Vi trenger et grunnleggende mangfoldsløft i akademia

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Selv om tilfanget av studenter er stort i høyere utdanning, er fraværet av minoriteter påfallende. Innvandrere er systematisk underrepresentert i vitenskapelige stillinger, og norskfødte med minoritetsbakgrunn søker seg sjeldnere til høyere utdanning. Trolig kan tallene tilskrives en mangel på tilhørighetsfølelse og akademisk tilknytning blant minoritetsgrupper, hvor fraværet av representasjon bidrar til å holde tallene nede. 

Universitetet i Bergens studiestartundersøkelse fra 2024 viser eksempelvis at studenter med innvandrerbakgrunn trives mindre sammenliknet med andre studenter. Året før kunne Statistisk sentralbyrå dokumentere at kun 0.7 prosent av forskere hadde utenlandsk opprinnelse. 

Resultatet er en negativ spiral der lav deltakelse avler mer frafall og ad hoc mindre representasjon og inkludering.

Debatt ● nawisa falahzadeh

Jeg savner mer mangfold i akademia

Konsekvensen av dette er en dogmatisk vitenskapspraksis med store kunnskapshull. Fraværet av mangfold svekker ikke bare forskningsetikken og legitimiteten til universitetene, men selve kvaliteten og forskningens evne til å imøtekomme verdens kompleksitet. 

Professor Melina Duarte (2024) frykter at utviklingen skal resultere i «intellektuell fattigdom» der metoder ikke lenger fremmer kunnskap, men i stedet tjener et bestemt intellektuelt formål. Resultatet er et rigorøst akademisk fellesskap med begrenset frihet og store empiriske svakheter. Det viser at inkludering i vitenskap påvirker samfunnet normativt, enn bare viktig på et etisk-politisk nivå.

Det er derfor avgjørende at universitetet imøtekommer og speiler mangfoldet utad. Både for forskningsetikken og samfunnets evne til utvikling og innovasjon. Sammenlignet med andre populasjonsgrupper, er norskfødte med innvandrerforeldre fraværende i forskning. I denne gruppen finnes et stort forskningspotensial med krav på utløsning. Det er rimelig å tro at vi er tjent med deres perspektiver. 

Å avsette rikelig med ressurser for å identifisere og redusere institusjonelle hindringer, anses derfor påtrengende og samfunnstjenlig. Her må vi som universitet starte fra bunnplan med målrettede tiltak på kompetanseheving og bedre rekruttering av studenter og ansatte.

Fadderordningen ved universitetene er en viktig arena for integrering og ivaretakelse av studentene. Graden av tilhørighet anses etter studierapporter å være etnisk og kulturelt betinget. 

Studiestartundersøkelsen fra 2024 viser for eksempel at studenter med minoritetsbakgrunn i lavere grad opplever tilhørighet til fakultetet, og at deltakelse i fadderaktivitetene korrelerer med den generelle studieopplevelsen i sin helhet (s. 44). I tillegg viser undersøkelsen at studenter som deltok i fadderuken opplever større tilhørighet til universitetet, sammenliknet med studenter som ikke deltok. 

Debatt ● Akademiet for yngre forskarar

Mangfald skjer ikkje av seg sjølv — Kif-komiteen er framleis naudsynt

Det følger at fadderuken ikke bare fungerer som et overgangsritual, men former og legger videre føringer for studentenes studieløp. Her har universitetssektoren et uutnyttet potensial. 

I stedet for å overlate fadderrekrutteringen til studentene alene, slik den fordrives i dag, bør universitetene sikre systemer for god rekruttering slik at fadderne i større grad reflekterer fadderbarna de har ansvar for.

Ifølge sosiologene Marius G. Vigen og Aksel Tjora (2023) bidrar fadderordningen til studentenes «studentkompetanse», det vil si kunnskap om hvordan det er (og vil bli) å være student. Ved å delta i fadderuka er man derfor ikke bare del av et temporært fellesskap, men tilegner seg ferdigheter som er avgjørende for videre akademisk tilpasning. Således er velkomstuken ikke bare sosial, men også sosialt utjevnende på måter som gjør ordningen til et viktig integreringstiltak. 

Debatt ● Maria Konow-Lund og Arild Berg

Det rekrutteres ikke mangfoldig nok til høyere utdanning

Likevel rapporterer minoritetsstudenter at ordningen kan forsterke utenforskap, særlig blant de som ikke identifiserer seg med norske festritualer og alkoholinntak. Derfor bør universitetene vurdere å iverksette insentiver også her for å sikre større sammensetning blant fadderne, i tillegg til å organisere arrangementer med henblikk på mangfold. 

Et godt steg på veien vil være å rekruttere faddere med innvandringsbakgrunn, som kan forstå og imøtekomme perspektivet til de som kommer annenveisfra. 

I tillegg til større representasjon på instituttnivå, må vi som er av minoritetsbakgrunn gjøre oss mer synlige. Tilgang til rollemodeller er sentralt for opplevelsen av akademisk tilhørighet- og for at andre minoriteter skal motiveres til dette fellesskapet. Det medfølger et ansvar for å tre ut og bane vei.

Debatt ● einstabland, synnes, whittaker, korsvoll, nielsen

Hva er mangfold i norsk akademia?

Dersom kulturen i akademia bærer preg av likhet og intellektuell homogenitet, risikerer vi å miste verdifulle forskertalenter som utfordrer våre tanker. Kampen mot akademisk forflatning er innbyrdes individets og samfunnets ansvar, og vi har til gode å integrere mangfoldsperspektivet mer fundamentalt ved universitetet. 

Det er, for å si det klart, mulig å både utjevne og prioritere, og samtidig bevare kvalitet; tvert om er mangfold i høyere utdanning en betingelse for å generere forskning av bærekraftig og fremtidsorientert art.

Mitt håp med denne kronikken er derfor å løfte debatten om mangfold i akademia og oppfordre til innsats både på institusjon- og individnivå. I tillegg står teksten som et bevis på at det finnes minoriteter blant oss, herav mitt bidrag.

USA

Stanser forskning som inne­­holder feil ord. — Katastrofalt