Familien er i Gaza. I Oslo sitter universitetslektoren og leser dødslister

— Jeg klarer ikke å holde styr på hvor mange jeg må kondolere. En har mistet kusinen, en annen har mistet sin venn, en annen et barn. Det er et enormt tap, en enorm sorg.

Emad Al-Rozzi puster dypt før han fortsetter:

— Gaza blir ødelagt. Samtidig sitter jeg i Norge, et trygt sted, med andre type diskusjoner. Jeg er i to forskjellige verdener samtidig.

Det er gått atten år siden universitetslektoren ved OsloMet kom til Norge, som student. Planen var å reise hjem til Gaza, der han vokste opp i flyktningleiren Al-Nuseirat. Han hadde vasket seg ut av rommet på Kringsjå Studenthjem, levert nøkkelen, hatt en stor avskjedsfest. Hjemme i Gaza hadde familien leid stoler, bestilt godsaker, forberedt seg på å feire sønnens norske mastergrad i spesialpedagogikk.

— Jobben min ventet på meg, kontoret mitt, bilen min, kjæresten som jeg skulle gifte meg med sommeren 2007. Så startet blokaden.

Al-Rozzi sier han trodde Israels blokade av Gaza skulle være over på noen uker. Slik gikk det ikke. Den palestinske studenten ble værende i Oslo og jobber i dag ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved OsloMet, der han blant annet underviser i traumer hos barn og jobber med en doktoravhandling om flyktningbarn i Norge.

Mens folk graver etter overlevende etter israelske bombeangrep i Gaza, sitter Al-Rozzi i Oslo og leser dødslister fra samme sted.

— Jeg venter på at familiens navn skal dukke opp, sier han.

Det handler likevel ikke bare om egen familie når han sitter på kontoret sitt og viser fram bildene fra romjulen 2022, den siste gangen han var i Gaza.

— Det handler om hele befolkningen, vi ser voldsomme, grusomme bilder, vi ser et folkemord, sier han.

Sivile lidelser

De sivile lidelsene er enorme etter én drøy måned med krig. 

Minst 11.078 er drept i israelske luftangrep mot Gaza den siste måneden, hvorav 4506 barn, ifølge palestinske helsemyndigheter fredag. Rundt 1200 ble ifølge israelske myndigheter drept i Hamas-angrepet mot Israel 7. oktober, de fleste sivile. 176 er drept på den okkuperte Vestbredden.

— Dette har potensial til å bli dramatisk mye verre, sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) da han diskuterte situasjonen i Gaza med norske hjelpeorganisasjoner tirsdag.

FN beskriver situasjonen på Gazastripen som en «humanitær katastrofe av kolossale proporsjoner».

Angrepene har ifølge FN ført til at 70 prosent av befolkningen er drevet på flukt. Forholdene de lever under blir verre for hver dag som går, skriver NTB med henvisning til FNs hjelpeorganisasjoner for palestinske flyktninger (UNRWA). 

 — Det er vanskelig å ha en normal arbeidsdag

For Al-Rozzi har det vært tungt å følge med på utviklingen i Gaza, der flere av hans egne familiemedlemmer, som også har mistet hjemmene i luftangrep, er blant de rundt 1,5 millioner internt fordrevne. 

De første ukene av krigen klarte han å jobbe, når er han 80 prosent sykemeldt,

— Det ble veldig mye stress, bekymring, lite søvn, lite fokus, lite konsentrasjon, lite mat, veldig mye bekymring.

Bekymringen går ikke bare til de fem brødrene og den ene søsteren i Gaza, sier han og viser til ødeleggelser på skoler, universiteter, sykehus og bakerier.

— Det er vanskelig å ha en normal arbeidsdag, jeg kan ikke bare skru av tv'en og ha en vanlig hverdag, sier universitetslektoren.

Han forteller at svigerfaren til en niese, som er journalist, ble drept sammen med familien dagen før vi møtes.

