Professor Gripsrud omfavner politivoldløgner

Medieprofessor Jostein Gripsrud har skrevet et svakt strukturert og lite akademisk epos om vår bok «Politivoldsaken». Han har lest boken og kommer med en del innsigelser, som vi svarer på her.

Det er positivt at Gripsrud et stykke på vei er konkret i sin kritikk, i motsetning til en del andre. Men i likhet med andre kritikere forholder Gripsrud seg ikke til bokens hovedbudskap, som er at politivoldforskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogts (N&V) forskningsrapport «Voldskriminaliteten og dens ofre» (1981) var en forskningssvindel. Det er dette som må være hovedfokus i en seriøs debatt.

Gripsrud og vi er enige på ett punkt: Oppmerksomheten om politivold førte til bedre holdninger i Politiet, og opprettelsen av uavhengige etterforskningsorganer, noe som selvsagt er positivt. Dette kan likevel ikke forsvare en forskningssvindel, slik Gripsrud gjør.

Som en del andre kritikere, har Gripsrud tatt det manipulative hovedgrep at han fokuserer sterkt på mindre viktige forhold, bagatelliserer eller unnlater å nevne viktige forhold, og satser i tillegg på harde personangrep. Dette er klassisk retorikk for å forsøke å overskygge hva saken handler om.

Et eksempel er at Gripsrud bruker stor plass på overlege Heimanns rolle. Gripsruds betraktninger her er basert på rene spekulasjoner. Han har videre et stort fokus på hva som skjedde på Legevakten, noe både han og andre vet minimalt om. Han kritiserer at vi ikke har re-intervjuet voldsofre, uten at han kan begrunne hvilken verdi det skulle ha. Men han nevner overhodet ikke – blant annet – det ømtålige spørsmålet om hvem som intervjuet voldsofrene, der det mystiske dokumentet «Appendix A» er viktig. Han drøfter heller ikke motsetningen i N&Vs materiale seriøst, også dette er helt sentralt.

Et annet hovedgrep er å bagatellisere eller unnlate å nevne N&Vs klare løgner og usannheter, som at Nordhus opererte med falsk identitet, at N&V fortalte usannheter om samarbeid med leger og tannleger, og om samarbeidet med Haukeland Sykehus, mv.

Nok et grep er at skyld skal legges på Nordhus. Gripsrud erkjenner at voldsforskningen ble «svært hardt kritisert» av professorkomiteen som vurderte om Vogt skulle gis professoropprykk – blant annet fordi forskningen var «for enkelt deskriptivt og lite teoretisk reflektert». Gripsrud prøver å skrive Vogt ut av dette problemet:

Det er ingen grunn til å skrive Vogt ut av historien. Han har erkjent at han står bak teksten i de 12.180 sidene, og han krevde å få professoropprykk på denne forskningen.

Når perspektivet forvrenges ved at de sentrale forhold parkeres, og klare usannheter forbigås i stillhet, kan Gripsrud gripe tak i mindre viktige forhold og gjøre et stort nummer av det han tror er gode poenger.

Helt ut av kontekst siterer Gripsrud fra et brev dekan Kai Krüger ved Juridisk fakultet skrev til Edvard Vogt den 18. september 1995, i forbindelse med Vogts søknad om å få opprykk til professor. Gripsrud gir et entydig inntrykk av at Krüger i brevet ga Vogt en sterkt rosende omtale, noe som i Gripsruds øyne viser at fremstillingen i vår bok «ikke bare er tendensiøs, men klart feilaktig». Gripsrud siterte imidlertid bare deler av brevet, slik at sannheten her forvrenges.

Det hører med til kritikernes strategi at det legges stor vekt på den mindre viktige professorutnevnelsen, i stedet for å fokusere på den viktige forskningsvindelen. Vi har aldri hevdet at professorstriden er et bevis i seg selv på at «Voldskriminaliteten og dens ofre» var en svindel. Men den illustrerer godt at N&Vs forskning var sterkt omstridt.

