Forlagsgiganter fraværende i database for åpenhet om publiseringspriser

Brussel (Khrono): Det koster å publisere forskning med åpen tilgang. Forlagene krever gjerne titusener av kroner i publiseringsavgifter, såkalt Article Processing Charge (APC), for å publisere en enkelt artikkel.

Men hva i all verden skjuler seg bak disse høye publiseringsprisene?

Fakta

Plan S

• Noregs forskingsråd har gått saman med EU-kommisjonen, det europeiske forskingsrådet ERC og finansiørar av forsking i heile Europa om å krevje at alle artiklar frå forskinga dei finansierer skal publiserast med open tilgang (Open Access). Dette er Plan S.
• Frå 1. januar 2021 må alle som inngår kontrakt om finansiering med Forskingsrådet forplikte seg til å publisere arbeida sine med open tilgang, og dei vil ikkje lenger kunne gi frå seg opphavsrett.
• I fleire tiår har publisering av forsking vore basert på ein kommersiell modell der forlaga har kravd opphavsrett til publiserte forskingsartiklar, som ofte har vore eksklusivt tilgjengelege mot svært høge abonnementsprisar. Deltakarane i Plan S har som uttalt mål å bryte publiseringsmonopolet.

Mer enn 2000 tidsskrifter deler nå data om pris og tjenester i en database for å gi mer innsyn, etter at forlagene har stått under hardt press for å legge kortene på bordet.

Tre av de fire store mangler

Bak databasen — Journal Comparison Service (JCS) — står cOAlition S, som også står bak Plan S. Etter at planen trådte i kraft ved inngangen til 2021, må all forskning som er finansiert av aktørene bak planen, publiseres åpent. For norske forskere gjelder det forskning finansiert med både EU-midler og midler fra Norges Forskningsråd.

Databasen skal gi biblioteker og andre kunder mulighet til å sjekke priser opp mot tjenester, og sammenligne forlag.

Så langt består altså JCS av data fra over 2000 tidsskrifter, som til sammen utgis av 27 forlag. En oversikt over forlag og tidsskrifter i databasen, viser at en stor andel av dem utgis av Wiley, et av de fire store forlagene innen vitenskapelig publisering. På lista finner vi også Hindawi, som i fjor ble kjøpt opp av Wiley, samt forlag som Frontiers og PLOS.

Men noen glimrer med sitt fravær.

Wiley er det eneste forlaget av de fire store på lista. Vi finner verken Elsevier, Taylor & Francis eller Springer Nature.

Har hatt tett kontakt

Johan Rooryck, daglig leder i cOAlition S, vedgår at de ikke er fornøyd.

— Vi er selvsagt skuffet over at ikke alle forlagene, spesielt de store, har bestemt seg for ikke å delta i JCS, sier han til Khrono.

Rooryck forteller at de har hatt tett kontakt med disse forlagene i lang tid før lanseringen av databasen. Kontakten har gått over flere år, sier han, og viser til et møte de hadde helt tilbake i 2019.

Det er altså ikke små aktører som holder seg utenfor. De tre forlagene publiserer hver for seg flere tidsskrifter enn det er totalt i JCS.

Rooryck ar likevel ikke gitt opp håpet om å få på plass data også fra de andre forlagsgigantene.

— Vi håper fortsatt at en eller flere av dem slutter seg til JCS i god tid. Vi mener at JCS er en god anledning for forlagene til å vise verden de bidrar med i publiseringsprosessen og at de verdsetter åpenheten om prisen for kundene, sier han.

Forventer at det stilles krav

Strategisjef Robert Kiley i cOAlition S viser overfor Khrono til en video Wiley la ut på Twitter forrige uke. Den demonstrerer at de forlagene som deltar i JCS, ser verdien av det, mener han.

— Det er kundene, de som kjøper forlagstjenestene, hovedsaklig biblioteker og bibliotekskonsortier, som ber om større åpenhet, sier han.

Kiley viser til en kampanje fra LIBER (Ligue des Bibliothèques Européennes de Recherche), med både Nasjonalbiblioteket og flere norske universitetsbiblioteker som medlemmer. I kampanjen pekes det på «rettferdig og transparent» prissetting som en prioritering.

«Å ikke akseptere taushetsklausuler i avtaler med forlag er et viktig første steg for å sikre et mer transparent marked», heter det.

— Til syvende og sist forventer jeg at bibliotekkonsortier gjør deling av pris- og tjenestedata gjennom JCS til et ufravikelig krav når de inngår «publiser og les»-avtaler og lignende med forlag, sier Kiley.

Fra norsk side ble det i 2019 inngått såkalte «publiser og les»-avtaler, som skal sikre lesertilgang og åpen publisering, med blant andre de fire store. Tidligere i år ble det signert en ny avtale med Elsevier, og Norge er nå midt i forhandlinger med en rekke andre forlag, deriblant Wiley, Springer Nature og Taylor & Francis.

Avtalene er ment som overgangsavtaler for å legge til rette for åpen publisering. Etter 2024 skal det være slutt på slike avtaler.

Dette sier forlagene

Få, om noen, tar like høye publiseringsavgifter som Springer Nature. Da forlaget for to år siden presenterte sin modell for publisering med åpen tilgang, var publiseringsavgiften satt til 9500 euro for publisering i flere tidsskrifter som gis ut av forlaget. Dette var altså prisen for å publisere en enkelt artikkel.

Overfor Times Higher Education sier forlaget at de ikke deltar i JCS, men har lansert en egen side på forlagets nettside der en kan «finne denne informasjonen på et sentralt sted for å vurdere oss på verdien av det vi tilbyr».

Det heter videre at de «tar på alvor forpliktelsen til å klart og åpent vise våre kunder, partnere og forskersamfunnet hvordan vi arbeider for å levere på de tingene som betyr noe for dem».

Elsevier sier på sin side, i en uttalelse sitert i avisa, at de «allerede gjør informasjon om våre priser og tidsskriftstilbud offentlig tilgjengelig» på nettsidene.

Det heter videre at det inkluderer en «forklaring om prispolitikken, listepriser (og) komponenter som spiller inn på prisingen», samt informasjon om blant annet tiden som brukes på fagfellevurdering, andelen innsendte artikler som aksepteres og detaljer om publiseringsvolum.