Alle hjem er alles hjem

Al-Rozzi har ikke vært tilbake i Gaza mange ganger siden 2007, han sier blokaden gjorde det vanskelig å reise inn de første årene. Han kom seg inn for første gang i 2010. 

Romjula i fjor var første gang han var der på ti år. Det var aller første gang tvillingene på åtte, som det står bilde av i en ramme på kontoret hans på OsloMet, var der. 

— Det var første gang på ti år jeg møtte familien og første gang barna mine gjorde det, sier han og forteller om da han i sommer var med barna i Marbella, på den spanske solkysten. Han ramset opp alle stedene de hadde reist og spurte dem hva det beste stedet de hadde vært var.

— Mens de sitter der i Spania svarer de Gaza. En har ikke de flotteste bygningene, men barnas erfaring var at dette er et utrolig fint sted, med fine strender, fine folk, god mat, mye liv og selvsagt familie.

Inne på kontoret viser han bilder og videoklipp fra besøket i romjula, av familie, sang, dans, liv på kafeene langs stranda. 

— Det er fine minner, sier han og viser bilder av steder som nå ligger i ruiner. Han forteller om broren sønn, som har cerebral parese og går med krykker, sier at han etter krigen i 2008 fortalte at han hadde vært redd for at familien skulle løpe fra ham.

Al-Rozzi har hatt sporadisk kontakt med familien de siste ukene, hovedsakelig med en av brødrene. Søndag for snart to uker siden var han i kontakt med flere, etter at telefon- og nettilgang hadde vært kuttet. Når han får snakket med noen av dem tar han opptak av samtalene. 

— Hver gang jeg ringer tenker jeg at det kan bli siste gang jeg snakker med dem.

Han forteller om familiemedlemmer som har mistet hjemmet, deriblant broren som bodde i et område ved stranden som tidligere var regnet for å være et trygt område og nå er bombet. Nå har han flyktet sørover til svigerforeldrene. 

— Alle hjem er alles hjem nå, sier han.

les også

Får hatmail og blir hetset: ­— Henger nok delvis sammen med hvor jeg jobber

Underviser i traumer og traumebehandling 

Al-Rozzi er opprinnelig ergoterapeut og har jobbet med traumatiserte barn i lang tid, også før han kom til Norge.

— Da den andre intifadaen startet i 2000 opplevde jeg at det var mange barn som hadde det veldig vanskelig, du så det særlig på skolen, men det var også andre synlige symptomer.

Han forteller at han sammen med andre utviklet programmer der en kan gå inn og jobbe med barn i kort- eller langvarige intervensjoner. Etter terrorangrep på Utøya 22. juli 2011, reiste han til Sundvolden Hotell for å bidra med denne kompetansen. 

Nå underviser han i traumer og traumebehandling.

— Traumer kommer ikke bare på grunn av krig, studentene våre kan også jobbe med barn som er preget av seksuelle overgrep og vold hjemme eller i nærmiljøet, sier han.

Vil ha slutt på okkupasjonen 

Al-Rozzi ser mørkt på framtida for Gaza.

— Du ser unge som har opplevd fem kriger siden 2008, de har levd under blokade siden 2007, der Israel bestemmer om du kan reise eller ikke, hva slags mat du skal få. Alt er kontrollert, det er en del av livet. Du kan tenke deg hva slags reaksjon unge menn vil utvikle til brutaliteten de har opplevd i så mange år. Sirkelen av vold og reaksjoner vil bare øke.

Nå gjøres det enda vanskeligere, sier han.

— Barna kan se frykten i foreldrenes ansikt, de ser at foreldrene skriver navnet deres på forskjellige deler av kroppen, slik at de kan bli identifisert, fordi de kan finne kroppsdeler ulike steder etter et luftangrep. Kan du tenke deg hva dette gjør med barna, spør han. 

Al-Rozzi mener det trengs en våpenhvile her og nå, men at dette ikke er nok.

— Vi må sørge for at disse barna får stabilitet og gode levevilkår, da må vi ha langvarig fred, ikke våpenhviler om og om igjen. Vi må få slutt på hele okkupasjonen. 