Situasjonen var at Vogt hadde søkt om professoropprykk i 1993. En tremanns komité («Professorkomiteen») hadde i 1995 under dissens innstilt på at Vogt skulle få professoropprykk. Voldsforskningen var Vogts sentrale vitenskapelige verk. Voldsforskningen ble til dels meget hardt kritisert av alle de tre i Professorkomiteen, slik Gripsrud nevner, og slik vi redegjør for i boken. Likevel innstilte flertallet på professoropprykk. Dette fant fakultetets øverste leder, dekan Kai Krüger, paradoksalt. Han var sterkt imot utnevnelse.

Den 18. september 1995 skrev Krüger et notat på 17 sider. Han påpekte blant annet at «Vogts rettsdogmatiske produksjon synes ikke å være tilstrekkelig» til det høye nivå som kreves av en jurist på professornivå. Professorkomiteen hadde ikke begrenset seg til et krav om rettsvitenskapelig metode, men hadde anerkjent «generell vitenskapelig kompetanse». Krüger viste på sin side til at det i utlysningsteksten ble krevd at «han/hun behersker den rettsvitenskapelige metode», og at Professorkomiteens evaluering derfor var problematisk. Krüger skrev:

Han påpekte videre at Vogts rettssosiologiske arbeider «i seg selv ikke – hverken enkeltvis eller samlet- trekker ham helt opp 'over streken' – dvs gir ham professorkompetanse». Krüger fortsatte slik, i det 17 siders notatet, å uttrykke sin mening om at Vogts kompetanse ikke var på professornivå. Han påpekte at Vogt i løpet av sine 6,5 år på Juridisk fakultet «har vært henimot vitenskapelig passiv over det meste av den periode da han var ansatt». Vogt hadde en «meget fragmentvis, farverik og atypisk vitenskapsprofil», og Krüger mente at professorutnevnelse på Vogts svake vitenskapelige produksjon ville være å fravike praksis. I et forsøk på å stoppe professorutnevnelsen, ba Krüger fakultetsrådet om å oppnevne en fakultetsintern komité for å evaluere Professorkomiteens innstilling. Altså en komité for å evaluere evalueringen. Krüger håpet naturlig nok at fakultetskomiteen ville komme til et annet resultat enn Professorkomiteen.

Krügers notat var i realiteten et kraftig oppgjør med Vogts rettsvitenskapelige kompetanse. Det var dette notatet Krüger sendte til Vogt den 18. september 1995, med det følgebrevet som Gripsrud har sitert fra. Gripsrud gir inntrykk av at Krüger i brevet roser Vogt opp i skyene, men det Gripsrud utelater er at brevet egentlig er en oversendelse av Krügers sviende kritikk. Dette fremgår innledningsvis:

Etter denne innledningen, der følgeskrivets hovedbudskap formidles – at dekan Krüger ville gjøre det han kunne for å hindre professorutnevnelsen – kommer så det Gripsrud har sitert; at Krüger gir anerkjennelse til Vogt som person. Krügers ordbruk her er nok til dels egnet til å bli misforstått, i og med at han sier han har «den største respekt for deg som fagperson». Men sett i sammenheng er det ikke tvil om hva Krüger mener om Vogts manglende vitenskapelige kompetanse, og dette er det sentrale i forbindelse med professorstriden.

Det er blitt hevdet at professorstriden egentlig bare var en uenighet om Vogt skulle få professorat i rettsvitenskap (rettsdogmatikk) eller rettssosiologi – men dette er feil. Krüger, som ble stående alene mot professorutnevnelsen, anførte at Vogts kompetanse ikke var vitenskapelig holdbar til professorat uansett. I et notat den 26. september 1995 til fakultetsrådet skrev Krüger blant annet, i en kritikk av Professorkomiteens innstilling:

Etter å ha sitert Professorkomiteen slik, skrev Krüger:

Krüger mente at Vogts kompetanse ikke holdt mål, uansett vitenskapsgren.

Det Professorkomiteen påpekte i det siterte – at N&V trodde blindt på voldsofrenes historier – er grundig drøftet i boken «Politivoldsaken». Vi påviser dessuten hvordan professor Anders Bratholm snudde helt i sin tro på slike forklaringer. På 1960-tallet viste han til at man generelt sett ikke kunne klare å skille løgn fra sannhet, bare ved å vurdere forklaringer i seg selv. Under politivoldsaken på 1980-tallet hadde han det motsatte standpunkt: Man kunne i praksis tro på alt voldsofrene fortalte om politivold.

Det er ikke tvil om at professorstriden i 1995, der Krüger prøvde å stoppe utnevnelsen av Vogt til professor, var dramatisk, selv om det foregikk i ordnede og akademiske former og det ble brukt innestemme. En interessant side ved striden var at en av de tre i Professorkomiteen – professor Ørjar Øyen – i 1993 var med i en støttegruppe for Vogt, Nordhus og Bratholms arbeid for å få gjenopptatt bumerangsakene. Det spørs om fakultetsrådet ved Juridisk fakultet visste at Øyen var med i støtteapparatet til N&V, samtidig som han vurderte Vogts professorkompetanse (se her boken s. 257).

En hovedkritikk mot boken «Politivoldsaken» er at vi ikke har intervjuet voldsofrene. Denne kritikken bærer preg av moralsk indignasjon, som om forfatterne ikke har respekt for voldsofrene.

Det er opplagt at intervju med voldsofre ikke kunne verken bekreftet eller avkreftet om N&Vs prosjekt på 12.180 sider fra 1981 var vitenskapelig holdbart eller ikke. Det er utenkelig at voldsofre kunne ha bekreftet eller avkreftet at N&V samarbeidet med 61 privatpraktiserende leger og 125 privatpraktiserende tannleger. De kunne ikke ha bekreftet eller avkreftet om N&V virkelig hadde et tett samarbeid med alle avdelingene på Haukeland Sykehus. Voldsofre kunne nok ha fortalt om de ble intervjuet av Nordhus eller andre, men de kunne ikke ha bekreftet eller avkreftet at det finnes et «Appendix A til Delrapport nr. 4» (som ingen har sett, men som N&V påstår eksisterer). Slik kan vi fortsette.

I vurderingen av forskningskvalitet, har det minimal interesse å snakke med voldsofrene. Her gjorde Bratholmutvalget en grunnleggende feil, ved at de i hovedsak baserte sin evaluering av N&Vs forskning på å intervjue folk. Forskningen må evalueres på vitenskapens egne premisser.

Det er også et grunnleggende problem at man egentlig ikke kan vite om voldsofrene snakker sant – slik Professorkomiteen indirekte påpekte, da de kritiserte N&V for å ha tatt stilling til det «virkelige» hendelsesforløpet (se forrige avsnitt om professorstriden).

Videre har det i politivoldsaken vært et problem at voldsofre har fortalt ulike versjoner, avhengig av hvem de har snakket med. Det er utallige eksempler på at det N&V har presentert, er noe annet enn det voldsofre har sagt i andre sammenhenger.

Gripsrud bruker mye plass på å drøfte professor dr. med overlege Peter Heimanns samarbeid med N&V. N&V har sagt at Heimann var med på å starte voldsundersøkelsen, og at Heimann også «ledet» undersøkelsen. Vi dokumenterer i boken at tidsnære kilder tilsier det motsatte av hva N&V hevder.

Gripsrud tyr til rene spekulasjoner om hvordan man kan tenke seg at samarbeidet mellom Heimann, N&V kan ha oppstått, og hvordan det fungerte. Han har ingen kilder for sine spekulasjoner, i motsetning til vår dokumentasjon i boken. Gripsrud skriver blant annet:

Heimann var nok en samfunnsengasjert og ressursrik person, men likevel underbygger de tidsnære kildene ikke at han «startet» og «ledet» undersøkelsen, slik N&V har hevdet i ettertid. Vi vet at både Nordhus og Vogt, allerede da de møttes i 1972, fra hver sin kant hadde vist interesse for forskning. Nordhus gjennom sin lille organisasjon Kriminalpolitisk Forum, og Vogt gjennom Seletunstiftelsen. Det er her den sannsynlige kimen til voldsforskningen finnes, noe som var i tråd med de radikale strømninger i tiden (se boken s. 350 forts.).

