Ytringsfrihet forvitrer hvis markedskrefter rår over politikk og utdanning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Hva er en nyansert debatt? Rebekka Borsch i NHO etterspør en mer nyansert debatt om samarbeid mellom næringsliv og akademia. Selv argumenter hun for ett av ytterpunktene: at Norge trenger «et nytt nivå av samarbeid». Hvorvidt nære forbindelser mellom UH og kommersielle aktører skaper utfordringer for ytringsfriheten, ser ut til å være en ikke-sak fra næringslivsrepresentanten.

Debatt ● Rebekka Borsch

NHO: — Tor Grande er blant de ytterst få som har funnet mot til å påpeke at samarbeid med næringslivet er viktig og verdifullt

Debattinnlegget, publisert her på Khrono den 16.01.24, er preget av samtidens rådende ideologi. Her benyttes et gjenkjennelig økonomispråk, der det meste handler om effektivitet, konkurranse, omstilling, innovasjon og vekst. Denne måten å ordlegge seg på er en avsporing av debatten om ytringsfrihet i akademia. Istedenfor vektlegges en annen situasjon og et annet problem, som handler om fremtidsbehov i det norske samfunnet, hvor løsningen er utstrakt samarbeid mellom bedrifter og høyere utdanning. Men hvem sine behov er det som om skal dekkes?

For å insistere på hvor fruktbart det er at næringslivet fortsatt har sterke forbindelseslinjer inn i UH-sektoren, blir leseren presentert for formuleringer som fremstår som udiskutable. Et eksempel på dette er følgende setninger: «Dessuten står Norge midt i omstillingen til et grønnere og mer digitalisert samfunn. Denne omstillingen klarer vi ikke uten at kunnskapen som genereres i akademia tas raskere og i større omfang i bruk, både i offentlig og i privat sektor.» Disse premissene trenger man ikke å være enige i.

Debatt ● Kristian Gundersen

NTNU: Det handler om makt

Universiteter bør ikke være i et sterkt lojalitetsforhold med et næringsliv som påstår vi sammen må utvikle batteriene, vindturbiner eller skogsindustri som trengs for en «grønn omstilling», dersom forskning tilsier at vi for eksempel heller bør stoppe med nedbyggingen av naturen. Måtehold er også et alternativ. Merkelappen «grønn» settes på så mangt, og det er fare for at vi i omstillingsmodus turer fremover i et altfor høyt tempo.

I innlegget til Borsch vises til det også gjennomgående til hva enkelte politikere har samlet seg om. Dette synliggjør bedriftsledernes omfattende innflytelse og makt. Når næringslivet også har et solid grep om politikken som føres, er ikke politiske intensjonsavtaler et gyldig argument for å vri den pågående debatten i akademia i en annen retning. Intensjonsavtaler kan vel heller ikke kalles for «særnorske» fenomen.

I et demokrati kan vi selvsagt være uenige i politiske spørsmål. Man kan for eksempel også ytre seg om den nåværende finansieringsmodellen for høyere utdanning, som legger opp til mer selvfinansiering, som kan gjøre at forskjellen mellom det offentlige og private tilsynelatende viskes ut. Intensjonsavtaler og budsjettmodeller er en følge av politisk vilje og handling, men de representerer ikke nødvendigvis et felles verdigrunnlag.

Samarbeid kan være riktig for tettere kobling mot arbeidsliv, og trenger riktignok ikke bli ansett som noe «skittent». I fellesskap kan man åpenbart få til nytenkning og gode samarbeidsprosjekter. Den pågående debatten om ytringsfrihet og akademisk frihet viser likevel behovet for etablerte grenser. Næringslivssamarbeid må aldri bli viktigere enn ytringsfrihet. Det er med rette at ledelse i UH-sektoren spør: hvordan skal vi verne om både demokratiske og forskningsetiske prinsipper? Må vi revurdere økt samarbeid når vi ser at kortene blandes? Akademia må ha en åpen og kritisk rolle. Forskningen må være fri.

politikk

SV vil grunnlovs­feste akademisk frihet