Stipendiater etterlyser en nøytral mekler når samarbeid med veileder krasjer

— Både institutt og fakultet er ofte på veileders side i slike saker. Konflikter som ikke lar seg lett løse, bør derfor gå videre til en nøytral konfliktløser.

Det sier stipendiat Ludwig Kuhn, som er nestleder i Dion, NTNUs interesseorganisasjon for stipendiater, postdoktorer og andre midlertidig vitenskapelige ansatte.

Han hadde selv problemer med sin første veileder, men i dag har han en ny veileder som han er veldig fornøyd med.

Kuhn ser for seg at en konfliktløser for eksempel på rektornivå, en person som ikke er på institutt og fakultet, og som er uavhengig.

Han forteller at Dion jevnlig blir kontaktet av midlertidig ansatte som har problemer med veiledning, og han hevder at NTNU ikke har så gode rutiner for å løse slike saker:

— De som blir rammet, må snakke med veileder om hva som skurrer. Blir det ikke noen løsning der, må de gå til instituttleder — og deretter på fakultetsnivå hvis heller ikke instituttet greier å finne en løsning, forteller Kuhn.

— Ofte må du selv klare å finne en løsning fordi andre ikke har lyst til å være involvert, legger han til.

I likhet med mange andre universiteter og høgskoler har NTNU utarbeidet håndbøker for doktorgradsstudenter og stipendiater. De tar for seg perioden deres trinn for trinn, med blant annet oppstart, gjennomføring og sluttføring. Veiledernes ansvar er også skissert.

— Hvordan vi skal gå fram for å bytte veileder, mangler. Du må kontakte fakultetet for å få skjemaet for veilederbyttet tilsendt, sier Ludwig Kuhn.

Får støtte

Han får støtte fra Stipendiatorganisasjonen i Norge. Leder Nicolas Gibney forteller at dette er en mye diskutert problemstilling i styret og blant medlemmene.

— Vi synes det er rart at studentene har studentombud, ansatte har verneombud, mens ingenting finnes for doktorgradsstudenter som har faglige problemer eller problemer med veileder.

Lederen av Stipendiatorganisasjonen sier at jo mer de hører fra ph.d.-er om konflikter med veilederne deres, jo sikrere blir de på at noe må skje.

Unni Soltun Andreassen, representant for de midlertidige ansatte i NTNUs styre, synes også forslaget er godt.

Hun peker på at det er flere faktorer som er til ulempe for stipendiaten dersom det oppstår en konflikt: Det er blant annet det ujevne maktforholdet mellom veileder og stipendiat, at veiledererfaring er en viktig del av et professoropprykk, som er viktig både for veileder og universitet, stipendiatens midlertidighet og ønske om fast stilling etter endt stipendiat og mulighet for gjengjeldelse.

— Det er lett å forstå dersom en stipendiat unngår å ta opp vanskelige ting, for hvor skal hen søke hjelp uten å risikere noe? En nøytral part som også kan konsulteres anonymt i møte med utfordrende veiledersituasjoner, hadde nok vært nyttig for mange, både stipendiater og veiledere.

Hun ser for seg at et slikt tiltak kan være med og sørge for at konflikter ikke eskalerer til et nivå som gjør bytte av veileder nødvendig.

— Det er ikke lett å se for seg hvem en slik konfliktløser burde være. Nøytralitet er vanskelig å tilby når maktforholdet er så åpenbart, spesielt hvis konfliktløseren er del av samme organisasjon. Kanskje må en slik nøytralitet hentes inn eksternt?

Kontrollerende lederstil

Ludwig Kuhn startet som stipendiat ved NTNU for to år siden. Det oppsto fort problemer med veilederen. Stipendiaten mener veilederens lederstil var preget av mikroledelse, altså detaljstyring.

— Han involverte seg i alt som skjedde, jeg måtte rapportere hver måned og hvert kvartal med en omfattende rapport. Det var ganske krevende selv om han ikke var involvert i forskningen. Det var mer en administrativ veiledning. Han ønsket å være oppdatert, men involverte seg ikke.

Kuhn tok opp lederstilen med veilederen, selv om det var vanskelig å gjøre det. De hadde flere møter hvor de snakket om hans ledelse. Veilederen prøvde å finne et kompromiss.

