Debatt ● Kari Gerhardsen Vikestad og anita reitan

Utdanner vi egentlig helse­personell nå, under pandemien?

— Enkelte steder har studentene på helsefag blitt regnet som arbeidskraft fremfor å få være student under veiledning. Noe som har resultert i at færre lærinsutbytter har blitt oppfylt, skriver innleggsforfatterne.

Studentene på helsefag fått redusert nødvendig mengdetrening i praktiske ferdigheter på campus, skriver Kari G. Vikestad og Anita Reitan ved radiografiutdanningen ved OsloMet. På bildet er sykepleierstudenter ved tidligere HiOA høsten 2015.
Kari Gerhardsen Vikestad
Studieleder, radiografutdanningen Kari Gerhardsen Vikestad
Anita Reitan
Universitetslektor, radiografutdanningen Anita Reitan
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kan vi være sikre på at vi har utdannet kvalifisert helsepersonell under pandemien, når studentene ikke har gjennomført tilstrekkelig med praksis og heller ikke har blitt testet godt nok på eksamen? Vil de allikevel være i stand til å tilby den forsvarlige helsehjelpen pasientene har krav på?

Vi vet at utdannelse handler mye om dannelse og etablering av profesjonsidentitet. Gjennom observasjon, diskusjon, refleksjon og praktisk trening får studentene forståelse av sin egen profesjon, sitt ansvar og sin rolle. Det er viktig for både profesjonsdannelse og -utøvelse. Har vi greid å gi dagens studenter dette under pandemien?

Studentene har ikke hatt anledning til å møtes i grupper, de har fått begrenset med praksiserfaring og de har i liten grad fått møte underviserne. De har sittet på hybelen og fått teoriundervisning på zoom.

Etter noen smertefulle erfaringer der medstudenter tok bilder av hverandre i uheldige frys-bilder på skjermen, som igjen ble sendt rundt som underholdning på snapchat – ja da skrudde de av kameraene sine for godt. Med den konsekvens at de ikke kjenner hverandre. Studentene har ikke ansikt til navnene de går i klasse med, og det har derfor vært vanskelig å å bygge opp kull-tilhørighet og en felles profesjonsidentitet.

Beskjeden fra Kunnskapsdepartementet (KD) var tydelig, i vårsemesteret 2020 skulle tredjeårsstudentene prioriteres. Da pandemien fremdeles ikke hadde sluppet taket i løpet av sommeren, ble beskjeden endret. Ingen studenter skulle bli forsinket i studieprogresjon og utdanningsinstitusjonene fikk beskjed om å strekke seg langt i individuell tilrettelegging, dersom studentene havnet i isolasjon eller karantene.

De fleste skoleeksamener ble endret til skriftlig hjemmeeksamen der alle hjelpemidler var tillatt, uavhengig av om eksamnene var egnet til det. Gjennom media har vi lenge sett en frustrasjon blant utdanningsinstitusjonene over at studentene har fusket på disse hjemmeeksamenene og vi må stille oss spørsmålet om studentene virkelig har den teoretisk kunnskapen som kreves.

Profesjonsutøvere som sykepleiere, radiografer med fler, bruker kommunikasjon, informasjon og observasjon som grunnlag for å yte gode helsetjenester. Aktiv observasjon av syke krever trening. Noe også kommunikasjon og informasjon gjør.

Studentene har ikke ansikt til navnene de går i klasse med, og det har derfor vært vanskelig å å bygge opp kull-tilhørighet og en felles profesjonsidentitet.

Kari G. Vikestad og Anita Reitan, radiografiutdanningen ved OsloMet

Hvordan skal vi kommunisere med demente eller alvorlige syke som er i en akutt krise, og hvordan skal vi observere og behandle smerter hos døende? Det krever trening og studentene må øve mye for å bli gode. Det er det som kjennetegner en god profesjonsutøver.

De praktiske ferdighetene som hvordan man utfører de gode CT-undersøkelsene, hvordan man legger inn perifere venekateter og hvordan man dokumenterer stråledoser til den enkelte pasient, krever mengdetrening.

Dette er arbeidsoppgaver studentene først trener på gjennom ferdighetstreninger på campus før de fortsetter sin trening ute i praksis sammen med veileder og pasienter. Disse øvelsene og treningene har studentene i stor grad fått redusert under pandemien.

Det er også gjennom ferdighetstreningene på campus studentene starter å bygge sin egen profesjonsidentitet sammen med medstudenter og erfarne undervisere. Her diskuteres konkrete oppgaver og case, konsekvenser av feil man gjør og hvordan feil skal unngås. Læringen foregår i et trygt miljø, der det er lov å gjøre feil, samt godtatt å ikke forstå årsak og virkning. Her deler studenter og undervisere erfaringer og refleksjoner som sakte, men sikkert bygger profesjonsidentitet.

I samspillet mellom student og underviser vil også taus kunnskap blir overført, en kunnskap fra en merviten profesjonsutøver til en annen. En kunnskap det er utfordrende eller kanskje helt umulig å overføre via zoom. Men en kunnskap som er viktig for profesjonsdannelsen.

Det har ikke vært tvil om at mange av helseinstitusjonene som tar imot studenter i praksis, har vært under et stort press i pandemien. De aller fleste har strukket seg langt og gjort en god jobb med studentene. Men det har også vært praksissteder som har advart utdanningene og sagt at de ikke vil klare å veilede studentene like godt som vanlig.

Det har vært stort sykefravær og mange ansatte i karantene. Enkelte steder har også studentene blitt regnet som arbeidskraft fremfor å få være student under veiledning. Noe som har resultert i at færre lærinsutbytter har blitt oppfylt. Under en pandemi er dette forståelig og det er ingen å klandre, men hva vil konsekvensen bli?

Det var også private institutter og institusjoner som så seg nødt til å si nei til å ta imot studenter i enkelte perioder av pandemien, noe som resulterte i færre praksisplasser. Studenter fikk da sin praksis forkortet, flere måtte dele på samme praksisplass.

Men utdanningsinstitusjonene fikk fortsatt tydelig beskjed – ingen skal miste progresjon i studiene. Utdanningene ble gitt fullmakt av KD til å avvike fra programplaner dersom det var nødvendig, for å opprettholde progresjon. Noe utdanningene lojalt har fulgt opp.

Praksis som ble avlyst ble derfor erstattet med teoretiske oppgaver og ferdighetstreninger som ikke kunne gjennomføres i nedstengingsperioden, ble erstattet med undervisning på Zoom.

De samfunnsmessige konsekvensene av å ikke opprettholde studieprogresjonen ville vært enorme. Hele kull ville blitt permittert, og vi kunne ikke tatt inn studenter neste studieår. Studielån ville blitt fryst og elever fra videregående skoler kunne ikke startet på profesjonsutdanning på bakgrunn av manglende opptak.

Men spørsmålet er allikevel uunngåelig; utdanner vi gode profesjonsutøvere nå?

Konsekvensen av dette ser vi først etter at dagens studenter er ferdig utdannet, men allerede nå ser vi noen tendenser. Praksisfeltet gir tilbakemeldinger om at studenter viser svake ferdigheter ute i praksis.

Det endelige svaret på hva manglende veiledning, avlyste ferdighetstreninger og redusert praksistid får av innvirkning på studentenes profesjonsutøvelse, vil vise oss om vi egentlig har utdannet kvalifisert helsepersonell under pandemien.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

oslomet - storbyuniversitetet pandemien kari gerhardsen vikestad helsepersonell helsefag debatt anita reitan praksis studiekvalitet kunnskapsdepartementet meninger
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS