Anne B. Ragdes råd til nye studenter: — Tål ubehaget

— Jeg var veldig opprørsk som ung. Veldig opprørsk. Men jeg skulket aldri skolen. Jeg skjønte at utdanning er veien til frihet. Jeg har snakket med unge som sier at de ikke orker å studere. De vil være fri og frank. Da sier jeg: Det er motsatt. Jo mer du studerer, jo friere blir du etterpå. Da ser de helt forundret på meg.

Forfatteren og journalisten møtes på Bristol Conditori i Trondheim sentrum. Her pleier Anne B. Ragde å stikke innom på formiddagene for å ta en kopp kaffe. Omgivelsene er staselige og dominert av gjester som for lengst har passert middagshøyden. Dette er et sted som serverer napoleonskake.

Det er ikke så rart at Ragde er glad i denne tradisjonsrike kaféen. Her begynte hun å jobbe da hun var 15 år. Da jobbet hun torsdager, lørdager og i ferien i to år.

— Jeg jobbet som besett. Det var så mange folk, og det kokte på lørdagene. Jeg laget morsdags- og farsdagskaker. Da jeg var 16 år var jeg koldjomfru en sommer og var sjef her. Jeg satte opp meny, handlet inn, bestilte mat og kalkulerte. Det var ganske utrolig.

7 kroner i timen fikk den arbeidsomme tenåringen, som den gang nok ikke hadde klart for seg at hun en gang i framtida kom til å bli en svært populær forfatter av romaner, barnebøker og dikt. Med romanserien «Berlinerpoplene» som det store gjennombruddet.

— Bristol er prikk lik som da jeg jobbet her. Serveringsdisken er gjort om og bildene på veggen er mer moderne. Men møblene er de samme. Kaféen er fantastisk og en underkjent del av Trondheim.

Lav lønn, høyt studielån

Nå sitter vi i denne ærverdige kaféen og skravla går på kav trøndersk. Ragde er invitert til å delta i Khronos serie Akademia sett utenfra. De fleste forbinder henne nok med et aktivt forfatterskap, men hun har også akademisk karriere bak seg, først som student og så som foreleser.

Ragde studerte ved Universitetet i Trondheim, som i dag heter NTNU. Hun tok grunnfag i fonetikk, mellomfag i lingvistikk og mellomfag i engelsk — og til slutt hovedfag i engelsk grammatikk. Hun underviste i sosiolingvistikk og fonetikk.

Da hun var ferdig med hovedfaget, det som i dag er master, fant hun ut at lønna var altfor dårlig. Hun kunne søke på et toårig forskningsprosjekt, men lot være da hun fant ut at hun kom til å tjene 117 000 i året.

— Da hadde jeg et studielån på 142 000 og skjønte at dette går ikke. Jeg så meg rundt etter en annen jobb.

— Bærer utdanninga med meg

— Nå har du lenge vært utkoblet fra denne verdenen: Hva er ditt inntrykk av akademia i dag — sett utenfra?

— Det går nesten ikke en dag uten at jeg fryder meg over den utdanninga jeg tok. Jeg bærer den med meg hele tida. Fremdeles husker jeg detaljer fra det jeg lærte, spesielt fonetikken og lingvistikken. Siden jeg er forfatter og bestandig jobber med språk, så kommer dette meg til gode så enormt.

Forfatteren forteller at studiene har lært henne å analysere og ta to steg tilbake for å få et overblikk. Særlig det å jobbe med hovedfag var nyttig.

— Da satt jeg med enorme mengder data og visste at jeg må snirkle meg gjennom dem. Det går en rød tråd her og jeg skal komme meg på den andre sida. Slik er det når jeg skriver ei bok også. Underveis i hovedfaget ble jeg så forbauset når jeg kom ut på den andre sida med et håndgripelig resultat. Jeg lærte så mye på det.

Fulgte lystprinsippet

— I dag er det politiske budskapet at studier må være arbeidsrelevante. Det bør være klart hva du kan bli når du studerer og studiene er mer målrettede. Hva synes du om det?

— Det er helt forferdelig. Jeg begynte å studere fonetikk som ikke ga undervisningskompetanse. Mora mi sov ikke om nettene.

Ragde beskriver dialogen med mora:

— Hva skal du bli, Anne?

