Ny bok om politi­voldsaken i Bergen: Forfattere hevder at forskerne fusket

Politivoldsaken har en lang historie i Bergen og i norsk offentlighet og rettssystemet og pågikk fra tidlige 1980-tall til 1998. En av de største verkebyllene i Bergens historie etter krigen, mener en av forfatterne bak en ny bok om saken, tidligere BT-journalist og jurist, Bjarne Kvam at det er.

FAKTA

Politivoldsaken i Bergen

I 1981 ble forskningsrapporten «Voldskriminaliteten og dens ofre» samt den populærvitenskapelige boken «Volden og dens ofre» lansert. Forskerne bak var Edvard Vogt og Gunnar Nordhus. De hevdet at bruk av vold var utbredt i bergenspolitiet, og rapporterte om 135 tilfeller.

Påstandene og funnene skapte sterke reaksjoner.

I 1982 leverte Bratholm-utvalget, ledet av professor Anders Bratholm, sin rapport. Den støttet Vogt og Nordhus.

I 1986 Presenterte Bratholm og Nordhus sin nye voldsrapport. Den rapporterte om 220 tilfeller av politivold. Samtidig begynte oslopolitiet sin etterforskning av bergenspolitiet.

I 1987 presenterte oslopolitiet sin etterforskning. Den konkluderte med forelegg mot en politimann. Nordhus ble tiltalt for falsk forklaring.

I 1989 startet de såkalte Bumerang-sakene. 10 personer ble dømt for falske anklager om politivold.

I 1998 ble sju av disse ti frikjent i Gulating lagmannsrett, etter at Høyesterett hadde sagt ja til gjenopptakelse av saken.

Edvard Vogt ble professor i juss i 1993.

Anders Bratholm fikk Fritt Ords honnørpris i 1986.

Saken ble ikke avsluttet før i 1998, da flere av de som var dømt for falsk forklaring i de såkalte bumerang-sakene ble frikjent i Gulating lagmannsrett, etter at Høyesterett hadde sagt at saken skulle gjenopptas.

Mener å kunne bevise forskningsjuks

— Hovedbudskapet til forskerne var at de var imot overdreven bruk av politivold. Det er det vanskelig å være uenig i.

Det sa forfatter Tom Kristensen under pressekonferansen tirsdag, der boken «Politivoldsaken. Norges største forskningsskandale» ble lansert.

I kortform er historien at Edvard Vogt og Gunnar Nordhus i 1981 offentliggjorde rapporten «Voldskriminaliteten og dens ofre».

Rapporten er på 12.000 sider, og bygde på intervju de to skulle ha gjort med 362 voldsoffer. De fant ut at 135 av disse var utsatt for vold av politiet.

Vogt og Nordhus’ konklusjon var at det var 360 mennesker i Bergen årlig ble utsatt for vold av politifolk. Vogt og Nordhus ga også ut en populærvitenskapelig bok som bygde på rapporten.

Nå mener de tre forfatterne; Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Kristensen, å kunne bevise at rapporten var forskningsfusk.

— Det er nok en del sannhet i dette, men også mye usant. Totalen blir en svindel, sa Kvam under pressekonferansen.

Slik mener de å bevise fusket

Forfatterne mener de kan bevise at flere ting forskerne hevdet, rett og slett ikke stemmer: Vogt og Nordhus sa at de hadde inngått samarbeidsavtale med privatpraktiserende leger og tannleger, og fått dem til å intervjue voldsoffer i løpet av en periode på halvannet år.

— Vi hentet ut telefonkatalogen fra årene tidlig på 1970-tallet, og så på hvem som var privatpraktiserende leger og tannleger. Så oppsøkte vi en del av dem. Ingen kjente til forskningsprosjektet, sier Per Christian Magnus til Khrono.

— Dersom det var løgn rundt forskernes viktigste argument, som var at dette handlet om legebehandlet vold, er ikke alt da svindel, spør han.

Professor, advokat, og pårørende reagerer.

