Vitenskaps­akademier med skarp kritikk av høye forfatter­betalinger

Brussel (Khrono): Til tross for fallende abonnementsinntekter har de store kommersielle forlagene maktet å konsolidere og styrke sin allerede dominerende posisjon innen vitenskapelig publisering. De har maktet «å befeste sin rolle som portvoktere til offentlig finansiert forskning».

Beskrivelsen kommer fra European Federation of Academies of Sciences and Humanities (Allea), som organiserer vitenskapsakademier i 40 europeiske land, inkludert Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

I en fersk rapport retter de skarp kritikk mot forlag for å kreve stadig høyere forfatterbetalinger for publisering med åpen tilgang.

To milliarder dollar årlig

I rapporten beskriver de hvordan forlag har omfavnet såkalt gull-publisering, der forfatterne betaler for å få publisert en artikkel med åpen tilgang, såkalt Article Processing Charge (APC).

Disse avgiftene kan være svært høye, for eksempel krever Springer Nature 9500 euro, rundt 100.000 norske kroner, for publisering av en enkelt artikkel i flere av sine tidsskrifter. Dette er eksepsjonelt, men også andre forlag krever tidvis høye forfatterbetalinger.

les også

Rapport om overgangen til åpen publisering: Har gjort de mektige enda mektigere

Allea beskriver hvordan gull-publisering er blitt en lønnsom forretningsmodell for forlagene og viser til en studie der det anslås at kommersielle forlag tjener rundt to milliarder amerikanske dollar årlig på APC.

De er ikke de første til å peke på denne utviklingen.

«Forfatterbetaling er i ferd med å bli en dominerende forretningsmodell som erstatter eller kombineres med abonnement. Veksten i markedet skjer særlig i store tidsskrifter med bred fagprofil som publiserer et høyt antall artikler årlig,» konkluderer en annen rapport, skrevet av Nifu-forsker Gunnar Sivertsen, som nylig ble omtalt i Khrono.

— De tjener penger i begge ender

— Du skriver for en avis, hva må du betale for å få en artikkel publisert?

Det retoriske spørsmålet kommer fra Bernt Hugenholtz, professor ved Universitetet i Amsterdam og hovedforfatter av rapporten fra Allea.

— Utgivere krever vanligvis ikke publiseringsavgifter, de publiserer artikkelen og får inntekter ved å selge abonnementer eller reklame, eller på andre måter. Vitenskapelige utgivere gjør begge deler, de ber på forhånd om APC for publisering med åpen tilgang, samtidig tar de betalt for abonnement i den andre enden. De tjener penger i begge ender, for innhold som er produsert av forfattere som ikke får betalt, sier Hugenholtz, som også er tilknyttet Universitetet i Bergen, til Khrono.

Han viser til at forfatterbetalinger har vokst fram med overgangen til åpen publisering, og at de ofte er bakt inn i «publiser og les»-avtaler, såkalte «big deals», som de siste årene er forhandlet fram mellom forlag og konsortier av institusjoner.

les også

Utfordrer forlagsgigantene – tilbyr betaling for fagfellevurdering

Åpen publisering av offentlig finansiert forskning kommer med et trippelt løfte, heter det i rapporten: Det skal fremme tilgang til publisert forskning, anerkjenne at resultatene av offentlig finansiert forskning er et offentlig gode og redusere økende kostnader for tilgang til publisert forskning for universiteter og andre akademiske institusjoner.

Det økende antallet tidsskrifter med forfatterbetaling holder ikke løftet, slår rapporten fast og peker spesielt på kostnadene ved publisering.

Vil endre forskningsevalueringen

Så hva er løsningen?

— En enkel løsning vil selvsagt være at forskerne nekter å publisere i tidsskrifter som krever så høy APC, sier Hugenholtz.

Problemet, legger han til, er at forskerne gjerne vil publisere i tidsskrifter med høyt omdømme. Det er også i disse tidsskriftene du finner noen av de høyeste publiseringsavgiftene.

— Det synes å være en direkte sammenheng mellom omdømme og kostnader ved publisering i dem, noe som tyder på at forlagene utnytter monopolet. De vet at forskerne vil publisere der, fordi de trenger det i forskerkarrieren, for å bli forfremmet. En del av problemet er at universitetene verdsetter publisering i disse tidsskriftene svært høyt, en løsning er å slutte med det.

— Så du må først reformere systemet for forskningsevaluering?

— Det er en del av løsningen. En annen del er å fremme Open Access-tidsskrifter med høyt omdømme, drevet av ideelle institusjoner. Det vil gi forskerne mulighet til å produsere i tidsskrift av høy kvalitet uten forfatterbetaling, sier han.

Vil ha flere diamanter

I rapporten fra Allea pekes det på den såkalte diamantmodellen, med åpne tidsskrifter som ikke krever betaling for å publisere.

«Utvikling av fellesskapsdrevne tidsskrifter som ikke krever betaling av forfattere og lesere (Diamant OA) er et viktig bidrag til et mer rettferdig publiseringslandskap», heter det i rapporten.