— Nei, jeg vet ikke hva jeg skal bli.

— Du må ha noe du kan undervise i.

— Nei, jeg vil ikke det. Jeg vil ha noe jeg har lyst til å studere.

Deretter tok Ragde lingvistikk, som heller ikke ga undervisningskompetanse.

— Jeg gikk bare etter lystprinsippet, sier hun.

— Har samfunnet råd til å holde på slik?

— Vel, jeg har jo betalt det selv, sier hun og ler godt.

— Jeg betalte siste avdraget på studielånet i 2005. Å studere har jeg betalt en høy pris for, men jeg kunne godt ha forelest videre på universitetet hvis jeg hadde fått ordentlig betalt for det.

Ragde var den første både på mors- og farssida som tok universitetsutdanning. Det tenkte hun ikke så mye over. Det var slik stemninga var på den tida, nå skal du begynne på universitetet. Hun hadde ett mål for øye: Lære mest mulig.

— Nå følger jeg med på nyhetene og hører at de ikke leser lange tekster lenger. Jeg er så forundret over at de er så forundret over det. Jeg har sett det i årevis, og så er det først når det har tippet over på feil side, og det er umulig å gjøre noe med det, at man skal sette i gang leseprosjekter. Det er for seint, det er for seint. Det er kjørt, det er kjørt.

— Lykke til!

Forfatteren mestrer åpenbart både skriftlig og muntlig formidling. Bastante utsagn avvæpnes med en godmodig latter. Og som for å understreke budskapet, gjentas det av og til to ganger.

— De må finne andre måter å forelese på og ha flere muntlige eksamener. Lykke til, sier jeg bare.

— Mener du at det ikke lenger er mulig å endre på dette?

— Nei, det skulle vært reversert for lenge siden.

— Hva skulle de ha gjort?

— Det de sier de gjør nå med leseprosjekt. Det er så fåfengt.

Anne B. Ragde reagerer også på at lærerne snakke så mye om at litteratur er viktig.

— Det er det ikke. Litteratur er lænt det.

Lænt er et typisk trøndersk ord og betyr artig.

— Ei mattebok er viktig, ei glosebok er viktig, ei grammatikkbok er viktig. Men litteratur er aldri viktig. Litteratur er bare artig, herlig, drømmende, bortreisende, noe helt annet enn skolebøker. Å blande litteratur og skolebøker er galskap, altså.

— Det er kjørt

Litteratur skal ikke være et pliktløp. Budskapet burde heller være at nå er det fritime, nå skal vi kose oss med bøker, mener Ragde.

— I stedet blir det slik at nå skal vi lese Sigrid Undset, kom igjen, bla opp på side 32. Det blir ikke lesere av sånt. Det første jeg alltid pleide å si, når jeg reiste rundt på skoler fra Kirkenes til Lindenes, som jeg gjorde før, var at litteratur ikke er viktig.

— Læreren bare …

Ragde illustrerer poenget med et gisp og ler.

— Men det står jeg for. Nå skal de liksom få leselysta tilbake i skolen. Jeg er glad jeg ikke har noe med det å gjøre. Jeg er så sjeleglad for at jeg ikke har noe med det å gjøre, humrer hun.

— Ungene har fått sitte med telefonene overalt. I stedet burde de ha sagt: Her er kassa. Legg telefonene her. De slipper den ikke. Det er så kjørt som det går an å bli. Som sagt: Lykke til!

Selv merker hun utviklinga ved at flere leser lydbøker. Når bøkene hennes blir utgitt, kommer de først på lydbok.

Ba dem pelle seg ut

— Du har hatt stor glede av å studere. Hvordan tror du det er for dagens studenter?

— Jeg tror de i større grad trekker med seg videregående inn i studiet. De skjønner ikke at det går et skille der. De forstår ikke helt at de er voksne når de begynner på universitetet.

Hun forteller fra da hun selv foreleste.

— Så jeg noen som satt og leste ei avis, da var det klar beskjed: Du, som sitter der med rød genser! Gå på kantina. Jeg vil ikke ha deg her.

Hun fortsetter:

— Hadde jeg gjort det i dag …

Hun gir fra seg en klagende lyd.

— Det ville blitt helt ramaskrik. Jeg ville ha dem som hørte etter. De som ikke gjorde det, forstyrret dem rundt seg. Så jeg sa til dem at de kunne pelle seg ut. Men det går ikke i dag.

