Vårt sinne og frustrasjon retter seg mot manglende global solidaritet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

2023 var året som begynte så bratt. Da utdanningsinstitusjonene begynte å regne på konsekvensene av nye studieavgifter for internasjonale studenter. Da «vanlige folk» måtte ta innover seg at det ikke er nok hender til å sikre deg og meg en verdig alderdom.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

En krise kommer sjelden alene, og på vei ned i depresjonen må vi stille spørsmålet om det finnes en fellesnevner i elendigheten?

Og fellesnevneren er, ikke overraskende, økonomi. Mangel på penger. Eller, det er kanskje ikke mangel på penger denne gang, men heller frykten for å benytte seg av de pengene som eksisterer. Faktum er at oljefondet har økt med omtrent et statsbudsjett på to måneder, og febrilske ministre gjentar stadig at det store spøkelset nå er inflasjon, frykten for høye renter og dyrtid.

Og all ære til ansvarlige politikere. Vi trenger modige ministre og effektive byråkrater for å manøvrere når skyene samles over horisonten. Men vi må tørre å stille spørsmål om kursen som nå pekes ut er den riktige.

Helsepersonellkommisjonen beskriver godt et økende sprik mellom forventningene i befolkningen knyttet til omfang, kvalitet og utbredelse av helse- og omsorgstjenestene, og tjenestenes mulighet til å møte forventningene som følge av personellmessige og finansielle begrensninger.

Utfordringene er størst i distriktene. Unge flytter ut – de eldre blir igjen. Estimater viser at i 2040 er hver tredje nordmann over 70 år og det finnes rett og slett ikke nok unge mennesker i til å dekke behovene hvis vi skal opprettholde dagens nivå på de tjenester og den omsorg som tilbys. Kommisjonens konklusjon er at vi ikke kan øke bemanningen på helsearbeidere i sykehus og i eldreomsorgen.

Derfor foreslås det, prisverdig nok, at effektivisering, prioritering, digitalisering og forskning skal være veien ut av den varslede krisen. Rapporten slår også fast at vi må gjøre helsepersonell bedre i stand til å prioritere og til å ta de vanskelige valgene. Rettigheter, helsegevinst og uløste helsebehov må utredes sammen og her blir det viktig at de som er mest sårbare også får en stemme inn i debatten.

Flere markante stemmer stiller likevel spørsmål ved kommisjonens konklusjoner. Klaus Mohn spør i Stavanger Aftenblad om det er mulig å løse utfordringene uten å tenke radikalt nytt om utdanningskapasiteten i Norge. Aslak Bonde påpeker i Morgenbladet at uten omfattende import av arbeidskraft går regnestykket rett og slett ikke opp.

Bonde peker videre på at kommisjonen mener det er uetisk å importere arbeidskraft. Og kommisjonen henviser helt riktig til WHOs retningslinjer for internasjonal rekruttering av helsepersonell. Det interessante i avtalen, som Norge frivillig har sluttet seg til, er at WHO fraråder aktiv rekruttering av helsepersonell fra utviklingsland som opplever kritisk mangel på helsepersonell. Et slikt råd vil noen av oss, som har bodd lengre perioder i en del av Afrika hvor mangelen på helsearbeidere var stor, helhjertet slutte seg til.

Men hva om vi for et øyeblikk vender oss mot innovasjonsforskere som mener at kriser nettopp er det kairos hvor vi skal tenke nytt og annerledes. Hva om ministrene for finans, helse og utdanning setter seg ned og spør om Norge, akkurat nå, er i posisjon til å hjelpe internasjonale studenter samtidig som vi kan løse både en lokal og en global helsekrise? Hva om vi med vårt oljefond kunne bidra til at land i det globale sør – som har omvendt demografi av oss, en sterkt økende ung befolkning med liten tilgang til utdanning, og enda mindre tilgang til trygge jobber - faktisk fikk dekket sine behov for helsepersonell?

Da kan vi være med på å bygge opp utdanningskapasitet innen helsefag i det globale sør, uten at det fører til økt inflasjon i Europa. Og fordi det vil styrke helsevesenet lokalt, vil det også på sikt kunne skape rom for arbeidsmigrasjon til det globale nord.

Selvfølgelig står motargumentene i kø. Mangel på praksisplasser, språkproblemer og økte prosjektutgifter til enkelte norske UH-institusjoner. Men for å løse de store samfunnsutfordringene, må vi ikke da i det minste forsøke å tenke nytt? Må ikke UH-sektoren selv, som kjenner både mulighetene og begrensingene knyttet til internasjonalisering og utdanningsbehov bli tydeligere i sine anbefalinger til våre ministre?

Akademias harnisk mot Borten Moes forslag om økte studieavgifter handler på våre fakulteter ikke primært om økonomi. Vi skal nok klare oss greit med noen færre helårsekvivalenter. Våre kollegers sinne og frustrasjon retter seg mot manglende global solidaritet. Mot et navlebeskuende ønske om å sikre norsk økonomi gjennom å la studenter fra fattige land betale høye studieavgifter og frata oss muligheten for felles kunnskapsutveksling.

Og dette gjøres av en nasjon som høster våre felles naturressurser med solid pluss i regnskapene. En nasjon som med åpne øyne fratar de studentene med minst midler et tilbud om høyere utdanning. Så mye for vårt felles ansvar for å nå FNs bærekraftsmål 4 (god utdanning) og 10 (mindre ulikhet).

De færreste av oss tror vel at de tre ministrene tar denne praten i kantina på stortinget. Og enda færre tror vel at Borten Moe i sin regjeringstid kommer til å reversere kravet om egenfinansiering for utenlandsstudenter. Men hva om regjeringen tenkte at de kunne redde et snev av anstendighet og troverdighet gjennom å bruke en velvillig UH-sektor til å øke fokuset på global solidaritet? Hva om HK-dir og NORAD kunne lansere prosjekter som virkelig monnet til å styrke utdanningskapasiteten i land som Malawi, Madagaskar og India – og bruke våre felles oljepenger uten at inflasjonsspøkelset lammet oss. Og hva om det samtidig kunne gi oss flere hender i helsesektoren på lang sikt?

Sosial bærekraft handler om å gi mennesker muligheter til et godt og verdig liv. Kanskje kan vi tenke nytt om mulighetene til å hjelpe både de unge og de gamle som trenger det aller mest. Eller er vi virkelig kommet dit da vi bare må si: Adjø, global solidaritet?