Den danske seniorstipendiaten Henning Koch rettet meget hard kritikk mot N&Vs rapport, og sa at det ble et «trosspørsmål» om man skulle tro på rapporten eller ikke. Selv fant han den ikke troverdig (boken s. 64-65). Et av Kochs sentrale argumenter var at N&V ikke hadde klart å skjelne mellom skader som ble påført ved ulovlig politivold, og skader som ble påført ved politiets lovlige maktbruk. Gripsrud skriver om dette:

Gripsrud viser her til professor Bratholms bok «Politivold» fra 1986. På s. 116 i boken skriver Bratholm at Kochs hovedinnvending «beror på en misforståelse som skyldes at frasorteringen ikke ble nevnt i boken Volden og dens ofre». Bratholm viser så til at N&V svarte Koch i tidsskriftet «Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab».

Gripsrud viser altså til Bratholms imøtegåelse av Koch, og Bratholm viser igjen til N&Vs imøtegåelse. N&V skriver om dette i sin meget korte artikkel i «Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab»:

Ser man nøye på det N&V her skriver, så er påstanden om at de 3 ble frasortert på grunn av lovlig maktbruk fra politiet, noe som ikke er sitert fra forskningsrapporten. Denne opplysningen har N&V føyd til i ettertid.

Leter man i Delrapport nr. 4, så står det intet der om at noen tilfeller ble frasortert på grunn av politiets lovlige maktbruk. Det er riktig som N&V skriver, at det i avsnitt 4.13.2.6 står at det ble frasortert 3 tilfeller på grunn av «tvetydig situasjon». Men lovlig maktbruk fra politiet står det ikke noe om. Og går man til s. 96 i Delrapport nr. 4 finner vi en tabell med oversikt over frasorterte.

Det står der at 3 tilfeller ble frasortert på grunn av en «tvetydig situasjon,» og der er tilføyd: «tilfellet kan ha vært en ulykke». Heller ikke her står det noe om politiets lovlige maktbruk. Vi har i det hele tatt ikke funnet noe i Delrapport nr. 4 om skader som skyldtes politiets lovlige maktbruk.

Det er klassisk for N&V å føye til argumenter i ettertid, som ikke står i forskningsrapporten. Det grelleste eksempelet er N&V fornektelse av det som står i deres egen rapport, om at de gjorde alle intervjuene med voldsofrene selv – og i praksis var det Nordhus som hadde gjort nesten alle intervjuene. Da professor Olweus kritiserte N&V for at dette var metodisk uholdbart, snudde N&V om 180 grader og hevdet da at de bare hadde gjort et mindretall av intervjuene selv. De henviste blant annet til et sitat fra et brev til riksadvokaten i 1974 – men det sitatet de henviste til, finnes ikke i brevet. Det var i denne sammenheng N&V viste til et «Appendix A til Delrapport nr. 4» – et appendix som ingen noen gang har sett, og som ikke nevnes av Gripsrud (og heller ikke Bratholm). Hvor er Appendix A?

I tillegg til at N&V ikke snakket sant om hva som sto i forskningsrapporten om skader påført ved politiets lovlige maktbruk, er de blitt kritisert av professor Jon T. Johnsen for at de ikke på en tilfredsstillende måte drøftet den kompliserte juridiske grensen mellom lovlig og ulovlig politivold i forbindelse med pågripelse og tilbakeholdelse (boken s. 256-257).

Gripsruds henvisning til Bratholm, uten at Gripsrud finner grunn til å undersøke nærmere, er karakteristisk for hele støtteapparatet til N&V. Naivt har de stolt på Bratholm, og dette er en viktig årsak til at politivoldsaken kunne vokse seg så stor. Vi har imidlertid dokumentert at Bratholms tunge argumentasjonsrekker ikke alltid har vært til å stole på. Han laget et skjønnmalt bilde av N&Vs forskning, og fungerte i praksis som en effektiv hvitvasker av et skittent materiale.

Det er da forståelig at Gripsrud innrømmer at han ikke har visst noe om at N&Vs prosjekt hadde det han blant annet kaller «mangelfull institusjonell forankring, rot og grenseoverskridende improvisasjon av ulike slag», og «sjarlataneri». Bratholm har nemlig aldri redegjort for de mange grove, kritikkverdige forholdene N&V sto bak. Bratholm har sagt: «Aldri har jeg funnet en eneste løgn eller feil hos Gunnar Nordhus». Det er dette Gripsrud tydeligvis har trodd på.

