Debatt ● einstabland, synnes, whittaker, korsvoll, nielsen

Hva er mangfold i norsk akademia?

Mangfoldet er i norsk akademia er importert og kommer av en internasjonaliseringsprosess, uavhengig av inkludering av nasjonale etniske minoriteter.

Panelsamtale under Universitets- og høgskolerådets likestillingskonferanse. Med i bildet er, fra venstre: May-Brith Ohman Nielsen, Åsta Lovise H. Einstadbland, Kai Arne Hansen (AYF) og Sunniva Whittaker, med Ingvild Reymert (AYF) som ordstyrar.
Denne panelsamtalen dannet grunnlaget for kronikken. Med i bildet er, fra venstre: May-Brith Ohman Nielsen, Åsta Lovise H. Einstadbland, Kai Arne Hansen (AYF) og Sunniva Whittaker, med Ingvild Reymert (AYF) som ordstyrer.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den nye mangfoldstatistikken til SSB bekrefter tendenser som vi kjenner fra før. Norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner blir stadig mer mangfoldige, i hvert fall når det gjelder kjønn og bakgrunn. Annet mangfold, for eksempel funksjonsvariasjon eller seksuell orientering, er ikke med i statistikken. Men hva består dette økte mangfoldet av? Og hvilken posisjon har disse forskerne i norsk akademia?

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Tallene fra SSB viser at 32 prosent av forskerne i Norge er innvandrere, mens etterkommere av innvandrere i Norge bare utgjør 0,7 prosent. Samtidig utgjør denne gruppen 1,5 prosent av alle sysselsatte i Norge, og hele 4,4 prosent av studentene, noe som viser et urealisert potensial her.

Dette vil si at det norske mangfoldet er importert og kommer av en internasjonaliseringsprosess, uavhengig av inkludering av nasjonale etniske minoriteter. Mangfoldet består i all hovedsak av forskere fra toppuniversiteter i Europa, med Tyskland og Sverige på toppen av listen. Sosiologen Andreas Reckwitz beskriver hvordan skillelinjene i vårt senmoderne samfunn heller går langs sosio-økonomiske enn nasjonale grenser, og minner om at akademia også sliter med å rekruttere såkalte førstegenerasjonsstudenter.

Videre viser mangfoldstatistikken at innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i hovedsak besitter midlertidige stillinger. Selv om mange rekrutteres internasjonalt så er det en høyere terskel til faste stillinger og ikke minst lederstillinger i sektoren. En utfordring knyttet til dette er språkkompetanse, noe institusjonene har tatt tak i med bedre kurstilbud de siste årene, men vi har fremdeles et stykke igjen for eksempel når det kommer til muligheter for kompetanseheving i midlertidige stillinger og opplevelser av diskriminering i uformelle sammenhenger.

Da mangfoldstatistikken ble presentert tidligere i vår minnet rådgiver i SSB, Frøydis Sæbø Steine, om at norskfødte med innvandrerforeldre er en ung gruppe og at det kan forventes at denne gruppen vil få en større plass også i forsking og undervisning med tiden. Denne antagelsen kan være riktig, men vi tør ikke vente at en slik endring kommer av seg selv.

I Norge har vi erfaring fra arbeidet med kjønnslikestilling i akademia, og vi vet at den gledelige stadige bedringen som statistikken viser på dette området kommer av et omfattende arbeid fra både myndigheter og sektoren selv. Vi vet at slike endringer krever vedvarende arbeid og konkrete tiltak, som for eksempel moderate former for kvotering og prioriteringer. Mangfold og representasjon må sikres i ledelse og komiteer.

Mangfoldsubalansen er en utfordring for demokratiet og for kunnskapsnasjonen Norge. Vi er ikke et land med en homogen befolkning og ett enerådende tankesett og levemåte. Når en befolkningsgruppe ikke er representert fører det til at dets interesser og problemsstillinger blir oversett, noe som i tur fører til blindsoner og begrensninger i forskningen som skal føre an videre inn i fremtiden.

Dermed er det viktig at forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Norge tar initiativ og kommer med konkrete tiltak for et bredere og bedre akademia. Sektoren har allerede tatt grep og per i dag har alle utdannings og større forskningsinstitusjoner handlingsplaner for likestilling og mangfold. Men ord må bli til handling, og det er på høy tid at norsk akademia i større grad speiler det norske samfunnet.

Undertegnet av: Åsta Lovise H. Einstabland, leder for Senter for likestilling ved UiA, Nils H. Korsvoll, leder i Akademiet for yngre forskere, May-Brith Ohman Nielsen, preses i Agder vitenskapsakademi, Ronald Mayora Synnes, medlem i Kif-komiteen og Sunniva Whittaker, styreleder i UHR

Powered by Labrador CMS