Sterke reaksjoner på påstander om forskningsfusk

«Det stilles høye krav til forskning, og en forsker må alltid fullt ut forholde seg til sannhet. Men i denne boken har vi vist at Nordhus og Vogt gjentatte ganger har servert usannheter», skriver forfatterne i innledningen til boken. De viser også til en avtale forskerne hevdet å ha hatt med alle avdelinger ved Haukeland universitetssykehus.

— Det er ikke sant. Men det er sant at de hadde et samarbeid med kirurgisk avdeling. Videre fikk forskerne sju personer til å skrive under på at de hadde gjennomført selvstendige intervju. Vi har snakket med fem av dem. En hadde gjennomført intervju, en hadde vært i utlandet på dette tidspunkt, en hadde vært med under intervju, men ikke gjennomført det selv, sa Kvam under pressekonferansen.

Dag Vaula jobbet tett sammen med Gunnar Nordhus på Haukeland sykehus på 1970-tallet. Vaula var det som den gangen het EDB-konsulent.

— Selve Nordhus' materiale var greit nok, og kunne behandles som en oversikt. Men det ble beskrevet som en fullstendig oversikt over volden i Bergen og omegn. Dette var bare tull, sa Vaula under pressekonferansen.

— Jeg prøvde å advare Nordhus mot å utgi alle tabellene som egne rapporter, og sa til han at han kunne dumme seg fullstendig ut.

Lansert på NRK

Rapporten fra Vogt og Nordhus ble offentlig kjent i det kjente aktualitetsprogrammet «På sparket» på NRK TV i 1981. De fikk en hel time, i en tid da det bare var en TV-kanal i Norge.

Dagen etter sa professor Johs. Andenæs at:

— Voldsundersøkelsen i Bergen representerer et stort arbeid som en absolutt bør ta alvorlig. Jeg mener det ville være en tanke at Justisdepartementet nå oppnevner et par uhildede personer til å gå gjennom ikke bare boka, men hele forskningsprosjektet for å vurdere det materialet som er lagt fram. Jeg er overbevist om at politivold er mer utbredt enn det vi gjerne vil tro.

Bratholm-utvalgets rolle

Bare et par dager etter offentliggjøringen av rapporten hadde Finn Bjørn Tønder, som da var journalist i Morgenavisen i Bergen, skrevet en sak der han avslørte at forskerne ikke hadde hatt samarbeid med så mange avdelinger på Haukeland sykehus som de hevdet. Nordhus hadde også blitt tatt for å snoke i journaler.

— Finn Bjørn Tønder skrev at Nordhus løy til politiet. Saken var død etter to dager, sa Kvam under pressekonferansen.

Han sa også at rapporten hadde ikke fått gjennomslag uten Anders Bratholm.

Bratholm var jussprofessor. Justisministeren gjorde nemlig som Andenæs foreslo, og satte våren 1982 ned et utvalg som særlig skulle se på metodene som ble brukt under arbeidet med politivoldrapporten. Konklusjonen utvalget, som fikk navnet Bratholm-utvalget, kom med, var at dette ikke var god forskning. Det var usedvanlig god forskning.

I 1986 kom Nordhus, denne gangen sammen med Bratholm, med en ny rapport om voldsbruk i bergenspolitiet. Den fortalte om 220 maktovergrep.

Deretter etterforsket Oslo-politiet sine kolleger i Bergen. Deres konklusjon var klar: Saken endte med ett forelegg, og Nordhus ble tiltalt for falsk forklaring.

Har ikke intervjuet vitner

Bjarne Kvam understreket under pressekonferansen at forfatterne ikke mener at det ikke har skjedd politivold.

— Og det kan nok hende at noen av de som har forklart det mener at de har opplevd politivold. Det er selve forskningen vi har stemplet som svindel, sier Kvam.

Han sa også at han og Magnus ikke har intervjuet noen av dem som er kilder i politivoldrapporten, og begrunnet dette med at man ikke kunne være sikker på at de snakket sant.

