Gripsrud: PS om politivold

29. november 2018 annonserte Vigmostad&Bjørke sin vårliste for 2019. Der annonserte man utgivelsen Den store svindelen av B. Kvam, P.C. Magnus og Tom Kristensen (KMK). Men utgivelsen ble trukket. Man hadde problemer med ordvalget, like før utgivelsen, etter til sammen rundt regnet 30 års forarbeid. Da boka omsider kom, hadde den fått Politivoldsaken som hovedtittel og en undertittel som sa Norges største forskningsskandale. Likevel er forfatternes foretrukne term «svindel» nå i debattene. Hvorfor forsvant dette begrepet fra den opprinnelige tittelen?

Det er ikke urimelig å tro at dette henger sammen med betydningen av begrepet svindel: «I dagligtale omtales bedrageri gjerne som svindel», heter det i f. eks. Jusleksikon.no. Bedrageri er å utnytte andres villfarelse i egen vinnings hensikt. De tre forfatterne påtar seg altså å bevise at Vogt og Nordhus bevisst fabrikkerte en villfarelse om illegal politivold - i egen vinnings hensikt. Hva denne vinningen skulle gå ut på, siden den helt åpenbart ikke var pekuniær, og hvorfor Vogt og Nordhus ikke fant enklere måter å bli for eksempel rike eller berømte på, er uten svar i KMKs bok.

Betegnelsen «skandale» i den endelige tittelen rommer ikke en slik åpenbart ikke-bevisbar påstand om bevisst bedrag for å tjene egne interesser. Derfor foretrakk forlaget dette. Men KMK fortsetter å snakke om «svindel». Det er åpenbart ærekrenkende overfor Vogt og Nordhus, og det er vanskelig å se at Bratholm kommer i noen særlig annen stilling, som «en svært naiv støttespiller» for de utspekulerte bandittene. Noen burde vurdere å saksøke forfattere og forlag.

KMK hevder som jeg har vist før, at de har undersøkt et forskningsprosjekt ikke politivold. Men boka handler jo bare i svært begrenset grad om voldsforskningsprosjektet fra tidlig 70-tall. KMK bruker enorm flid på omstendighetene på Haukeland, hvor Vogt & Nordhus fant tre tilfeller av politirelatert vold på halvannet år, og på samarbeid med privatpraktiserende leger og tannleger, som førte til null slike tilfeller. Alt det nitide arbeidet berører ikke substansen i saken om illegal voldsbruk i politiet på 70-tallet. De har rett og slett ingen viten om innsamlingen på Legevakten, som var den suverent viktigste medisinske institusjonen i sammenhengen. Ingen.

Det gjøres ikke forsøk på en noenlunde edruelig samlet vurdering av det empiriske materialet og innsamlingen av det, for ikke å snakke om de intervjuene med cirka 140 mennesker som midt på 80-tallet fortalte Bratholm med flere om politivold. Boka handler, som jeg sa, egentlig ikke om forskningsprosjektet, men om forskerne. Den har én forklaring på saken, og det er Vogt og Nordhus’ bevisste, ondsinnede løgnaktighet. Røft regnet to tredjedeler av boka handler om disse aktørenes saker helt på siden av og lenge etter forskningsprosjektet. De to hadde en ekstrem skurkaktig begavelse, så de klarte å lure landets øverste rettsinstans, en høyt respektert, internasjonal menneskerettsorganisasjon, alskens nasjonale organisasjoner og eksperter etc etc til å sluke rene løgner. Det er virkelig en så banalt utroverdig historie at enhver krim- eller politiroman framstår som sofistikert mesterverk i forhold.

KMK skriver mye rart om mine kritiske artikler om den elendige boken deres. Allment kan jeg bare vise til de to artiklene. Jeg dropper polemikk omkring utnevnelsen av Vogt til professor, og gidder ikke spørre hvorfor man ikke legger merke til at de iherdige KMK grundig omtaler den rosen av voldsforskningen som ble Vogt til del da han søkte stilling som førsteamanuensis. Men dette reagerer jeg på blir sagt om meg: «Han vil heller ikke beklage sin feilaktige og svært uetiske gjengivelse av professor Kai Krügers brev til Edvard Vogt den 18.september 1995.» Altså ikke bare «feilaktig», men dessuten «svært uetisk». Jeg hevdet kort fortalt at Krügers motstand mot å gjøre Vogt til professor var knyttet til en bestemt prinsipiell fagpolitisk holdning, ikke til en nedvurdering av Vogts forskning, voldsforskningen inkludert.

Vedlagt følger en fotokopi av brevet det er snakk om. Lesere som gidder, kan nå få et inntrykk av KMKs arbeidsmåte og evner til lesing og skriving ved å sammenligne på den ene siden det jeg skrev og siterte fra brevet på tampen av den lange artikkelen min, og, på den andre, det som står i brevet.

Boken om «Norges største forskningsskandale» er snarere en kandidat til tittelen «landets største publiseringsskandale».

Og nå skal jeg gi meg.

Les også: Mer om debatten rundt politivoldboken