Debatt ● Hauglid, Thon, Lange, Josefsson og Folkman
Vi trenger en debatt om lønnet praksis for studenter
Når myndighetene og arbeidslivet ber om mer praksisnær utdanning, blir det problematisk hvis hele den økonomiske byrden legges på studentene. Forskning viser at studenter som får betalt praksis har det bedre enn studenter uten.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Betalt praksis fremstår som nærmest en selvfølge ved større høyere utdanningsinstitusjoner internasjonalt, men ikke i Norge. For eksempel har Frankrike totalt 820 000 studenter i lønnet praksis og i Canada ved University of Waterloo, over 26 000 studenter i lønnet praksis.
«Unpaid is unfair»-kampanjen er utviklet av studenter og bedrifter i Canada. Den signaliserer at den økonomiske byrden som plasseres på studenter er urettferdig, dersom de har obligatorisk ubetalt praksis i sitt utdanningsløp.
Det finnes forskning som viser at studenter som får betalt praksis har det bedre enn studenter uten lønnet praksis. De opplever mindre økonomisk bekymring og stress.
Forskning støtter også at studenter med betalt praksis: 1) blir fortere ansatt etter endt utdanning, 2) opplever mer verdifulle praksisopphold fordi det skaper en ekstra forpliktelse for både studenter og bedriften når jobben er betalt og 3) har mindre gjeld.
Det finnes ulike finansieringsmodeller for lønnet praksis. Ofte er det praksisplassen, virksomheten eller bedriften, som betaler studenter lønn for jobben de gjør. Myndighetene kan ha insentiver og ordninger for å støtte dette. Eksempelvis at studenter som har praksis kan få ekstra stipend. Det tilsvarer ikke full lønn, men det gir likevel ekstra økonomisk støtte i praksisperiodene.
Andre eksempler er lønnstilskudd til bedrifter som tar imot studenter i praksis, eller at virksomheten kan kostnadsføre praksislønn. I Frankrike støtter myndighetene organisasjoner som ønsker å gi studenter lønnet arbeid i praksis.
Når myndighetene og arbeidslivet ber om mer praksisnær utdanning, blir det problematisk hvis hele den økonomiske byrden legges på studentene.
Hauglid, Thon, Lange, Josefsson og Folkman
Norsk UH-sektor opplever flere utfordringer. Blant annet rekruttering av nok søkere til sykepleie- og lærerutdanningene, samt frafall fra profesjonsutdanningene. Disse utdanningene har obligatorisk praksis, og er som oftest ikke lønnet. Praksisplassene er gjerne plassert andre steder enn på studiestedet. Dette kan medføre lengre reiser for studenter, eventuelt flere bosteder og økte bokostnader i praksisperiodene.
En annen konsekvens kan være mindre fritid til å jobbe og tjene penger utenom studiene. Økte bo- og levekostnader og lav studiestøtte, kan gå ut over studenters læringsutbytte. For eksempel kan studenter prioritere å jobbe fremfor å komme til undervisning.
Samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidsliv i en rekke europeiske land, inkludert grad av tilrettelegging, motivasjon, drivkrefter, insentiver og barrierer for denne type samarbeid, viser at Norge kommer svakere ut enn mange sammenlignbare land. Når myndighetene og arbeidslivet ber om mer praksisnær utdanning, blir det problematisk hvis hele den økonomiske byrden legges på studentene.
Det kan med fordel løftes en debatt i Norge om å tilby lønnet praksis, eventuelt andre former for økonomisk støtte, til studenter. Særlig gjelder det på utdanninger der praksis er et krav og en obligatorisk del av utdanningene.
Innlegget er skrevet av:
Borghild Brekke Hauglid, førstelektor i organisasjon og ledelse, Kristiania
Andreas N. Thon, førstelektor i organisasjon og ledelse, Kristiania
Birthe Kåfjord Lange, førsteamanuensis i ledelse og studieprogramansvarlig for erfaringsbasert master i praktisk lederskap, Kristiania
Kristina Areskoug Josefsson, professor i Work-Integrated Learning, Högskolan Väst
Anne Katrine Folkman, førsteamanuensis i sosiologi, Universitetet i Stavanger
