Publisering

Rektor med hard dom over tids­skriftene: — Vi kan bare dumpe dem

Norge hadde forlagsavtaler med en prislapp på nær 215 millioner kroner i 2022. — Noen har kommet inn i prosessen for å melke oss, vi skal bare sparke dem ut, sier NMBU-rektor Curt Rice.

— Om Borten Moe virkelig vil spare penger, da skal han si at vi ikke betaler for tidsskrifter fra de store forlagene. Jeg skulle ønske han gjorde det., sier Curt Rice.
— Om Borten Moe virkelig vil spare penger, da skal han si at vi ikke betaler for tidsskrifter fra de store forlagene. Jeg skulle ønske han gjorde det., sier Curt Rice.
Publisert Oppdatert

Brussel (Khrono): Har de vitenskapelige tidsskriftene utspilt sin rolle?

Rektor Curt Rice ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) mer enn antyder et ja på det spørsmålet.

— Tradisjonelt har tidsskriftene to funksjoner. De skal distribuere arbeidet, få det ut, og de skal drive med kvalitetssikring, sier Rice før han legger til:

— I dag trenger vi dem ikke til distribuering, det kan vi få til vel så bra gjennom nettbaserte arkiver. Det er noen fagområder som allerede gjør det.

Om kvalitetstsikringen i tidsskriftene feller han følgende dom:

— Kvalitetssikringen gjør de ikke bra.

Rice viser til at det stadig trekkes tilbake artikler.

— Det vanlige er at to fagfeller har forskjellige meninger. Ingen kan tro at ikke veldig gode papers får avslag, det skjer hele tiden. Så den jobben gjør de dårlig. Om vi klarer en av de to tingene de skal gjøre uten dem, og de gjør den andre dårlig, kan vi vi bare dumpe dem, sier NMBU-rektoren.

Mener overgang er blitt kuppet

Rice sitt utspill om å droppe tidsskriftene kom først på twitter, da han delte en sak i Khrono om en Nifu-rapport som konkluderer med at konsentrasjonen på markedet for vitenskapelig publisering har økt med overgangen til åpen publisering.

«Til drøfting: The only solution is to dump journals altogether,» twitret han.

Rice peker på åpen publisering, også kjent som Open Access, og sier det er et forsøk på å få et nytt system, riktignok med tidsskrifter. Men overgangen til åpen publisering er blitt kuppet, mener han.

— Den er blitt kuppet av de store forlagene, som har sitt primære ansvar overfor aksjeeierne. De er mer opptatt av inntjening enn kvalitet, sier han og peker mot forskning- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe.

— Om Borten Moe virkelig vil spare penger, da skal han si at vi ikke betaler for tidsskrifter fra de store forlagene. Jeg skulle ønske han gjorde det.

Publiser og les-avtaler

Som en del av overgangen til åpen publisering har Norge de siste årene inngått en rekke såkalte publiser og les-avtaler med vitenskapelige forlag.

Fakta

Publiser og les-avtaler

Norske avtaler med oversikt over deltakere og kostnader (i kroner) i 2022.

American Chemical Society

Deltakere: 13

Kostnad: 6.067.801

Cambridge University Press

Deltakere: 14

Kostnad: 3.354.138

Elsevier

Deltakere: 50

Kostnad: 90.271.168

Oxford University Press

Deltakere: 14

Kostnad: 7.673.936

Sage

Deltakere: 39

Kostnad: 16.228.196

Springer

Deltakere: 46

Kostnad: 24.060.064

Taylor & Francis

Deltakere: 43

Kostnad: 26.584.745

Wiley

Deltakere: 50

Kostnad: 40.570.233

Avtalene er i tråd med Plan S, som krever at all forskning finansiert av blant andre Forskningsrådet og EU, skal publiseres åpent. De sikrer både lesetilgang og publisering med åpen tilgang. Det er ment som overgangsavtaler på veien mot åpen publisering. Etter 2024 skal det være slutt på slike avtaler.

En oversikt Khrono har fått fra kunnskapssektorens tjenesteorgan Sikt, som forhandler om disse avtalene, viser at publiser og les-avtalene Norge har inngått hadde en samlet prislapp på nær 215 millioner kroner for 2022 (se hele oversikten i faktaboks).