For øvrig, når det gjelder Koch, så kritiserer Gripsrud oss for at vi ikke har omtalt Kochs avhandling som ble publisert i stensilserien til Kriminalistisk institutt i 1982. Hvis Gripsrud hadde sett i litteraturlisten vår, så er publikasjonen nevnt der. For Gripsrud er intet for smått, i arbeidet med å fjerne fokus fra hva politivoldsaken egentlig handler om.

Kritikere har gjort det til et paradenummer at enkelte av de legene og tannlegene vi har snakket med, som er nevnt i boken, i dag ikke kan huske at de har snakket med oss i noen minutter for ca. 4 år siden. Måten Gripsrud omtaler dette på er typisk: Han sier at de 10 legene og 10 tannlegene vi har snakket med, «har vanskelig for å huske at de ble spurt om å være med i undersøkelsen for oppunder 50 år siden». Dette er ikke riktig. De har ikke sagt at de hadde vanskeligheter med å huske. Alle har sagt entydig at de er helt sikre på at de ikke deltok i undersøkelsen til N&V. Det er ingen tvil om at de ville husket undersøkelsen. Det var tale om å spørre alle pasienter om de hadde vært utsatt for vold, i en periode på 18 måneder. Deretter fikk voldsundersøkelsen en kolossal oppmerksomhet, da den ble offentliggjort i 1981.

Gripsrud & Co prøver å så tvil om dette, ved å henvise til at noen av de 10 legene og de 10 tannlegene i dag ikke kan huske at de hadde en kort samtale med oss for ca. fire år siden; «Dette sier jo noe om holdbarheten av forfatternes foretrukne "journalistiske metode" i denne avsløringen av "forskningssvindel" for femti år siden».

Det Gripsrud ikke nevner, er at alle de nevnte legene og tannlegene fortsatt bekrefter at de aldri har hatt noe med N&V å gjøre – til tross for at det står det stikk motsatte i N&Vs forskningsrapport. Gripsrud nevner heller ikke at mange av de spurte legene og tannlegene bekrefter å ha snakket med oss. Det er ingen bombe at en eldre person kan glemme en kort samtale for 4 år siden. Men at en professor snur ryggen til sin hovedforpliktelse, som er å forholde seg til sannhet, er mindre forståelig.

Når man blir kjent med N&Vs modus, er det ingen stor overraskelse at de løy om samarbeidet med 61 privatpraktiserende leger og 125 privatpraktiserende tannleger. Tilsvarende så man på Haukeland Sykehus, der den ene avdelingen etter den andre sa at de aldri hadde hatt noe samarbeid med N&V – til tross for at N&V skrev det motsatte i sin forskningsrapport. For Gripsrud er dette akseptabelt.

Gripsrud er kritisk til at vi ikke har skrevet om Nordhus' datainnsamling på Legevakten. Det skyldes at vi ikke har funnet noen dokumentasjon på hva som skjedde der. Dersom Gripsrud & Co kan hjelpe til her, mottas dokumentasjon med takk. Det er heller ikke slik at hva som skjedde og ikke skjedde på Haukeland, og det manglende samarbeidet med privatpraktiserende leger og tannleger, ikke har betydning. Tvert om, dette belyser meget godt N&Vs metoder.

Da Nordhus i 1981 ble beskyldt for å være en løgner av Morgenavisen, sa Vogt at det betyr døden for en forsker å bli beskyldt for å fare med fusk, fanteri og løgn. Det Gripsrud nå gjør i praksis, er å omfavne løgn som en akseptabel forskningsstandard i politivoldsaken. Er dette noe han godtar også i sin egen forskning?

Samfunnet betaler dyrt for å holde seg med et kobbel av intellektuelle. Deres forpliktelse overfor samfunnet er å forholde seg til sannheten, slik at samfunnet og hver enkelt kan fungere best mulig. Det finnes ingen unnskyldning for avvik fra sannhetskravet.

Som professor Liv Finstad sier, er det et intellektuelt svik å godta selv den minste form for juks – selv i den gode saks tjeneste. Godtar forskere løgn, hvordan kan man da stole på forskere og forskning? «Hvordan kan personer som har vært utsatt for brutal eller dårlig behandling av politiet, bli trodd dersom man mistenker at forskere som formidler deres historier, finner det de ønsker å finne?»

Har man sympati med voldsofrene, godtar man aldri forskningsjuks. Men det gjør Gripsrud.