Ved lærer­utdanninga på OsloMet overdriver vi ikke

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kjære statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel! Jeg kan være enig med deg i dine uttalelser i Khrono 19.10.23, om at UH-sektoren på noen punkter overvurderer finansieringssystemets betydning. Men ved lærerutdanninga ved OsloMet overdriver vi ikke! Jeg vil forklare hvorfor.

Den nye finansieringsmodellen legger opp til flere endringer som ikke gagner verken lange utdanninger eller opptak av ekstra studenter. Den legger også opp til at prioritering i langt større grad blir lagt til den enkelte institusjon. Det høres nok bra ut for mange, men av erfaring vet vi at det er lite gunstig for lærerutdanningene som er under et stort press. Det legges opp til interne diskusjoner og konkurranse om stadig knappere ressurser. 

statsbudsjettet 2024

Mener nytt system er over­siktlig, men komplekst

For OsloMets del, som har en klar hovedtyngde av sine utdanninger på de mest sentrale profesjonsutdanningene som bidrar til å sikre velferdsstaten, er det vanskelig å prioritere noen over andre. Det samme vil skje ved andre lærerutdanningsinstitusjoner. Et nylig eksempel, beskrevet i Khrono 20.10.23, viser hvordan Nord-universitetets ledelse ser ut til å ytterligere nedprioritere lærerutdanningene. Disse endringene handler ikke bare om reduksjon av antall studiesteder, men også en ytterligere utarming av faglig bredde og dybde i lærerutdanningene.

Jeg skal gi et par andre eksempler.

Ved overgang fra fire- til femårige grunnskolelærerutdanninger ble lærerutdanningene stående uten kandidatinntekter i ett år. For OsloMet sin del, utgjorde dette et midlertidig bortfall av inntekter i 2023 i størrelsesorden 11.5 millioner kroner. Myndighetene la opp til at dette skulle løses ved den enkelte utdanningsinstitusjon, noe jeg for så vidt er enig i. Men hva skjedde? 

lærerutdanning

Skoler i Nord-Norge sliter med å skaffe lærere. Men rektor vil kutte i lærer­utdanningene

NTNU la inn riktig finansiering fra oppstarten av sine nye lærerutdanninger. Ved USN valgte rektor og styret å kompensere hele det manglende beløpet i det femte året av utdanningene. For OsloMet sin del fant de ut at det fikk holde med å kompensere for halvparten, mens ved en del andre institusjoner ble det ikke kompensert. Videre valgte myndighetene ved ekspansjon av lærerutdanningene å finansiere det femte studieåret basert på kandidatmåltall og ikke reelt antall studenter ved den enkelte lærerutdanningsinstitusjon. Kandidatmåltall er minstekravet myndighetene har satt til antallet hver institusjon skal utdanne i en utdanning hvert år. 

Også dette valget er forståelig for meg når en ser til institusjoner der det står mange tomme lærerutdanningsplasser. Hvordan finansiering satt etter kandidatmåltall slår ut der det uteksamineres mange flere enn minstekravet, er noe annet. Vi blir rett og slett straffa for å ha mange studenter og bidra til at det blir flere lærere.

Om foreslått finansieringsmodell vedtas, uten klare føringer for å sikre finansiering av de femårige lærerutdanningsløpene, legges prioriteringene for lærerutdanningene over på den til enhver tid sittende institusjonsledelse og styre. Dette vil være et ansvar de i hvert fall fram til nå etter min mening, ikke evner å ta fullt ut. 

De har jo også en slags ryggdekning i politiske føringer ved at det nå skal lønne seg å tilby kortere og billigere utdanninger. Det er en stor fare for at balansen mellom nasjonal styring og institusjonenes autonomi ikke vil bidra til kvalitativt gode nok lærerutdanninger i årene framover, noe som ikke hjelper på den prekære situasjonen med store nasjonale rekrutteringsutfordringer til yrket.

Lærerutdanningene må ha forutsigbare budsjetter, og de utdanningene som har mange studenter, må kunne få uttelling for de årene vi utdanner flere enn minstekravet som er satt til oss. Det nye finansieringssystemet har tatt fra oss den eneste økninga som vi som har mange studenter kunne dra nytte av, nemlig doble kandidatinntekter for masterstudier. 