— Slike tidsskrifter burde stimuleres med finansiering, det ville ha gjort det vanskeligere for forlagene å kreve så høy forfatterbetaling, fordi de ville ha mistet monopolet.

Hugenholtz vedgår at det selv med finansiering vil ta tid å bygge opp et sterkt omdømme. Han viser til at mange forskere er bundet opp i tidsskrift med høyt omdømme, som gis ut av kommersielle forlag, i redaksjonene eller som fagfeller.

— Det vil være viktig at de får bevissthet rundt at de holder dette parasittiske systemet gående, sier han.

Ber forlag gi slipp på høye marginer

Professor Bernt Hugenholtz vil ikke ha slutt på kommersielle forlag, den beste løsningen er at de gir slipp på de ekstremt høye marginene de har hatt de siste tiårene, mener han.

— De tjener enormt mye penger på vitenskapelig innhold som de ikke produserer. Tidligere gjorde de det gjennom å kreve høye priser på abonnementer, de solgte dem ofte i store pakker til universitetene som produserte innholdet. Nå beveger de seg mot en OA-modell der betaling på forhånd er begynt å bli den viktigste inntektskilden.

les også

Ny norsk avtale om åpen publisering med storforlag

Han mener forskersamfunnet ville ha vært fornøyde med de vitenskapelige forlagene om de ikke krevde så høy forfatterbetaling, fordi de stort sett leverer gode produkter.

Hugenholtz tror ikke forlagene vil endre dette frivillig, men om de ser at universiteter og andre institusjoner i stort omfang finansierer egne tidsskrifter utenfor det kommersielle, kan det legge tilstrekkelig press på dem, sier han.

Vil styrke opphavsrettene

Mens den første generasjonen med «big deals» er i ferd med å utløpe, mener Allea framtidige avtaler bør bane vei for at offentlig finansiert forskning gjøres «fritt tilgjengelig på flere konkurrerende plattformer, enten de er profittdrevne eller ideelle, inkludert plattformer som drives av forskningsmiljøene selv».

De mener blant annet at de som finansierer forskning skal kreve at forskerne forplikter seg til å publisere resultatene i en OA-modell som ikke pålegger forfatterbetaling eller embargoer.

De ber også om at det innføres tiltak i opphavsrettslovgivningen nasjonalt som gjør det mulig for forfattere å republisere artikler i institusjonsarkiver uten godkjenning fra forlagene. En slik «secondary publication right» er allerede innført i flere land, sier Hugenholtz.

— Det vil også bidra til å legge press på forlagene, siden du da ikke trenger å betale utgivere for åpen publisering, sier han og understreker at det da er preprint-versjonen som blir lagt ut i institusjonsarkivet, ikke den publiserte versjonen (Version of Record).

Springer Nature: — Gjenspeiler kostnadene

Markedet for vitenskapelig publisering er i dag dominert av fem store forlag, Elsevier, Springer Nature, Wiley, Taylor & Francis og SAGE. Så hva svarer på kritikken?

Springer Nature har som sagt noen av de høyeste APC-ene. På spørsmål om hvordan de rettferdiggjør disse, skriver Steven Inchcoombe, Chief Publishing Officer i Springer Nature, i en e-post til Khrono at publiseringsavgiftene spenner fra 1000 euro til 10.000 euro, fordelt på nesten 3000 tidsskrifter.

— Færre enn to prosent av tidsskriftene våre har en APC på 5000 euro eller mer, hovedsaklig på grunn av det høye antallet interne redaktører vi har for å lage og drive disse fremragende tidsskriftene, som er så verdsatt av forfatterne våre og andre forskere. Gjennomsnittlig APC for alle våre tidsskrifter er rundt 2000 euro, noe som gjør dem svært konkurransedyktige, skriver Inchcoombe.

les også

Rektor med hard dom over tids­skriftene: — Vi kan bare dumpe dem

Flere har stilt spørsmål ved de høye publiseringsprisene og forlagene har stått under hardt press for å legge kortene på bordet. Coalition S, som står bak Plan S (se faktaboks), har laget en database der tidsskrifter deler data og pris og tjenester, for å sikre mer innsyn. Som Khrono skrev om før jul glimrer flere av de største forlagene med sitt fravær i databasen.

På spørsmål om forfatterbetalingene på noe vis representerer de faktiske kostnadene, svarer Inchcoombe dette:

— APC-nivåene gjenspeiler kostnadene forbundet med å evaluere, forbedre og publisere artiklene i tidsskriftene våre, promotere dem og sikre at de kan oppdages, fås tilgang til, forstås, blir brukt, gjenbrukt og delt på toppmoderne plattformer for relevant publikum etter publisering, i tillegg til investeringene som gjøres for å bedre systemer og arbeidsflyt for å sikre at vi fortsetter å levere overfor forfattere, det akademiske samfunnet og rollen vår i å fremme oppdagelser og åpen forskning.

Han sier APC-nivåene «gjennomgås årlig i hele porteføljen, for å sikre at prisene forblir konsistente og rettferdige for forfattere, samtidig som vi sikrer at den gir en bærekraftig skalerbar forretningsstruktur».