Vi må tenke nytt om praksis

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den siste tiden har det gått en debatt i Khrono om mangelen på LIS1-plasser for legestudenter. Utfordringen med å få gjennomført den praktiske delen av utdanningen er imidlertid ikke unik for medisinstudiet. Praksisopplæringen er en flaskehals i utdanningen av alt helsepersonell, og koronapandemien har forsterket utfordringen med å finne nok praksisplasser i et helsevesen under press.

Arbeidsmarkedstallene fra både SSB og NAV har gjennom flere år vært krystallklare: Behovet for helsepersonell er stort og vil øke sterkt i årene som kommer. Særlig gjelder dette sykepleiere og intensivsykepleiere, men også innen andre helseprofesjoner er det behov for flere kompetente hender og hoder. I 2035 risikerer Norge å mangle over 20 000 sykepleiere, ifølge SSBs framskrivinger. Det vil være dramatisk for oss som samfunn, og for enkeltmennesker som trenger helsehjelp.

LIS1 for leger

Halvparten av medisin­studentene får ikke turnus­tjeneste: — Drittsystem

Vi som utdanner helsepersonell må gjøre det vi kan for å bidra til å dekke behovet. Når en av de største utfordringene er helsevesenets kapasitet til å ta imot flere praksisstudenter, må vi tenke nytt om praksis, og samarbeide enda tettere med arbeidslivet for å finne smidige løsninger.

Ved OsloMet har flere fagmiljøer vist stor evne til omstilling og fleksibilitet for å få til nettopp dette. Da vår radiografutdanning i høst fikk langt flere studenter enn forventet, måtte de tenke nytt for å gi studentene tilstrekkelig praktisk trening. Uten tilgang på flere praksisplasser innførte de i stedet mer øvelser og simulering før studentene gikk ut i praksis. Ved hjelp av avanserte pasientdukker og teknologiske hjelpemidler fikk studentene øve på å bruke ulike røntgenapparat. Dessuten stilte ansatte opp som «pasienter» for å trene studentene i å møte og kommunisere med personer med ulike behov og forutsetninger.

Selve praksisperioden ble kortere, fordi det med flere studenter ikke var mulig å tilby like mye praksis som vanlig. Til tross for dette melder praksisstedene om at studentene kan mer og er tryggere i rollen når de begynner sin praksisperiode. Med godt forberedte studenter kan praksisstedet konsentrere seg om de oppgavene studentene må trene på i virkeligheten, og bruke mindre tid på repetisjon av mer grunnleggende ferdigheter. I slike tette samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv kan vi heve kvaliteten og øke kapasiteten, uten å drive rovdrift på et presset helsevesen.

Utdanningene i sykepleie og paramedisin har også lang erfaring med simulering for å forberede studentene på praksis. Simulering kan brukes til pasientundersøkelser, eller til å drille studentene i samarbeid i ulike situasjoner, slik som hjertestans eller kritisk skade. Den teknologiske utviklingen åpner for nye muligheter og stadig mer naturtro pasientsimulatorer. VR-teknologi benyttes i dag allerede i opptrening og rehabilitering, og gir stort potensiale for studentaktiv læring. Men også i trening på kommunikasjon, pårørendebehandling og konflikthåndtering kan simulering ha stor verdi, ikke bare for helseutdanningene, men eksempelvis også innenfor sosialfag og lærerutdanninger.

Noen hindringer må imidlertid ryddes av veien. De fleste helseutdanninger styres av rammeplaner som i noen tilfeller kommer i veien for et fleksibelt samspill mellom praksissted og utdanningsinstitusjon. Andre er i tillegg underlagt internasjonale rammeverk, som EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv, som ikke åpner for at simulering i større grad kan erstatte deler av praksis.

Med større autonomi og mindre detaljstyring kan vi i felleskap finne fram til fleksible løsninger som ivaretar kvaliteten, og som er tilpasset endringer som oppstår – enten de kommer i form av en pandemi, eller gjennom teknologisk utvikling.

Simulering kan aldri erstatte praksis fullt ut, men i nært samarbeid med praksisstedene, kombinert med forskning på hva som fungerer, kan det både forbedre utdanningene og utnytte den begrensede praksiskapasiteten mer effektivt.

Samtidig er det viktig å påpeke at det finnes muligheter for å øke antallet tilgjengelige praksisplasser. Kommunehelsetjenestene er i dag en uutnyttet praksisressurs, og regjeringen må komme tydeligere på banen og sikre at også denne delen av helsevesenet bidrar til å utdanne nok helsepersonell til å dekke fremtidens behov.

Med en satsing på flere praksisplasser, samtidig som vi samarbeider tett med helsevesenet om gode simuleringsløsninger, kan vi både heve kvaliteten og utdanne flere.