Vi oppfordrer Forskningsrådet til å anerkjenne rettsvitenskap som et selvstendig og viktig fagfelt
Juridisk forskning. John-Arne Røttingen påstår at Forskningsrådet har en god dialog med de rettsvitenskapelige fagmiljøene. Dette er ikke uten videre riktig, skriver Alf Petter Høgberg og Malcolm Langford.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen kommenterer i Khrono den 6. desember det vi juss-forskere opplever som svikt fra forskningsrådets side, og han fremsetter i den forbindelse en rekke bortforklaringer og påstander. Vi skal her nøye oss med å kommentere fem av disse:
Påstand 1: «Forskningsrådet har ikke programmer for enkeltfag.»
Påstanden viser Røttingens manglende forståelse for – og oversikt over – historikken.
Alf Petter Høgberg og Malcolm Langford
Selv om forskningsrådet ikke har forskningsprogrammer for enkeltfag, er det åpenbart slik at Forskningsrådet har en rekke programmer som har hovedtyngde i bestemte fag. Vi kan nevne programmer som «GLOBVAC – Global helse- og vaksinasjonsforskning», «NANO2021 Nanoteknologi og avanserte materialer», BIONÆR – Bærekraftig verdiskaping i mat- og biobaserte næringer og «IKTPLUSS IKT og digital innovasjon».
De juridiske fakultetene her jo fått midler fra disse programmene – inkludert IKTPLUSS, BIONÆR og GLOBVAC - men de retter seg selvsagt i særlig grad mot bestemte forskningssektorer eller kunnskapsfelter, alt ettersom hva man måtte velge å kalle det.
Om Røttingen og Forskningsrådet opplever «Rettsvitenskap» som mindre og mer lukket enn de sektorer som mange eksisterende programmer vitterlig åpner seg mot, er det et tegn på at Røttingen og Forskningsrådet ikke har en adekvat forståelse av hva rettsvitenskap er. Det er alvorlig. Både samfunnet og retten har gjennomgått vesentlige endringer, og forskning på rettens endring – særlig i lys av globalisering og rettsliggjøring – og betydning for samfunnet er viktig, på samme måte som forskning på vaksine, nanoteknologi og digitalisering er viktig.
Og en satsning på retten som et felt er ikke bare til rettsforskeres gode. Det er veldig mange i samfunnsvitenskap, humaniora og datavitenskapm for å nevne noe, som forsker på juss. De kunne dratt nytte av et program som tok rettslig transformasjoner på alvor.
Påstand 2: «Det er ikke riktig at det var satt av penger til en egen satsing på rettsvitenskap på statsbudsjettet.»
I justisdepartementets tildelingsbrev til Norges Forskningsråd av 31. januar 2018 fremgår det at «Justis- og beredskapsdepartementet tildeler Norges forskningsråd totalt 31 813 000 kroner over kap. 400 post 50/kap. 496 post 50.» Det er imidlertid Forskningsrådet som via sine porteføljestyrer styrer programklynger innenfor et tematisk område, herunder, planlegger forsknings- og innovasjonsaktiviteter. Justisdepartementet fordeler følgelig sin bevilgning på eksisterende programmer.
I justisdepartementets tildelingsbrev fremgår imidlertid følgende føring for pengebruken innenfor programmene: «Justis- og beredskapsdepartementet er særlig opptatt av bevilgningen til programmene til Norges forskningsråd (NFR) skal sikre langsiktig kunnskapsoppbygging innenfor departementets prioriterte satsingsområder:»
Et av de fire satsingsområder som særskilt nevnes er: «Regelverk og rettsvitenskapelig forskning: Sikre kunnskap om hvordan regler skapes, forstås, anvendes og virker» (s. 2).
Det står derfor rett ut at et «prioritert satsingsområde» for departementets side nettopp er «Regelverk og rettsvitenskapelig forskning» med et fokus på de fire viktige elementer av tradisjonelle og tverrfaglige forskning på juss: regelverks skapning, forståelse, anvendelse og virkning. Selv om det ikke foreligger noen «egen satsing», går departementet langt innenfor dagens struktur i retning av å prioritere rettsvitenskap. Det heter således videre i samme tildelingsbrev:
«Midlene som stilles til disposisjon for Forskningsrådet skal utnyttes effektivt og målrettet. Forskningsrådet gis fullmakt til å omfordele midler mellom programmer og virkemidler innenfor bevilgningen på en post, så lenge man sikrer måloppnåelse på lengre sikt» (s. 3).
Røttingens påstand om at det ikke ble bevilget penger til rettsvitenskap er derfor i beste fall misvisende, selv om det er korrekt nok at dette ikke ble gjort i form av en egen satsing. Det ble imidlertid bevilget penger til rettsvitenskap over statsbudsjettet i 2018.
Påstand 3: «Forskningsrådet har lenge arbeidet for å mobilisere blant annet Justis- og beredskapsdepartementet til å i større grad bruke FoU til å løse sitt sektoransvar, og har anbefalt økt satsing blant annet på forskning om straffesakskjeden.»