Al-Rozzi forteller at han var atten år da Osloavtalen ble signert i 1993.

— Den dagen løp mange til israelske soldater med blomster som ble plassert i maskingeværene deres. Jeg trodde det ville bli fred. Vi var så emosjonelle og naive at vi trodde det skulle bli til noe. Nå har det gått tretti år, med fredsforhandlinger om og om igjen, tretti år senere er landet mitt fortsatt okkupert og folket mitt drepes fortsatt i Gaza, på Vestbredden og i Jerusalem, sier han.

Kritiserer stillhet fra universitetet

Det er doble standarder, mener han, og retter en kritisk pekefinger mot egen institusjon, OsloMet, som han har jobbet ved siden 2009. 

— I forbindelse med krigen i Ukraina kom det masse mailer fra toppen til alle ansatte, beskjed om hvem du kunne snakke med om du var opprørt. Vi så ukrainske flagg overalt, ulike aktiviteter. Vi ser ikke det samme nå, med Palestina. Jeg ser det som strukturell rasisme og det oppleves veldig dårlig fra min egen arbeidsplass.

Systemet har ikke fungert, mener han. 

— Stillheten gjør meg enda mer sur, fordi jeg ser at vi blir behandlet på en helt annen måte, som om disse barnas liv ikke er like mye verdt som andre. 

Han viser til at den norske regjeringen har krevd våpenhvile og uttrykt bekymring for sivile.

— Det har vært endringer i regjeringens uttalelser, fra OsloMet ser vi ikke det. Du kan ikke være hundre prosent nøytral i en slik situasjon, da er du en del av konflikten, sier han og viser til at mange studenter også er preget av situasjonen. 

— De blir ikke tatt imot på noe vis. I en akademisk institusjon skal de ikke bare møtes med undervisning, det skal også være et sted for fellesskap, empati og forståelse. Hva med lærere som har mange studenter som er berørt, skal de bare kjøre en vanlig dag? Det skjer ingenting, sier han.

OsloMet-rektor: — Påvirker oss sterkt

Konfrontert med kritikken, skriver OsloMet-rektor Christen Krogh i en e-post til Khrono at han vil «tilbakevise påstandene om at OsloMet er en del av konflikten eller driver strukturell rasisme». 

— OsloMet fordømmer på det sterkeste alle angrep på sivile og sivil infrastruktur. De enorme lidelsene som påføres sivilbefolkningen i denne konflikten er vanskelig å fatte. Situasjonen påvirker oss sterkt, og vi ber innstendig om at krigshandlingene må stoppe umiddelbart, skriver han og legger til at universitetet «var tidlig ute med å fordømme krigshandlingene, og har understreket våre synspunkter etter hvert som situasjonen har utviklet seg». Han skriver videre at de som del av universitets- og høgskolerådet stiller seg bak deres uttalelser, og at de også stiller seg bak Norges offisielle uttalelser både direkte til partene og i FN. 

— Vi har kommunisert vår fordømmelse av krigshandlingene i flere omganger til både studenter og ansatte, og var raskt ute med informasjon om våre tilbud om støttetjenester. Vi har brukt våre ulike internkanaler til å kommunisere disse budskapene, skriver Krogh og fortsetter:

— Dette er en konflikt som griper dypt og påvirker mange av våre ansatte og studenter, ikke bare de som har familie, venner og kolleger i de rammede områdene, men også alle andre som ser de forferdelige lidelsen daglig i ulike nyhetskanaler. Det vi som universitet kan gjøre i denne akutte situasjonen er å fordømme krigshandlingene og vise vår solidaritet med ofrene, i tillegg til å ta vare på våre studenter og ansatte så godt vi kan. Vi har våre støttetjenester tilgjengelig, og oppfordrer våre studenter og ansatte til å se hverandre i denne krevende situasjonen.

Han gjentar at de «fordømmer på det sterkeste alle angrep på sivilbefolkning og sivil infrastruktur».