Vi må snakke opp forskning og kunnskap

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Enorme fremskritt i forskning, medisin og helse kan lett drukne i et nyhetsbilde fylt av krig og konflikt, skrev Aftenpostens kommentator Christina Pletten på nyttårsaften. Og hun har rett. 

Samtidig vet vi at våre politikere trenger alle argumenter de bare kan få, for å sikre støtte til forskning, og ikke minst til grunnleggende forskning når ulike gode formål settes opp mot hverandre i beinharde politiske ressurskamper.

khrono helg

Nobeldirektøren er uroa: «Noreg driv med ein nasjonalistisk retrett»

Pletten fulgte på en måte opp Kjetil Taskén, Johanna Olweus og John-Arne Røttingen som i en kronikk i samme avis tre dager før utdelingen av fjorårets nobelpris i medisin påpekte hvor tett koblingen ofte er mellom forskning, innovasjon og anvendelse; og hvor langt man kan komme med fokus og hardt vitenskapelig arbeid. Det er ikke minst en av prisvinnerne, Katalin Karikó, selv et eksempel på. Hun slet med forskningsfinansiering og mistet sin akademiske stilling, men ga ikke opp. 

Det er ikke slik at forskningssystemet alltid identifiserer og støtter forskerne med størst evne til nyskapning. Det er rett og slet ikke lett å plukke «vinnerne» blant mange ulike og sterke søknader om forskningsmidler. 

Derfor må det investeres i forskning og kunnskap, og Nobeldirektør Vidar Helgesen tar ikke feil når han påpeker at forskning slett ikke er en budsjettvinner i Norge. Det blir ikke bedre av at både de som finansierer forskning og de som utfører forskning tenderer mot å bli mer nølende til å ta risiko i økonomisk usikre tider. 

Vi risikerer å utvikle et forskningssystem på nødbluss. Et system ute av stand til å ta oss inn i det spennende, innovative og ukjente der ikke alt kan predefineres som en «milepæl» eller en «leveranse».

nobelveka 2023

Nobelprisvinnar: Eg hadde ikkje vore der eg er om eg ikkje møtte motstand

Vi må som sektor nå langt bedre igjennom i nyhetsbildet. Selv sektorpressen domineres av vår egenkritikk og av problematiseringer. Vi er på en måte i ferd med å snakke ned vår egen sektor selv. Det er ikke klokt. 

Vi tror snarere på å snakke opp god forskning og kunnskapens helt avgjørende rolle i vårt samfunn; kunnskap for konkurransekraft og kunnskap for kloke politiske beslutninger og klok forvaltning. Da hjelper vi vår egen statsråd til å kunne vinne frem i kampen om ressurser i årene som kommer.