Hvem forsker på forskerne?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det var vel bare et spørsmål om tid før noen skulle be de stipendiatene og studentene som gråter på veileders kontor om å skjerpe seg. Innleggene fra både stipendiater og veiledere om folk som sliter med ph.d.-løpet føyer seg til mengden anekdoter man hører fra kolleger land og strand rundt: De fikk for mye pliktarbeid altfor tidlig i løpet, de får lite hjelp av veileder, de er ensomme, de sliter med prestasjonsangst, de får ikke til å kombinere familie og forskning, og de opplever usikkerheten rundt jobbsituasjonen og økonomien som belastende. 

Vi som er forskere vet at anekdoter ikke er evidens, men likevel: På et tidspunkt blir det så mange anekdoter at de egentlig bare er et velformulert metodekapittel unna å kunne publiseres som kvalitativ studie.

Jeg kan ikke annet enn gratulere Einar Bratteng med at han tåler høyt konfliktnivå og uforutsigbarhet, men det i seg selv betyr ikke at han er et større forskertalent enn for eksempel Camilla Holm Soelseth eller Ragnhild Laird Iversen. 

Bratteng har nok rett i at det er spesielle personlighetstyper som egner seg til å drive fram ny kunnskap. For eksempel hjelper det å være eksepsjonelt nysgjerrig og engasjert i et fag, å ha evne til å ta inn enorme mengder informasjon og avgjøre hvilken informasjon som mangler, og å ha falkeblikk for store sammenhenger og/eller detaljer. Ingen av disse personlighetstrekkene forringes av trygghet og fellesskap. Tvert imot. All sunn fornuft og store bunker med forskning tilsier at kognitive evner svekkes når man mangler gode relasjoner og trygghet, og styrkes når man har gode relasjoner og trygghet. 

I bunn og grunn vil jeg si at vi som medmennesker skylder hverandre å gjøre det vi kan for at alle skal ha det mest mulig greit uansett situasjon, men det er vel en annen diskusjon. Hvis det medmenneskelige argumentet ikke fører noen vei, så la oss ta et mer konkret et. Det er egentlig et ganske enkelt regnestykke. Når institusjonen ansetter en stipendiat, investerer de, og ikke minst samfunnet som helhet, i vedkommende. De betaler ut lønn og bruker av sine ressurser for å få forskning og en ferdig utdannet forsker tilbake — for ikke å snakke om den økonomiske gevinsten de får for hver eneste disputerte doktor. Dette minner meg om noe jeg hørt en amerikansk business coach si på en podkast en gang: «The most important asset in your business is YOU». Med det mente hun at den som vil ha resultater må ta vare på seg selv: Trene, sove, ta fri, og så videre. 

I ph.d.-prosjektet er det slik at den største og viktigste ressursen er stipendiaten. Den institusjonen som har investert i å ansette stipendiaten må fortsette å ivareta denne ressursen slik at de får sin avkastning. En stipendiat som ikke blir tatt vare på av veileder og av systemet blir forsinket og leverer dårligere resultater. I verste fall leverer stipendiaten ingenting. Eller så forlater den ferdige doktoren akademia med langfingeren høyt hevet, fordi de vet de vil få en bedre hverdag andre steder. 

Det er ingen tvil om at UH-sektoren mister talenter fordi stipendiatene ikke blir ivaretatt som mennesker. Dette skjer blant annet fordi de som selv ble behandlet som forbruksvarer og klarte å klore til seg en jobb sparker sine egne dårlige opplevelser nedover som russen gjør med førstiser. «Ja, ja, sånn er det bare her. Da jeg var stipendiat — » (la meg her vennlig henvise leseren til «The Four Yorkshiremen» av Monty Python).

Vi kan ikke ta høyde for alt som kommer av pandemier og kjærlighetssorg her i verden, men det går an å få systemer på plass som ivaretar grunnleggende menneskelige behov for trygghet og fellesskap. For å ta et eksempel: På HF på UiO får man et bonus-år med undervisning dersom man leverer i tide, et halvt år dersom man blir litt forsinket. Da blir det mulig for stipendiatene å ferdigstille avhandlingen før de begynner å bekymre seg for jobbsøking og bortfall av inntekt, noe som sannsynligvis er gunstig for arbeidet. 

Hva vet vi om hvordan denne ordningen fungerer? Fører den til færre eller flere forsinkelser? Hvis den fungerer godt, hvorfor tar ikke alle landets utdanningsinstitusjoner i bruk lignende løsninger? Hva med veiledningsressurser og annen oppfølging, oppbygning av stipendperioden, eller personlige forhold som påvirker progresjonen — hva vet vi om hvorfor og når stipendiater blir forsinket og/eller sykmeldt? Hvorfor må stipendiater og veiledere slå alarm i Khrono — og hvorfor får de tilsvar der andre som har hatt flaks eller mestret situasjonen bedre synser fritt om hva som er galt med de som ikke får det til? 

Hvem sitter på faktisk kunnskap om hva slags investeringer som gir god avkastning i form av en relativt produktiv og passelig fornøyd stipendiat? Vi jobber i kunnskapsproduserende organisasjoner alle sammen. Man skulle tro det var mulig å finne argumenter og løsninger på et annet nivå enn det anekdotiske. Kort sagt: Hvorfor er ikke tilnærmingen til ph.d.-utdanningen kunnskapsbasert?