— Veilederen var ikke begeistret for å høre at hans stil ikke fungerte for meg. Han ga uttrykk for at det var min feil, det hadde fungert for andre, og da burde det gå greit for meg også.

Etter ett år flyttet veilederen til et annet land. Ifølge Kuhn var han ikke lenger interessert i å delta i prosjektet og dermed gi veiledning. Derfor fikk han en ny veileder.

— Jeg var glad for at han dro til slutt. Biveilederen ble min nye veileder. Denne lederstilen er motsatt av den gamle. Jeg kan gjøre hva jeg vil, og så blir jeg oppdatert med ukentlige videomøter. Da prater vi om hva som skjer, hvordan det går og om det er noen problemer eller ikke.

— Jeg trives bedre med denne stilen enn den forrige. Noen synes det er greit med mikroledelse, der alt er styrt og de får oppdrag etter oppdrag. Andre klarer seg bedre hvis de får mer frihet.

Kuhns tidligere veileder har fått mulighet til å komme med tilsvar, men ønsker ikke å gi noen kommentarer til Khrono.

— Ikke menneskerett å være veileder

Khrono har bedt prorektor for forskning og formidling ved NTNU, Tor Grande, beskrive hva som skjer i de tilfellene der veileder og midlertidig ikke greier å samarbeide.

— Vi har mange verktøy for å løse slike utfordringer, svarer han, og understreker at han ikke kjenner til selve saken til Ludwig Kuhn og svarer på generelt grunnlag.

Prorektoren lister opp tiltak NTNU har iverksatt:

I stedet for én veileder er det obligatorisk med en eller flere medveiledere i veilederteamet. Hvis noen for eksempel har sykdomsfravær, er det da flere ressurser å spille på.

— Vi har lagt vekt på at stipendiat og veileder ikke skal operere i et vakuum. Vi har hatt fokus på å bygge forskningsgrupper slik at miljøene blir større og mer robuste og at stipendiater har et større fagmiljø å spille på.

Et annet tiltak er medarbeidersamtaler.

— Hvis dialogen og samarbeidet mellom veileder og stipendiat ikke er godt, er det naturlig å ta det opp der, sier Grande.

De har også årlig framdriftsrapportering, og der kan stipendiatene varsle om problemer slik at instituttleder kan ta affære. Alle stipendiater skal også tilbys en oppstartssamtale for å sikre en dialog med instituttledelsen. Det re også en midtveisevaluering, hvor faglig progresjon og eventuelle konflikter kan tas opp.

Mye av dette står beskrevet i Ph.d.-håndboka. Der står det blant annet at ph.d.-kandidat må kontakte institutt og/eller fakultet ved problemer i veilederforholdet. Hovedveileder skal melde fra om avvik og bekymringer til institutt og/eller fakultet.

— Vi har gjort mange grep over tid for å sikre at samarbeidsrelasjoner er gode. Det er heller ikke en menneskerett å være veileder. Hvis man ikke er fornøyd, bør man prøve å løse problemet eller skifte veileder, sier han.

— Ikke behov for mekler

Tor Grande sier at hans opplevelse er at når det oppstår problemer, så tas det tak i. Det hender de må gå til den ytterlighet å endre veileder.

— Bruker vi de verktøyene vi har, skal ikke dette være en utfordring som ikke kan løses, og vår framdriftsrapportering viser at samarbeidet mellom stipendiat og veileder fungerer godt for det store flertallet av stipendiatene våre.

— Hva mener du om forslaget om en nøytral konfliktløser - kan det ha noe for seg?

— Jeg klarer ikke å se at det er behov for det. Vi har de verktøyene vi trenger for å løse slike samarbeidsrelasjoner. Her har vi også mulighet til å koble på fakultet om det ikke er mulig å finne gode løsninger lokalt ved et institutt. Men hva enkeltstipendiater opplever i hverdagen, den følelsen respekterer jeg, og det er sikkert tilfelle at enkelte opplever det slik. Bruker vi de verktøyene vi har, skal vi klare å løse dette, sier NTNUs prorektor Tor Grande.