Tre jussdekaner: Forskningsrådet er lite interessert i juridisk forskning

Behovet for rettsvitenskapelig forskning, også forskning finansiert av Norges forskningsråd, har vært gjenstand for debatt i flere innlegg i Khrono den siste tiden. Direktøren i Forskningsrådet John Arne Røttingen mener at de juridiske miljøene misforstår. Dels er misforståelsen knyttet til statsbudsjettet for 2018, og vi skal ikke her ta opp denne konkrete saken.

Derimot opplever de tre fakultetene en manglende satsing på rettsvitenskapelig forskning. Det er mulig at vi misforstår hverandre noe, men det virker også som om det er en grunnleggende misforståelse av hva rettsvitenskapelig forskning er.

Les også:

Jussprofessorer etter Nav-skandalen: Mener Forskningsrådet har sviktet

I snever forstand omhandler rettsvitenskapelig forskning tolking av lover og regler. Dette er forskning på rettskildene der vi bruker juridisk metode (som er noe annet enn samfunnsvitenskapelig metode) for å finne frem til gjeldende rett. Juristene er altså spesialister på hva som er gjeldende rett – hvilke rettsregler som gjelder, hvilke rettsregler som bør gjelde og hvilke endringer som er nødvendige ut fra rettskildebildet. Rettsvitenskap i vid forstand tar også opp hvordan reglene virker i samfunnet, og da vil samfunnsvitenskapelig metode ofte være påkrevd for å analysere problemstillingene.

La oss ta NAV skandalen. I diskusjonen om rettsvitenskapelig forskning som har pågått mellom de juridiske fakultetene og Forskningsrådet har betydningen av EØS-regelverket for trygdeeksport vært ett av temaene som har vært spilt inn fra de juridiske fakultetene. Dette temaet er det vanskelig å finne igjen i Norges forskningsråd (NFR) sine tematiske programmer.

Røttingen nevner selv programmet «VAM – Velferd, arbeidsliv og migrasjon». I programnotatet til VAM er juridisk forskning nevnt spesielt. Dette setter vi pris på. VAM (både I og II) og andre tematiske program bringer frem viktig kunnskap for det norske samfunn. Viktig forskning har fått støtte gjennom VAM, også forskning med utspring i, eller deltakelse fra, våre egne institusjoner.

Problemet med tematiske programmer som VAM er at søknadene som omhandler rettsvitenskap i snever forstand ofte blir vurdert av ikke-jurister. Søknader om rettsvitenskapelige problemstillinger (for eksempel å undersøke betydningen av EUs trygdeforordning for norsk rett) vil kunne bli evaluert av for eksempel sosiologer.

Ett av hovedfunnene i makt- og demokratiutredningen i 2003 var samfunnets rettsliggjøring. Enkelte av delkonklusjonene var omdiskuterte, slik som flytting av makt fra folkevalgte organer til domstolene, men det er liten tvil om at utviklingen har fortsatt. Vi får flere rettsregler, og de blir mer kompliserte. Dermed er det et stort behov for forskning på rettsregler, og vi opplever VAM programmet som mer unntaket enn regelen.

For sjelden er juridiske problemstillinger fremhevet i utlysninger fra Forskningsrådet. Dermed opplever de rettsvitenskapelige miljøene at Forskningsrådet er lite interessert, og vi en spiral som går feil vei. Få søknader fra jurister fører til at evalueringen skjer av samfunnsvitere og dermed søker enda færre jurister neste gang.

En «temperaturmåler» på hvordan omverdenen opplever nødvendigheten av juridisk forskning er de ulike frittstående forskningsmiljøene. Her er det svært få jurister. Årsaksbildet er komplekst, men hadde juridisk kompetanse vært påkrevd for å nå opp i Forskningsrådet, ville de frittstående forskningsmiljøene enten ansatt flere jurister eller inngått samarbeid med de juridiske institusjonene.

De juridiske fakultetene har hatt en lang og god dialog med Forskningsrådet og Justisdepartementet om hvordan vi best kan frembringe mer rettsvitenskapelig forskning, også i regi av Forskningsrådet. Disse diskusjonene førte blant annet til at følgende ble skrevet i Forskningsrådet sin årsrapport for 2017: «Når det gjelder de to siste punktene i FoU strategien, straffesakskjeden og forebygging av kriminalitet og regelverk og rettsvitenskapelig forskning, så er det på oppdrag fra JD i 2017 levert fem utredninger fra Forskningsrådet om FoU for rettssystemet. Disse utredningene sammen med en kunnskapsstatus for jussektoren utarbeidet av NIFU viser et stort behov for å løfte forskningsinnsatsen innenfor feltet.» (Vedlegg til årsrapport 2017 – Del II Departementsvis rapportering, side 239)

Det er altså enighet om behovet for å løfte forskningsinnsatsen innen rettsvitenskap. I samme årsrapport trekker NFR frem følgende temaområder som særlig viktige: «I tildelingsbrevet for 2017 ber JD (Justisdepartementetet red.mrk.) Forskningsrådet om å utarbeide et kunnskapsgrunnlag for rettsvitenskapelig forskning. Forskningsrådet har i tett samarbeid med JD og justis- og beredskapssektoren pekt ut noen temaområder hvor rettsvitenskapelig forskning vil gi konkrete bidrag til politikkutforming, rettsutvikling og rettspleien, herunder sikkerhet og trusler, effektivitet og kvalitet i straffesakskjeden, politisk handlingsrom gjennom rettighetstilpasning og skatterett i en mobil og digital verden samt teknologi og nye tjenester. På tvers av disse er det viktig å belyse EU-direktivers og internasjonale avtalers virkning på norsk rett.» (Vedlegg til årsrapport 2017 – Del II Departementsvis rapportering, s. 241)

Det virker som både Forskningsrådet, Justisdepartementet og vi ved de juridiske fakultetene er enige om at det trengs mer juridisk forskning og at noen tema peker seg ut som særlig viktige. Det vi etterlyser er hvordan Forskningsrådet konkret vil følge opp disse uttalelsene i sin årsrapport.

Røttingen inviterer oss til fortsatt dialog, noe vi gjerne deltar i. Vi har også et ansvar for å sende søknader og å sende bedre søknader enn vi gjør. Men, i tillegg til å sende rettssosiologiske og kriminologiske søknader, kommer vi til å sende søknader om rettsvitenskapelig forskning, søknader som må vurderes på sine egne premisser og metoder.