Vurderer å gjøre veileder­opplæring obligatorisk

Veiledere ønsker seg mer veilederkompetanse. Det kommer, som Khrono har skrevet, fram i en ny studie professor Rune Krumsvik har gjennomført.

Men hvor mye kursing veilederne får, varierer. Khrono har sendt ut spørsmål til alle de ti norske universitetene, og blant annet spurt om hvilken veilederopplæring som blir gitt hos dem. Nord universitet har ikke svart på redaksjonen sine spørsmål.

les også, debatt:

Et større institusjonelt ansvar for veilederut­danning på doktorgrads­nivå?

De ni som har svart, sier alle at de har kurs som veiledere kan ta. Men der Universitetet i Stavanger (UiS) har et kurs på hundre timer, har Universitetet i Agder (UiA) kurs på tre dager. Ved OsloMet er det Senter for profesjonsstudier som har ansvar for veilederkurset. Dette kurset går over to dager hvert semester. 

— Kurset handler om ph.d.-veiledning som prosess, utfordringer, medforfatterskap, etiske aspekter ved veiledning og relasjonen mellom veileder og kandidat, heter det på OsloMets egne nettsider.

Der heter det også at selv om ph.d.-opplæring og krav til avhandling varierer mellom de ulike fagene, vil de som veileder stipendiater ha mange felles utfordringer i prosessen.

Universitetet i Sørøst-Norge (USN) har et kurs av omtrent samme lengde som UiS: Tre samlinger som hver er på to dager. Deltakerne får opplyst at kurset tilsvarer omlag hundre arbeidstimer. 

Ved Universitetet i Oslo må alle fast ansatte i vitenskapelig stilling ta kurset  «Basiskompetanse i universitetspedagogikk» i løpet av de to første årene. Forskningsveiledning er en av de valgfrie modulene i dette kurset, og utgjør 30 av de totalt 200 timene. UiO tilbyr også «Forskningslederprogrammene» der veilederrollen berøres.

Universitetet i Bergen (UiB) har et lignende kurs som UiO, men her er det obligatorisk å ta en veiledningsmodul som del av kurset i universitetspedagogikk. I tillegg har de ulike fakultetene egen veilederopplæring, som varierer fra fakultet til fakultet.

Opplæring og påfyll

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) lyser ut midler til fakultetene for utvikling av veilederkompetanse. Disse pengene brukes i hovedsak til veilederlunsjer og heldagsseminar, skriver universitetet i en e-post til Khrono. Noen fakulteter har laget felles, digitale rom der veiledningslunsjer og annet kan avtales, andre har utviklet egne fakultetsvise kurs.

Ved NMBU blir det også diskutert om de som skal veilede skal ha obligatorisk kursing. Dette er noe som blir diskutert både på fakultetsnivå og institusjonelt nivå, sier prorektor for forskning, Finn-Arne Weltzien.

— Veilederkompetanse og blant annet hvor mange man skal veilede og formell kompetanse er noe vi diskuterer som en del av årshjulet vårt, sier Weltzien.

Han understreker at han ikke synes NMBU har dårlige veiledere.

— Men når vi ser både på faglig kvalitet og på gjennomføringsevne blant stipendiatene, er veiledning ett av mange områder vi ser på. I tillegg har vi noen historier der forholdet mellom veileder og stipendiat ikke fungerer, og hvem har da ansvaret?

Som andre universitet har NMBU noen svært erfarne vitenskapelig ansatte som veileder doktorgradsstipendiater og noen nyansatte som ikke har veiledet tidligere.

— Vi må sikre utvikling og påfyll både for de som har vært i gamet en stund og sørge for at nye veiledere får den nødvendige opplæringen, sier Weltzien.

les også:

Stipendiater etterlyser en nøytral mekler når samarbeid med veileder krasjer

Har satt ned arbeidsgruppe

«Så langt er det tydelig at det er behov for enkelte felles kjøreregler som setter standard for hvordan institusjonene følger opp veiledere på doktorgradsnivå, som både sier noe om det institusjonelle ansvaret, hva som forventes av de involverte, og hvordan dette følges opp i praksis i form av profesjonelle opplæringstilbud som både retter seg mot nye og erfarne veilederes behov. Vår oversikt over norsk kontekst og internasjonal forskning tilsier at behovet for formell opplæring er stort i begge grupper».

