Gripsruds grove feilpresentasjoner

Vår bok «Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale» har fått en svært god mottagelse, med unntak av fra noen akademikere ved UiB og de som opplever seg rammet av bokens avsløringer. De fleste reaksjoner vi har mottatt er fra lesere som er «rystet» og innser at Gunnar Nordhus og Edvard Vogts (N&V) forskningsprosjekt «Voldskriminaliteten og dens ofre» (1981) var en forskningssvindel. Men ikke professor Jostein Gripsrud. Han tyr til grov feilpresentasjon av boken for å ramme den.

Feilpresentasjon

Gripsrud: «Boken handler om å sjikanere og ærekrenke avdøde og sjuke personer». I realiteten har boken et nøkternt språk i forhold til de svært alvorlige løgner som avdekkes. Boken inneholder beskrivelser av forhold vi har dekning for og har ingen utsagn som jurister har vurdert som ærekrenkende.

Gripsrud: «Boken snakker ikke om metodiske feil og svakheter, den snakker melodramatisk om 'det kaos av uetterretteligheter og løgner man finner når man går voldsforskningen nærmere etter i sømmene'». Dette er grov feilpresentasjon. Hovedsaken i boken handler om metodekritikk. «Kaos av uetterretteligheter og løgner» er en oppsummering.

Gripsrud: «Vogt og Nordhus' prosjekt hadde viktige svakheter. Men ifølge noen av de fremste metodeekspertene i norsk samfunnsvitenskap de siste 40-50 år og en lang rekke juridiske eksperter hadde det også betydelige kvaliteter». Hvis Gripsrud her mener professor Hellevik, så har han innrømmet at han ikke har lest N&Vs rapport. Den lange rekken av juridiske eksperter har enten blitt lurt eller latt seg lure.

Bygger på moralsk harme, ikke sannhetssøken

Gripsrud har prøvd å ramme boken på flere måter, uten å ha belegg for sin kritikk. Nå synes han stort sett å være tom for andre argumenter enn en moralsk harme, som brukes til rettferdiggjøring av N&Vs prosjekt. Oppsummeringsvis sier han: «Viktigst er kanskje likevel at prosjektet [til N&V] satte et betydelig samfunnsproblem på dagordenen». Han klarer ikke å skille N&Vs «forskningsprosjekt» fra en aksjonisme for det han mener en god sak.

«Samsvaret mellom det Nordhus og Vogt mente de hadde funnet og det en ikke ubetydelig del av Bergens befolkning har erfart, direkte eller i førstehånds formidling, er det avgjørende. Dette uvesenet kunne vi ikke fortsette å leve med».

Slik neglisjerer Gripsrud forskningens og sin egen sannhetsforpliktelse. Det rammer ikke bare hans egen integritet, men underminerer også den tillit som samfunnet må ha til forskning generelt. Kan man stole på Gripsruds egen forskning, når han ikke har nulltoleranse for løgn?

Gripsrud makter her ikke å ha to tanker i hodet samtidig. Han er ikke alene om det. Flere av dem som har kritisert boken bygger på samme moralske indignasjon. Svindel godtas i «den gode saks» tjeneste.

Et omfang som aldri ble bevist

Gripsruds støtte til N&V bygger på en tro på et omfang av politivold som aldri har blitt bevist. N&V påsto at det var ca. 360 meget grove tilfeller (legemsbeskadigelser) av politivold i Bergen, hvert eneste år, fra 1974 til 1986. Det blir 4680 grove politivoldstilfeller. Hvis dette virkelig var riktig, ville det vært verdens enkleste sak å finne ekte politivoldofre, uten å ty til grove løgner. Og hvorfor løy N&V, hvis de virkelig var interessert i politivoldsofrenes ve og vel? N&Vs aksjonisme førte til slutt til at en rekke av deres informanter ble dømt for falske forklaringer og falske anklager. Det ville aldri skjedd dersom N&V hadde hatt en reell omsorg for sine informanter.

Vi har aldri benektet at det har forekommet politivold i Bergen, slik det åpenbart også har vært i andre større byer i Norge. Dette forteller også politifolk åpent om. Noe helt annet har vært å bevise omfang og alvorlighetsgrad. Det eneste arbeidet som har pretendert å si noe om omfang og alvorlighetsgrad, er N&Vs prosjekt. Når vi ikke kan stole på N&V – og heller ikke Bratholm – vet vi i realiteten ikke om det skremmebildet som Gripsrud og flere tegner, virkelig er korrekt. Det er derfor helt riktig, som vi sier i boken, at den ikke er skrevet for å renvaske bergenspolitiet. Boken er skrevet for å avsløre den største forskningssvindelen vi har hatt i Norge. Igjen må man klare å ha to tanker i hodet samtidig.