Påstanden viser Røttingens manglende forståelse for – og oversikt over – historikken. I et møte hos Norges forskningsråd den 14. februar 2017 var det departementsråd Tor Saglie som supplerte listen over innspill med denne problemstillingen. Departementet bevilget i 2017 en million kroner til å utrede forskningsbehovet innenfor dette og fire ander områder med særlig åpning mot rettsvitenskap.
Når det er sagt er det riktig at justisdepartement har vært en versting i prioriteringen av forskning, med tildelt terningkast 1 i Forskningsrådets egen rangering. Det er soleklart at det kreves en bedre forståelse av viktigheten av jussforskning hos både politisk ledelse og byråkrati. Men det blir ikke bedre av at Forskningsrådet ikke følger opp når de får såpass klare signaler fra justisdepartement.
Påstand 4: Rettsvitenskapelige miljøer har i liten grad søkt forskningsrådets tematiske programmer, noe om innebærer at det foreligger et uutnyttet potensiale for norsk rettsvitenskap her.
De juridiske fakultetene har hatt stor suksess i tverrfaglige søknader til både åpne og tematiske programmer. Suksessrate er ganske høy. I dag har Det juridiske fakultet ved UiO et Senter for Fremragende Forskning (SFF), to ERC-prosjekter, et NORDFORSK prosjekt og en rekke andre storprosjekter finansiert av NFR, UiO og andre.
Selvsagt kan og må søknadsmengden øke, gitt antallet rettsforskere, og i løpet av det siste året har flere fra fakultetene blitt involvert i søknader. Men en viktig årsak til at søknadsmengden er relativt lav, er at programmene i særdeles liten grad er tilpasset rettsvitenskap.
Mange av våre forskere opplever at rettsvitenskap – og særlig rettsdogmatiske metoder - jevnt over marginaliseres og behandles som en støttevitenskap. Utfordringene og problemstillingene programmene er spunnet over tar jevnt over utgangspunkt i fenomener av ikke-rettslig art, og disse er dessuten formulert og utdypet uten tanke på tradisjonell rettsvitenskap og den verdi som kan ligge i denne – som NAV –skandalen viser er grunnleggende viktig.
Det kan i denne forbindelse nevnes at av de 162 personene som sitter i NFRs 15 porteføljestyrer er det ikke en eneste norsk jurist som driver med rettsvitenskap. Dette oppleves som en marginalisering av et stort og viktig fagfelt, og det er dyp problematisk hvis forskningsrådet har ikke tatt den inn over seg.
Påstand 5: Røttingen har et godt samarbeid med det norske rettsvitenskapelige miljøet.
Det var et særdeles godt samarbeid mellom de norske rettsvitenskapelige fagmiljøene frem til sommeren 2017. Forskningsrådets tidligere direktør Arvid Hallén satte en avdelingsdirektør og en seniorrådgiver til å arbeide mot en særskilt rettsvitenskapelig satsing sammen med de juridiske forskningsdekanene fra Bergen, Oslo og Tromsø, som sammen utgjorde en at hoc arbeidsgruppe med dette som formål.
Saken om en særskilt rettsvitenskaplig satsing ble fremlagt for Forskningsrådets hovedstyre, som i vedtak 9. mars 2017 «ber administrasjonen arbeide videre med å forbered en satsing for rettsvitenskapelig forskning…». Etter Røttingen overtok som ny direktør for forskningsrådet, ble våre kontaktpersoner byttet ut og rettsvitenskap flyttet til en ny divisjon.
Det som tidligere var kalt en særskilt satsing på rettsvitenskap ,i form at et program som åpnet seg særskilt mot rettsvitenskap, ble ikke bare lagt til side; Vi fikk av Forskningsrådet nå vite at det aldri hadde eksistert noen plan om dette. Det foreligger imidlertid en rikholdig epost-korresponanse mellom Forskningsrådet og Det juridiske fakultet i Oslos forskningdekan som forteller en helt annen historie.
Det påstås at Forskningsrådet har en god dialog med de rettsvitenskapelige fagmiljøene. Dette er ikke uten videre riktig. Vi har for eksempel ved flere anledninger tatt opp at det ikke sitter en eneste norsk rettsforsker i noen av forskningsrådets porteføljestyrer, og at dette er et problem for oss.
Vi er enig med Røttingen i at en bedre dialog trengs, og vi ser frem til hans besøk på fakultetet neste år. Men det trenges mer enn høflig og diplomatisk tone. En god dialog forutsetter konstruktiv oppfølging fra begge sider.
Vi oppfordrer med dette Forskningsrådet til å anerkjenne rettsvitenskap som et selvstendig og viktig fagfelt for alle forskere, og å også innlemme forskningsprogrammer som åpner opp for rettsvitenskapen som noe annet og mer enn en marginalisert støttevitenskap.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!