Det skriver Trine Fossland og Anne Haugen Gausdal i et debattinnlegg i Khrono. De sitter begge to i arbeidsgruppen som er satt ned av Universitets- og høgskolerådets utvalg UHR Forskning, og arbeidsgruppen skal i løpet av året levere en rapport med anbefalinger om hvordan UH-institusjonene kan styrke eller bygge opp sin ph.d.-veilederopplæring.

Fossland sa til Khrono tidligere i juni at det er all grunn til at universitets- og høgskolesektoren bør satse på en profesjonell opplæring av veiledere.

— Det er store økonomiske, menneskelige og institusjonelle kostnader knyttet til å ta doktorgrad. Det er ingen som tjener på at det går galt, sa hun.

Åse Gornitzka er prorektor ved Universitetet i Oslo og leder UHR Utdanning.

— Også på den europeiske arenaen er dette med veiledning nå på agendaen, sier Gornitzka om bakgrunnen for at det er satt ned en arbeidsgruppe.

Fossland skriver i en e-post til Khrono at arbeidsgruppen tar utgangspunkt i aktuelle utfordringer og gode praksiser i dagens veilederopplæring på ph.d.-nivå i UH-sektoren, både basert på erfaringer fra sektoren, annet faktagrunnlag og forskning.

Målgruppen for rapporten er ledere ved de utdanningsinstitusjonene som har stipendiater.

— Arbeidsgruppen samarbeider blant annet med institusjonene, studentorganisasjonene og representanter for De nasjonale forskningsetiske komiteene, sier Fossland.

les også:

Stipendiatorganisasjon: Kriterier for utsettelse er for strenge

Krav om minst to veiledere

Fossland er også opptatt av at det skal være et veilederteam rundt stipendiaten. Da kan også veilederne bytte roller blant annet dersom prosjektet går i en annen retning enn først tenkt. 

Institusjonene bør også sikre at dersom hovedveileder ikke selv har skrevet artikkelbasert avhandling, bør biveileder ha kjennskap til det, sa Rune Krumsvik. Hans studie viser at en av tre veiledere er usikre på hvordan de skal veilede når doktoravhandlingen ikke skal skrives som en monografi.

Alle de ni universitetene som Khrono har fått svar fra, sier at stipendiatene skal ha mer enn en veileder.

Minst to, heter det hos NMBU, og det samme er kravet hos UiA. Men her kan det også, ved behov, oppnevnes andre ressurspersoner i et veiledningsteam. Ved UiS og UiT Norges arktiske universitet (UiT) og NTNU heter det at stipendiaten skal ha minst to veiledere, og det samme skriver USN. 

Også ved OsloMet skal i utgangspunktet alle stipendiater ha to veiledere, og det har de aller fleste, heter det i en e-post fra universitetets kommunikasjonsavdeling.

— Det finnes unntak. Anbefalingen er at man skal ha minst to veiledere.

UiO og UiB sier det samme: Hovedregelen er to veiledere. UiO stiller krav om at minst en skal være oppnevnt når stipendiatperioden starter.

les også, debatt:

Hvem forsker på forskerne?

Ikke krav for å bli professor

Hvert år er det om lag 1500 doktorgradskandidater som disputerer i Norge. Men siden et doktorgradsløp er minst tre år, og en del stipendiater ikke kommer i mål til normert tid, er det til enhver tid flere tusen kandidater som får veiledning.

— Det er et større volum som får veiledning og som veileder, sier Weltzien ved NMBU.

Noen steder henger veiledning sammen med opprykk til professorstilling. Khrono har spurt universitetene om det er en direkte sammenheng her. Det er det for noen.

I svaret fra NMBU heter det at for å få opprykk til professorat skal man ha «bred erfaring med veiledning fortrinnsvis på master/ ph.d.- nivå.» 

