Debatt ● Friedrike Hoffmann
Vi må ikke begrense antall gode idéer
Færre søknader er ingen løsning i seg selv, skriver Friedrike Hoffmann.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
For å løse søknadsfloken bør forskningsinstitusjonene skifte fokus fra dagens kappløp etter finansiering, til en langsiktig dyrking av de beste forskningsidéene. Færre søknader er ingen løsning i seg selv, men de nye tiltakene fra Forskningsrådet gir oss et godt utgangspunkt for en nødvendig kulturendring.
Ekstrem
oppussing i forskningssektoren er i gang ved at Forskningsrådet
nå
innfører en rekke nye tiltak for søknadsbehandling. Mengden
av innsendte søknader skal ned for å få tilslagsraten opp, og for å stoppe
uansvarlig sløsing med ressurser som søknadsaktiviteten utgjør i dag.
At dagens søknadskultur spesielt i Fripro er uheldig er det ingen tvil om. Men debatten om hva man bør gjøre, går friskt – og blir spesielt livlig når det er snakk om tiltak for å begrense antall søknader. Det som uten tvil må ned, er antall dårlige søknader. Gode prosjektsøknader derimot, basert på geniale ideer, mener jeg at vi aldri kan få for mye av. Gode søknader som ikke får tilslag ved første forsøk – det være seg på grunn av høy konkurranse eller urettferdig behandling – er det lett å gjenbruke, slik erfaringer fra Fripro/ERC har vist. En genial idé forsvinner uansett ikke ut av verden fordi om den ikke får finansiering. Tankene er tenkt, planene er laget, nettverk er bygget, og er konseptet godt og relevant vil det føre til noe stort, uansett. Og disse store ideer er jo det samfunnet trenger for å løse kjente og fremdeles ukjente utfordringer.
Forskningsrådets tiltak for å begrense antall søknader må derfor i hvert fall ikke begrense utviklingen av gode ideer.
For å bevare kreativiteten og nyskapningspotensiale som ligger i søknadsutvikling, samtidig som vi slutter med å sende fra oss søknader som ikke holder mål, trenger vi en mer omfattende kulturendring i sektoren enn noen tiltak fra Forskningsrådet. Her er konkrete forslag hvordan vi bør endre vår søknadskultur:
Fokus på idéutvikling: Vi må slutte å se på søknadsskriving som et nødvendig men svært irriterende jag etter penger. Spesielt programmer som Fripro og ERC burde vi først og fremst se på som en mulighet for å utvikle en banebrytende og i seg selv verdifull forskningsidé. Forskere som ønsker å satse her burde få – og ta seg - rom til å gjøre det de er gode til: tenke store tanker, utvikle sterke hypoteser, og lage en solid plan for å komme i mål. Dette må til for å komme til et vitenskapelig gjennombrudd, og også for å skrive en overbevisende søknad.
Endret mobiliseringsstrategi: Institusjonenes mobiliseringsstrategi er i dag ofte preget av en bred appell til hele staben: «søksøksøk!». Vi ser at dette fører til stressede forskere, og mange, deriblant ganske mange dårlige, søknader. Vi trenger engasjerte forskningsledere som målrettet oppfordrer lovende kandidater og miljøer til å søke konkrete utlysninger: Jeg ser deg, jeg har tro på deg, du vil få all hjelp du trenger. Av slik blir det motiverte kandidater som leverer gode og overbevisende søknader.
Interne rutiner for kvalitetssikring: Institusjonene og forskergrupper må lage bedre interne rutiner for kvalitetssikring av forskningsidéer før de utvikles til en detaljert prosjektbeskrivelse, og av prosjektsøknader før de sendes inn. Forskere slipper da å kaste bort tid på detaljplanlegging av umodne eller irrelevante forskningsplaner, og Forskningsrådet får færre dårlige søknader til evaluering.
Opplæring i idéutvikling og prosjektplanlegging: Spesielt UoH-sektoren må ta ansvar for systematisk opplæring av forskere – spesielt unge – i idéutvikling og prosjektplanlegging. Dette er overførbare ferdigheter som er nøkkelkompetanse i dagens arbeidsliv og samfunn som er preget av utvikling og omstilling som aldri før. Som forskere vil de så bli i stand til å skrive modne og lett forståelige prosjektsøknader.
Denne «selvreguleringen», med fokus på interne støtteordninger, vil på sikt føre til bedre søknader med høyere tilslagsrater, helt uten press og begrensninger. På Geofysisk institutt og Bjerknessenteret prøver vi ut en del av disse forslagene, og ser allerede positive effekter. Å endre vår søknadskultur vil likevel fortsatt kreve en del innsats fra oss. Men dette får vi tid til, nå da vi ikke lenger må rekke søknadsfristen.
