Målet for tilslagsprosenten er for høyt

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er sterkt ønskelig å øke NFRs tilslagsprosent. Men når man regulerer hvordan, må man ha klart for seg hvorfor. Og sortere tiltakene deretter.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Forskningsrådets styre skal 10. februar vedta tiltak for å få opp andelen prosjektsøknader som finansieres (tilslagsprosenten). På fallrepet tilbyr jeg her mitt «høringssvar» og håper det kan være til nytte for NFRs styre i sine vurderinger.

Det er stor enighet om at mindre ressurser brukt på både å utarbeide og å vurdere ikke-konkurransedyktige søknader, vil være et gode. Og uansett om «festen er over» eller om NFRs budsjett igjen skal vokse; hvis tilslagsprosenten skal kraftig opp, f.eks. til 25 prosent, er det antall innsendte søknader som må kraftig ned.

søknader

Forskningsrådet foreslår nye grep for å øke andelen innvilgede søknader

NFR skal finansiere åpenbart støtteverdige søknader på en transparent, og mest mulig forutsigbar og rettferdig måte. For det andre, og beslektet, skal det være høyest mulig kvalitet på søknadene som kommer til vurdering. Vurderingen, utført av eksterne eksperter, skal ikke bare gi grunnlaget for å innstille til finansiering, men også gi innsyn i prosess og faglig tilbakemelding til søker — spesielt ved avslag.

Og så er det det utløsende behov her; å få ned tids- og ressursbruk knyttet til både søknadsskriving og -behandling. Men det må ikke gå på akkord med de tre første og allmenne formål.

Når man har klart for seg hvorfor, kan man gå løs på hvordan. Dette inkluderer følgende aspekt:

NFR er (mye) mer enn FRIPRO. Debatten rundt lav tilslagsprosent og ressurser bundet opp i søknader som ikke fører fram, har i stor grad vært knyttet til ekstremt konkurranseutsatte FRIPRO, programmet for banebrytende forskning med helt ned i 5 prosent tilslag. Og det er tiltak for FRIPRO som er forelagt styret. Men FRIPRO er «bare» ca. 10 prosent av NFRs totale portefølje. Hvor generaliserbart er det som nå innføres? Er det hensiktsmessig å gå løs på den laveste prosenten for å bringe den opp på det nivået en ønsker skal være representativt for NFR generelt?

Debatt ● Åse Gornitzka og Svein Stølen

Forskningsrådet har flere alternativer

Tilslagsprosent. Denne må tallfestes på en meningsfull måte. En bør se bort fra den delen av søknadsbunken som åpenbart ikke er konkurransedyktig. Det er jo ikke slik at hvis jeg forviller meg inn på Sandnes Stadion en ettermiddag og får tildelt løpebane midt i brødrene Ingebrigtsens treningsøkt, så har jeg 1/8 sjanse for å komme først i mål. Eventuelt får en holde seg med to måltall. Et for «oddsen» for dem som reelt konkurrerer, et for innsatsfaktor uavhengig av kvalitetsnivå (tilslag ift. totalt antall søknader, som nå).

25 prosent tilslag. Dette har vært pekt ut som målet av forskningsministeren, og nå også av NFR. Dette er i seg selv oppmuntrende høyt. Jeg vil tro for høyt. Med fireårige prosjekt, og prosjektledelse begrenset til et prosjekt, vil i teorien alle kvalifiserte søkere til enhver tid kunne lede et. Karanteneregler eller tilsvarende må følgelig være svært virkningsfulle for å holde søkertallene tilstrekkelig nede.

Karantene. Regelstyrte begrensninger på hvem som kan sende inn når, kommer fort i konflikt med fri (nok) konkurranse. Det er åpenbart problematisk, inkludert at kvalitetsnivået går ned hvis en begrenser for mye på toppen. Tiltak som monner i den andre enden, blir fort en dødens dal av karantener for dem som må ha erfaring for å kunne nå opp. Men det er nok her det må trøkkes til — og i overkant hvis en virkelig skal opp i 25 prosent tilslag.

forskningsrådet

Tillitsvalgte frykter lengre saksbehandlings­tid og dårligere oppfølging av forsknings­miljøene

«Selvregulering». Jeg vet dette er vanskelig, kanskje umulig. Men jeg skulle ønske søker-institusjonene i større grad selv framdyrket en egen praksis som både hevet kvalitetsnivå og begrenset antall innsendte søknader. På Geofysisk institutt har vi god erfaring med et frivillig organisert løp mot innsendelse koordinert av dyktige forskningsrådgivere. (Jeg innser at dette er litt i sjangeren «den som har, skal få» da vi har både rutine og enn så lenge økonomi til å holde oss med dette.) Nå får en, om enn etter dialog, begrensningene pålagt av NFR i stedet.

Totrinns prosess. Dette benytter Det europeiske forskningsrådet (ERC). Her er tilslagsraten 10-15 prosent. Men det er på ingen måte 2­-3 ganger lettere å nå gjennom der enn i FRIPRO. Det leveres full søknad, men mer enn halvparten siles ut i første runde basert på kortversjon av prosjektbeskrivelsen. Det spares ressurser på evalueringssiden ved at de fleste søkere ikke får fullstendig vurdering for full innsats. Dette, samt at en da også får karantene for påfølgende utlysning, er en betydelig nedside for søker og hever formodentlig terskelen for å sende inn.

Løpende søknadsfrist. Dette virker fornuftig å vurdere (i praksis at søknader samles opp og vurderes X ganger i året). Empirien synes å være at fravær av konkret tidsfrist, hever (kvalitets) terskelen for å søke. En åpenbar utfordring vil være at det forutsetter program med relativt høy finansiering, lang tidshorisont og jevn tilgang på gode søknader for at det ikke skal være avgjørende forskjeller mellom hvert «oppsamlingsheat». Det siste inkluderer hvordan anvende «under ellers like forhold» på en god måte.

Loddtrekning. Dette synes jeg avfeies for lett av mange. Et NFR-styre sitter generelt med et stort antall åpenbart støtteverdige søknader etter at det meste av bunken er kuttet, et mye større antall enn det som er rom for å finansiere. Marginene kan være hårfine mellom hvem som ender opp umiddelbart over og under streken. I en slik situasjon, som ikke åpenbart kan forbedres vesentlig basert på fagfellevurdering (uansett om antall søknader går ned), er jeg villig til å vurdere loddtrekning som alternativ. Om ikke annet for å belyse dagens utfordringer

«Under ellers like forhold». Jeg vil forvente at en «lotteri»-del, og også lite robuste måter å skille på i dagens praksis, kan minimeres ved forbedret og for søker dokumentert bruk av en utlysnings «under ellers like forhold» (omtalt i dagens NFR-utlysninger som «helhetlig porteføljevurdering»). Eksempler på kriterier er «en god fordeling av prosjekter på temaets prioriterte områder» (typisk at både Arktis og Antarktis dekkes i en polarforsknings-utlysning) og en preferanse for unge eller kvinnelige prosjektledere «når søknadene ellers vurderes likt»

Summa summarum. Det er ønskelig å få tilslagsprosenten opp. Det hadde vært ønskelig med en form for «selvregulerende» praksis fra søker-siden. Når NFR nå selv setter kriteriene, er løpende søknadsfrist et OK sted å begynne. Men å sette målet på 25 prosent tilslag, synes for høyt. Jeg frykter at det vil kreve et for heftige karanteneregime for å holde antall søkere nede.

Eldevik er medlem av NFRs porteføljestyre for klima- og polarforskning.