— Det vil avhenge av fagfelt hvordan dette kravet skal kunne oppfylles, og i NMBU sine retningslinjer har vi derfor laget følgende regel: «Presisering av bredden i dette kravet vil kunne variere fra fag til fag. Sakkyndig komite bør ut fra erfaring fra fagfeltet kunne fastsette hva som vurderes å være bred erfaring.» Kandidaten skal uansett vurderes helhetlig, ut fra sine samlede kvalifikasjoner innenfor forskning og undervisning.»

Også ved UiA varierer kravet fra fagmiljø til fagmiljø, og det samme er regelen ved UiT, UiO og UiB.

USN skriver at for å kunne få opprykk til professor forventes det, i tillegg til erfaring i generell veiledning av studenter på bachelornivå, veiledningserfaring på masternivå, og helst også på ph.d.-nivå.» 

— Altså stilles det ikke krav om å ha veiledet et gitt antall stipendiater, skriver Heidi Ormstad, viserektor for forskning, i en e-post til Khrono.

Både NTNU og UiS har krav om å ha veiledet stipendiater for å kunne søke om professoropprykk. Ved UiS er kravet å ha veiledet to, men universitetet understreker at det kan gjøres unntak dersom det er et fagmiljø med liten tilgang til stipendiater. For NTNU heter det at for å kunne bli professor kreves det generelt bred erfaring med veiledning, fortrinnsvis på master og ph.d.-nivå. 

— Det kan også være at noen av våre fagmiljøer setter enda høyere krav til veiledningskompetanse hos professorer enn dette, skriver seniorrådgiver Janne Østvang i NTNUs Avdeling for forskning, innovasjon og eksterne relasjoner i en e-post til Khrono.

les også:

— Ikkje berre ein dans på roser å ta doktorgrad

Variasjoner i tidsbruk

I Rune Krumsvik sin studie kommer det fram at det er stor variasjon hvor mye tid som er satt av til veiledning. To av ti av veilederne oppgir at de har satt av mellom null og tjue arbeidstimer til veiledning per semester. I den andre enden er det fire av ti som har mellom 40 og 80 timer.

Også tallene Khrono har hentet inn viser at det er variasjoner. Hos NMBU er det ikke oppgitt noe antall. Der heter det i ph.d.-forskriften at ph.d.-kandidat og veiledere skal ha regelmessig kontakt. Kontakthyppigheten skal fremgå av den årlige fremdriftsrapporteringen.

UiA gir 300—400 timer, og så fordeler veilederteamet disse, mens ved NTNU får veilederne 70 timer i året i tre år. Det er samme sum som hos OsloMet. Her skal 210 timer fordeles, og inni denne tiden ligger det også tid til forberedelse.

UiS svarer at Det teknisk-naturvitenskapelige fakultetet bruker hoved- og biveileder om lag 90 og 45 timar i året, til sammen 405 timar totalt i løpet av treårsperioden. Ved de andre fakultetene varierer timetallet mellom 270 og 300 timer, fordelt på de to veilederne.

UiT rapporterer at det varierer hvor mange timer som blir brukt. Veileder skal ha jevnlig kontakt med stipendiatene, og for de fakultetene som har tallfestet det, er det snakk om 30—40 timer i semesteret. Også ved USN er det variasjoner fra fagmiljø til fagmiljø.

Ved UiB varierer det hvor mange timer som er satt av til veiledning. Ett fakultet har vedtatt at det skal brukes minimum 216 timer per ph.d.-kandidat, fordelt på veilederne.

— Det er vanskelig å angi antall timer eksakt da det er individuelle forskjeller hvor noen stipendiater trenger mer veiledning enn andre, men det anslås mellom 70 til 100 timer årlig, avhengig av fakultet. For ph.d.-kandidater innen kunstnerisk utviklingsarbeid er det 300 timer, fordelt på 180 timer med hovedveileder og 120 timer med biveileder, skriver rektor Margareth Hagen i en epost til Khrono.

Endringslogg: Korrigert informasjon om USNs kurs 3. juli kl 09.53. Sak oppdatert med svar fra UiB og UiO 4. juli kl 08.22.