Politivoldsforskning, sannhet og injurier
Politivold. Det er god grunn til å tro at dersom noen følger Gripsruds oppfordring om søksmål, vil vedkommende vinne frem, skriver professor Vidar Halvorsen om politivoldboken.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
«Noen burde vurdere å saksøke forfattere og forlag», skriver professor Jostein Gripsrud i sitt sluttinnlegg (03.01.2020) om Politivoldsaken, boka som Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen (KMK) gav ut på forlaget Vigmostad og Bjørke i november i fjor.
Les også: Her svarer forfatterne Kvam, Magnus og Kristensen, Halvorsen
Det er en interessant oppfordring. Om noen tar opp Gripsruds hanske, vil det å så fall være tredje gang at politivoldsforskningen på 1970- og 80-tallet utløser injuriesøksmål. Første gang var i 1983, da Gunnar Nordhus saksøkte Morgenavisen for avisens oppslag om at Nordhus hadde oppgitt falsk identitet da han ringte politiet i 1976. Hadde Nordhus sagt «Dette er doktor Stokstad», slik avisen hevdet? Eller hadde han snarere uttalt at «Dette er Gunnar Nordhus som ringer fra doktor Stokstads kontor på Haukeland sykehus»? Byretten i Bergen falt ned på det første alternativet og frifant Morgenavisen for injurier.
Selv om det opplagt er forskningsetisk klanderverdig å oppgi falsk eller misvisende informasjon om egen identitet eller rolle, er slike manipulasjoner ikke ukjente i samfunnsvitenskapenes historie.
Vidar Halvorsen
«Stemplingen av Nordhus som løgner innebar et grunnskudd mot voldsforskningen», skriver Kvam, Magnus og Kristensen i sin bok (side 139). Det er en overdrivelse. Nordhus’ eventuelle løgn dreier seg om en forskers manipulative tilgang til data, ikke om holdbarheten av dem. Selv om det opplagt er forskningsetisk klanderverdig å oppgi falsk eller misvisende informasjon om egen identitet eller rolle, er slike manipulasjoner ikke ukjente i samfunnsvitenskapenes historie. Et instruktivt eksempel er Erving Goffman, som i innledningen til klassikeren Asylums fra 1961 opplyser at «I started out in the role of an assistant to the athletic director, when pressed avowing to be a student of recreation and community life...» (s7). Selv om neppe noen vil tilskrive den samme klassiker-status til Volden og dens ofre (1981) som til Asylums, er det felles for dem begge at den forskningsetiske kritikken av forstillelse i omgangen med informanter ikke kan ha samme epistemiske relevans som kritikken av forskningsresultatenes sannhetsgehalt.
Les også: Boken beskylder Anders Bratholm for å ha vært en slags intellektuell likrøver
Langt mer relevant i så måte er Anders Bratholms injuriesøksmål mot Arnold Nilsen og Jan Gerhard Johnsen, en prosess som begynte i Oslo byrett i 1992 og som ble endelig avgjort av den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i 1999. Strasbourg-domstolens flertall fant at fire av de fem uttalelsene som byretten og Høyesterett (i 1993) hadde mortifisert som injurier, var beskyttet av artikkel 10 (om ytringsfrihet) i den europeiske menneskerettskonvensjonen. De to tillitsmennene i Norsk Politiforbund «hadde vunnet en knusende seier», konkluderer Kvam, Magnus og Kristensen i sin bok (s243).
Les også: Gripsruds grove feilpresentasjoner
Det er en misvisende konklusjon, også i lys av Kvam, Magnus og Kristensen egen fremstilling (s237-244). Riktignok er det ikke vanskelig å akseptere EMDs avgjørelse om at både Johnsens karakteristikk (i 1986) av Bratholms forskning som «regelrett desinformasjon» og Nilsens anklage om uhederlige motiver var beskyttet av ytringsfriheten. Fordi all forskning er feilbarlig, må det være legitimt å hevde i offentlige debatter at forskningsbasert informasjon er, eller kan være, uriktig eller falsk, altså desinformasjon. Og selv om det å trekke motpartens motiver i tvil er et klart brudd på Arne Næss’ saklighetslære, er det en ofte brukt strategi for å avspore offentlige debatter om påstanders holdbarhet. Både Johnsen og Nilsen brukte denne strategien i sin kritikk av Bratholms politivoldsforskning: «Det må ligge andre motiver bak. Det virker som om hensikten har vært å svekke tilliten til politiet» (Johnsen i 1986); «...man kan med god grunn spørre etter hederligheten i motivene» (Nilsen i 1988). Som Kvam, Magnus og Kristensen i sin bok dokumenterer, var heller ikke Bratholm selv fremmed for denne taktikken.
Men til forskjell fra uttalelsene om Bratholms angivelig tvilsomme motiver var Johnsens fordømmelse av hans politivoldsforskning som «bevisst løgn» på en helt annen måte egnet til å underminere selve kjernen i Bratholms integritet som forsker. Mens motivene for forskning kan variere, er all forskningsvirksomhet konstituert ved forskeres systematiserte forsøk på å skille sanne utsagn om forskningens gjenstandsområde fra falske. En påstand om at en forsker lyver er derfor en påstand som impliserer at forskeren bør diskvalifiseres fra å utøve rollen som forsker overhodet. Det er følgelig lite overraskende at samtlige av EMDs 17 dommere gikk inn for å opprettholde Høyesteretts mortifikasjon av Johnsens påstand, i fravær av epistemisk evidens som kunne begrunne at den var sann.
I realiteten har Kvam, Magnus og Kristensen i sin bok fremsatt en sterkere påstand enn den som Johnsen ble dømt for av Høyesterett i 1993 og av EMD i 1999. Bokas undertittel, «Norges største forskningsskandale», impliserer at Voldskriminaliteten og dens ofre ikke bare «må ha vært en forskningssvindel» (s315), men at den er en verre svindel enn Jon Sudbøs fabrikasjon av data om kreft i munnhulen for 500 fiktive pasienter: «...Nordhus og Vogts prosjekt er langt mer omfattende, hadde langt større samfunnsmessig betydning og fremstår derfor etter vårt syn som den største forskningssvindelen i Norges historie» (s315).
En så sterk påstand krever en sterk og epistemisk relevant begrunnelse. Det er svært vanskelig å se at Kvam, Magnus og Kristensen i sin bok innfrir dette begrunnelseskravet i Politivoldsaken. Det som dokumenteres, er metodiske svakheter (som er godt kjent fra før), uklarheter og uregelmessigheter: Hvem foretok intervjuene? Hvilken institusjonell forankring hadde prosjektet? Hvilket omfang, om noe, hadde samarbeidet med privatpraktiserende leger og tannleger? Og eksisterer det nå så omtalte Appendix A, og hvor finnes det i så fall?
Les også: Professor Gripsrud omfavner politivoldløgner
Ingenting av dette er godt nok som epistemisk begrunnelse for en påstand om svindel på nivå med Sudbøs 500 fiktive pasienter. Det er derfor god grunn til å tro at dersom noen følger Gripsruds oppfordring om søksmål, vil vedkommende vinne frem, slik Bratholm gjorde i 1999.