Budskapet var like klart da det nærmet seg eksamen.

— Da sa jeg at det ikke spiller noen rolle for meg hva dere svarer. Vi er på universitetet nå. Dere skal klare dere selv. For meg er det revnende likegyldig om dere stryker eller ikke — akkurat det var litt på tull, da — men dere skal gjøre det for deres egen del. Da satt de andektig og hørte på. Andektig.

— Krenket er det verste ordet

— Du er en frittalende dame. Du sier det du mener og legger ikke fingrene imellom?

— Nei, jeg orker ikke det.

— Hva tenker du om diskusjonene innenfor akademia om hva det er greit å si eller ikke?

Her gjør vi et stopp. Journalisten forteller om saken som ble kalt tyskervitsen, og som ble mye omtalt i Khrono for noen år siden. Foreleseren ved Universitetet i Bergen snakket om et forskningsprosjekt om turisme, der det kom fram at 90 prosent av de spurte tyskerne ikke så på seg selv som typiske turister i Norge. Deretter sa han blant annet:

— Tyskerne har vært her tidligere og nå åler de seg inn igjen.

En tysk student i auditoriet følte seg mobbet og sendte inn et varsel på foreleseren. Ledelsen tok saken alvorlig og ba om et møte med den innklagede. Foreleseren sa at det ikke var hans mening å trakassere samtidig som han påpekte at det ikke var noe feil i det han sa.

— Det er et sånt krenkelseshysteri. Jeg har ikke sett på makan. Det synes jeg vi ikke skal bry oss om i det hele tatt. Det går ikke an å bli krenket. Man blir krenket av ingenting. Det er galskap, sier Ragde.

— Hvorfor er det blitt slik, tror du?

— Vi er så tandre alle sammen. Vi er degget og dullet med. Ikke vi, nei. Ikke jeg, nei, men de som vokser opp nå. De tåler ikke at det blir sagt noe negativt til dem.

Slik Ragde ser det, har dette sammenheng med at mange ikke når den rasjonelle alderen sin. Guttene, for eksempel, kan bli boende hjemme til de er 30 år og mange blir seinere voksne.

— «Krenket» er det verste ordet jeg veit om. Det brukes som våpen. Det brukes som et lynhett våpen. Det er helt grusomt.

— Ikke morsomt å bli dyktig

Før var Anne B. Ragde storrøyker og røykte fra 30—40 sigaretter daglig i om lag 40 år. Så sluttet hun. Dette har egentlig ingenting med serien Akademia sett utenfra å gjøre, men nevnes kun av én grunn: Hun har en svært så original jakkenål på dressjakka. En knekt sigarett med en lysende glo, som var rekvisitt i Komische Oper Berlin.

Forfatteren overvant røykesuget, arbeidet hardt som 15-åring, kom seg gjennom studiene, var i ferd med å få en akademisk karriere og endte opp med å skrive bestselgere. Hvilke råd vil hun gi til studentene som skal begynne å studere til høsten?

— Legg bort telefonen og skru av lyden, kommer det kontant.

— Prøv å lese sammenhengende. Det tar noen uker å venne seg til det. Les baksida på boka, les hvem som har skrevet den, les innpakninga, er det kapitler? — Gå sakte inn i det. Det er mitt gode råd: Forhold deg sakte, men sikkert til det faget du skal studere.

Ragde sier studentene må regne med at det er ubehag underveis.

— Skal du bli god i noe, kreves det veldig mye ubehag. Velger du bort ubehaget, så sitter det ti tusen andre og kan det samme som deg. Du er nødt til å gå gjennom ubehag for å bli superdyktig i noe. Dette kan du velge før du begynner: Skal jeg bli superdyktig i dette, ganske dyktig eller middelmådig? Velger du det siste, kan du hoppe over ubehaget.

For å bli veldig dyktig, må du pugge ting, ligge våken, stå opp igjen, lese en gang til og øve ekstra.

— Det er ikke noe morsomt å bli dyktig. Det er vanskelig. Du kan velge selv om du skal bli dyktig eller middelmådig i det du skal jobbe med resten av livet ditt. Kanskje skal du jobbe med det i 40—50 år. Etter studiene får du som dyktig student frihet. Da oppnår du det du vil.