Masterstudier er langt dyrere å gjennomføre enn studier på bachelornivå. Det er nasjonale krav til hva disse skal inneholde som blant annet fører til et høyere kostnadsnivå. Det blir forklart at dette ikke har noe å si fordi endringene i finansieringssystemet blir gjennomført såkalt budsjettnøytralt, og da fra et år der i hvert fall de nye grunnskolelærerutdanningene alt er implementert. 

Så hvorfor er jeg likevel bekymra? Jo, det er fordi vi ved OsloMet i dag utdanner mange flere lærere enn minstekravet satt til oss. Helt konkret tar den nye finansieringsmodellen etter all sannsynlighet utgangspunkt i det vi produserte av kandidater i 2022 — som ja, lå over det minstekravet som var forventa av oss. Utfordringa er bare at vi alt så langt i 2023, har en økning på hele 31 kandidater. Etter dagens finansieringsmodell ville dette gitt drøyt 2.65 millioner i økte inntekter i 2025, noe vi da også mister som følge av den budsjettnøytrale endringa som nå er foreslått innført. 

Videre er det studentkullet som nå går i femte året i våre grunnskolelærerutdanninger, større enn noen gang, noe som vil føre til at veldig mange studenter skal veiledes og vurderes på sine masteroppgaver våren 2024, som igjen, etter gammel finansieringsmodell, ville gitt ytterligere inntekter for å utdanne flest mulig lærere. Dette går vi etter all sannsynlighet glipp av. Det vil mest sannsynlig bli en god del mindre penger å bruke på de kommende studentkullene. 

Jeg mener det er flaut at Norge med en så stor ressurstilgang, ikke klarer å lage en finansieringsmodell som sikrer solide lærerutdanninger i både tettbygde og spredtbygde strøk. Gode barnehager og skoler er helt avgjørende for de kommende generasjoners kompetanse og bidrag til å ivareta og videreutvikle velferdsstaten.

lærerrekruttering

«Alle peker på lærer­utdanninga. De burde snakka om skolen»

Ved OsloMet har vi per nå mange studenter og en høy gjennomstrømming på våre lærerutdanninger. Det er foreslått en ny indikator for gjennomføring på normert tid. Det blir spennende å se hvordan denne formaliseres. Blir det en og samme sats uavhengig av om studieprogrammet er på ett år, tre år eller fem år? Blir gjennomføringa telt opp eksakt etter fem år for vår del, eller blir det lagt til noen år slik som for doktorgradsprogrammene? Tas det hensyn til at det kan skje ting i studenters liv, mer enn at de stryker på en eksamen? Det hender for eksempel både at de får barn og gjennomfører militærtjeneste. Blir det lagt til tid for hva som ansees for normert tid for disse studentene? Også her står vi ovenfor et stort usikkert moment i finansieringa av lærerutdanningene framover. Hvordan myndighetene velger å operasjonalisere denne indikatoren, kan i stor grad påvirke hvordan de ulike utdanningsinstitusjonene prioriterer sine nasjonalt pålagte lange studieløp.

Ansvaret for å sikre gode utdanninger og nok lærere til samfunnet skyves stadig lengre og lenger ned i systemet. Så hva skal jeg som en skarve instituttleder ved Norges største integrerte lærerutdanning gjøre? Det kan se ut til at både jeg og framtidige instituttledere må lære oss til å bli mindre flinke til å følge budsjetter, lover og regler. Ikke minst må vi for all del passe på å ikke ta opp for mange studenter. Jeg har allerede begynt å tenke ut argumenter for store budsjettoverskridelser i årene som kommer. «Jo det har seg slik at vi har utdanna for mange lærere i år, derfor blei det ikke mulig å holde tildelt budsjett. På lærerutdanninga ved OsloMet valgte vi i år å bruke mer penger enn budsjettet tillot, for å bidra til å sikre at barn og unge får formelt utdanna lærere».

Debatt ● Bjarnø, Vedeler, Aarsæther

Det er ikke behov for nok en ny reform i norsk lærerutdanning