Sikt opplyser at kostnadene fordeler seg ulikt på de forskjellige institusjonene, avhengig av blant annet type institusjon, størrelse, publiseringsaktivitet og antall abonnement man hadde når avtalen i sin tid ble inngått.

Hva prislappen blir for 2023, er uklart. Det ble i fjor framforhandlet nye avtaler med forlagsgigantene Elsevier og Springer Nature, men forhandlingene med flere andre forlag ble ikke ferdige før avtalene gikk ut ved nyttår. I forhandlingene har nettopp pris stått sentralt.

Deltar selv i avtalene

Da Norge inngikk en avtale med storforlaget Elsevier i 2019, var Rice, som da var rektor for OsloMet, kritisk.

— Noen få, store forlag tar en helt uforsvarlig profitt fra universitetene. Og Elsevier er blant de verste. De kommer aldri til å gi fra seg det profittnivået de ligger på, sa Rice den gang.

Samtidig som han er kritisk til avtalene, viser oversikten over deltakere i publiser og les-avtalene at Rice leder et universitet som deltar i de fleste av dem. Han sier de deltar av samme grunn som andre institusjoner: Deres forskere ønsker tilgang på tidsskriftene og de vil publisere i dem.

— Kan ikke bare NMBU starte?

— Det er jo en fristende tanke, men jeg vet at det vil være mye motstand. Jeg har ingen tro på at det kan gjøres på institusjonelt nivå, det må skje samlet. Det vil kreve ledelse på nasjonalt nivå å endre på det, sier rektoren.

Han viser til artikkelen i Khrono om Nifu-rapporten, der en også peker på økt konsentrasjon etter at disse avtalene er blitt inngått.

— Kontraktene er ikke finansiering av forskning, det er finansiering av aksjeeierne i de store forlagene. Det vart ikke meningen. Da må vi komme oss ut av det og finne alternative måter for distribusjonen og kvalitetssikring.

Offentlig synlige fagfellevurderinger

— Har du tro på at det er mulig å droppe tidsskriftene?

— Vi må ha kvalitetssikring. Store megajournaler som PLOS eksperimenterer med at man legger ut en artikkel, så kommer det offentlig synlige fagfellevurderinger. Det er en helt annen tilnærming, som kan ha noe for seg, sier Rice før han legger til:

— Noen har kommet inn i prosessen for å melke oss, vi skal bare sparke dem ut.

Khrono har bedt Springer Nature, et av de største forlagene innen vitenskapelig publisering, om en kommentar til Rice sine uttalelser og hva de tenker om tidsskriftenes framtid. Vi har ikke fått svar så langt.

— Hvem skal si at dette er kvalitet?

Rice er ikke den første som stiller spørsmål ved om vi trenger tidsskriftene.

— Vi trenger ikke tidsskrifter. Tidsskriftene var svært nyttige i en tid da vi måtte trykke ting fysisk for å distribuere dem. Siden nittitallet har vi hatt noe som kalles internett, sier Robert Kiley, strategisjef i Coalition S, i boka «Plan S for Shock».

Som alternativ til tidsskriftene setter Kiley «et fullstendig åpent arkiv der forskere kan laste opp forskningen sin når de kjenner seg klar til å dele den — akkurat som enhver preprint-server». Også vurderingene skal gjøres offentlig, mener han.

Da Khrono omtalte uttalelsene fra Kiley, spurte Jan Erik Frantsvåg, OA-rådgiver ved UiT Norges arktiske universitet, hva som skjer om du skal slippe tre millioner artikler ut i en verden uten tidsskrifter.

— Hvem skal si at dette er kvalitet, dette er ikke kvalitet, dette er livsfarlig vås, dette er Einstein og dette er Kari Jacquesson? Noen må ta på seg å fortelle allmennheten hva som er hva, du må ha en eller annen form for mekanisme. Men det må ikke være et forlag, det trenger ikke å ha noe å gjøre med økonomiske interesser, sa Frantsvåg og pekte på preprint-serveren arXiv.

Powered by Labrador CMS