— Vi tror ikke uten videre at alle politivitnene løy. Vi tror forklaringene kan ha blitt til på ulike måter. Til dels at Nordhus diktet opp ting de ikke sa, og til dels at de som ble intervjuet visste at forskerne var ute etter historier om politivold - og derfor fortalte om det, sier Kvam og legger til:

— Det var nok en del røff behandling fra politiet. Men selve dette forskningsprosjektet er bare svindel. Det ødela kanskje for dem som var politivoldsvitner.

Kvam arbeidet som journalist først i Bergensavisen og deretter i Bergens Tidende fra slutten av 1980-tallet. I dag er han advokat og har tatt doktorgrad i rettsvitenskap.

Per Christian Magnus er mangeårig journalist i både NRK og TV2, og leder nå Senter for undersøkende journalistikk (Sujo) ved Universitetet i Bergen. Magnus sa under pressekonferansen at han var student på 1980-tallet, og en av mange som ble radikalisert på grunn av politivoldsaken.

Kvam sa at som mange andre journalister trodde han på Vogt og Nordhus, og skrev et par positive saker om dem. Men det var da han og tidligere nevnte Finn Bjørn Tønder var en del av gravegruppen i Bergens Tidende at Kvam fattet interesse for duoen Vogt og Nordhus.

— De sa om seg selv at det var sannhetssøkere. Hvordan kan de da lure folk så grundig? Alle undersøkelsene i politivold-rapportene var gjennomført anonymt, det var umulig å ettergå noe som helst, sa Kvam, og viste til pedagogikk-professor Dan Olweus sin metodekritikk. Olweus var blant annet kritisk til intervjumetodene som var brukt.

— Finner man en rotte så er det tusen. Forskerne har systematisk presentert usannheter for å lage et prosjekt som har som åpenbart formål å sverte politiet, sa han under pressekonferansen.

Har arbeidet journalistisk

Boken skulle egentlig blitt utgitt i vår, men ble utsatt. Den gangen hadde tittelen ordet «svindel» i seg.

— Skandale er et rettere ord. Svindel er et sterkt ord, som kan få noen til å tenke i retning av økonomi.

Det sa forlaget Vigmostad og Bjørke sin redaktør for sakprosa, Frode Molven, under pressekonferansen.

Flere av de involverte partene er døde. Edvard Vogt døde i 2016, Anders Bratholm i 2010. Gunnar Nordhus har ikke ønsket å bidra til boken, sier Per Christian Magnus.

— Hvorfor gir dere ut boken først etter at flere av partene er døde?

— Prosjektet var så omfattende og tok mye tid. Vi har også gjort mange etiske vurderinger, sier Magnus.

Han og Kvam sier de har arbeidet journalistisk med boken.

— Har dere også fulgt Vær varsom-plakaten?

— De presseetiske diskusjonene har vært helt sentrale. Vi måtte gjøre noen avveininger. Vi har omtalt et hundretalls personer. Dersom vi skulle forholde oss til imøtegåelse fra alle de ville dette blitt et endeløst prosjekt, sier Magnus.

I vår reagerte Edvard Vogts familie på bokprosjektet, det skrev Bergens Tidende. Forlagssjef Elizabeth Sellevold sa under pressekonferansen at forlaget ikke mener at familie har rett på tilsvar.

— Vi møtte Vogt i halvannen time i 2012. Møtet endte med at han reiste seg og gikk. Han reagerte negativt på bokprosjektet, men vi hadde en sivilisert samtale, understreker Magnus.

Forfatterne har med ett sitat fra Vogt i boken, og Magnus sier at de mener at tilsvarsrett er imøtegått gjennom samtalen de hadde.

— Vi har hatt en dialog med Nordhus gjennom hans advokater. I tillegg har vi gått gjennom tusener av sider med dokument, som er positiv til forskningsrapporten. Vi mener at denne dokumentasjonen er en del av kontradiksjonen, sier Magnus.

(Khrono gjør for ordens skyld oppmerksom på at Sujo og Per Christian Magnus holder til i samme kontorlandskap som Khrono i Media City Bergen.)