Gripsrud bagatelliserer og gjengir feil

Gripsrud fortsetter i sitt siste innlegg med de manipulative grepene vi tidligere har beskrevet – blant annet unnlatelse av å fokusere på hovedsaken (forskningssvindel), bagatellisering, og direkte feil i gjengivelser. Han skriver blant annet:

«Den [boken] handler om tre personers moralske habitus, som skal ha vært så elendig at "svindel" liksom kan tenkes» (Gripsruds uthevelse).

Dette feil. Det er ikke tre personers «habitus» bokens analyse av politivoldforskningen bygger på. For det første beskylder vi ikke tre personer for forskningssvindel. Den kritikken rammer kun N&V. Bratholm kommer i en annen kategori, som en svært naiv støttespiller. Videre bygger vi ikke på N&Vs moral generelt sett, men på helt konkrete løgner og halvsannheter som N&V benyttet i sitt forskningsprosjekt «Voldskriminaliteten og dens ofre».

Vi har påpekt at Gripsrud bør være saklig og holde seg til det som er hovedbudskapet i boken – nemlig forskningssvindel – men han sier:

«Dette er som nevnt ikke «hovedfokus» eller «hovedbudskap» i KMKs bok, som handler mest om at forskerne var svindlere av natur».

Vi skriver uttrykkelig i boken at «hovedfokus har vært politivoldsaken og den forskningen Nordhus og Vogt bedrev» (s. 315). Hvis dette ikke hadde vært hovedsaken ville boken aldri blitt skrevet. Samtidig omtaler vi andre hendelser som enten har sitt utspring i voldsforskningen (hestesaken og Nordhus' snackbarvirksomhet), eller belyser aktørenes integritet. Dessuten er det også viktig å få fortalt den samlede historien om politivoldsaken – fra den spede starten i 1971, frem til vår tid. Det er et vesentlig stykke samtidshistorie.

Gripsrud kritiserer at boken ikke er «akademisk». Det har vi aldri hevdet at den er. Den har likevel stor betydning, ved å avsløre forskningssvindel.

Forskjønner løgner

I boken dokumenter vi en rekke løgner fremsatt av N&V. I Gripsruds naive omskrivinger blir disse til at Nordhus har «presentert seg med feil navn» og «han snek i journaler etc.» Denne slags eufemismer preger alle Gripsruds innlegg.

Han vil heller ikke beklage sin feilaktige og svært uetiske gjengivelse av professor Kai Krügers brev til Edvard Vogt den 18.september 1995.

Gripsrud gjentar seg selv, vi skal ikke gjøre det samme. Men det må påpekes at Gripsrud nok en gang tar feil, når han hevder:

«KMK gjentar nå at de rett og slett regner det å snakke med voldsofre som forkastelig samfunnsvitenskapelig metode når en forsker på vold».

Dette har vi aldri sagt, og det har vi aldri ment. Gripsrud må slutte å gjengi feil. Slik feilgjengivelse er i praksis manipulerende og bidrar bare til å forvrenge debatten. Det er opplagt at det er av interesse å snakke med voldsofre «når en forsker på vold». Men det er ikke det denne saken handler om – her er hovedsaken om N&Vs forskning var vitenskapelig holdbar eller ikke. Og det kan voldsofrene ikke si noe om. Gripsrud forholder seg ikke til det som er sakens kjerne. Man kan spørre om han i det hele tatt har forstått riktig hva som skal undersøkes. Vi har utfordret Gripsrud til å finne frem «Appendix A til Delrapport nr. 4», og annet som har interesse for vurderingen av N&Vs forskning. Han er på slike sentrale punkter helt taus.

Bratholm og likrøveri

Til slutt noen ord om Gripsruds forsøk på å skåre poeng ved å si «Boken beskylder Anders Bratholm for å ha vært en slags intellektuell likrøver». En besnærende sammenstilling av ord, men ikke mer. Slik blir det tydeligvis når Gripsrud fortsatt prøver å forsvare en stor forskningssvindel.