Debatt ● Guro Elisabeth Lind
Unios uforløste potensial
Det ligger en uforløst samfunnskraft i Unios 400.000 medlemmer. Jeg stiller til valg som Unio-leder fordi jeg mener Unio kan og må ta større plass i norsk politikk og samfunnsliv, skriver lederkandidat Guro Elisabeth Lind.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Som tillitsvalgt i Unio kjenner jeg på en stor stolthet. Lærerne som i skolen og barnehagen ruster barna våre for livet, sykepleierne, radiografene, fysioterapeutene og ergoterapeutene som med sin fagkompetanse hjelper oss når vi trenger det som mest, politifolkene som gir oss trygghet i hverdagen, forskerne som gir oss ny, fantastisk kunnskap.
Alle er de medlem av Unio, sammen med tannpleiere, maskinister, prester og diakoner, bibliotekarer, skatterevisorer og mange andre kunnskapsarbeidere som hver dag bidrar til at Norge er et av verdens beste land å leve i.
Uten Unios medlemmer stopper Norge, men har hovedorganisasjonen Unio den posisjonen i norsk samfunnsliv som vår medlemsmasse skulle tilsi?
Jeg mener Unio har et stort uforløst potensial, og når jeg stiller til valg som leder av Unio er det fordi jeg har fryktelig lyst til å gjøre noe med det.
Unio har fjorten medlemsforbund med ulike utgangspunkt, men den virkelige kraften utløses når vi får fram det som forener oss. Vi er alle kunnskapsarbeidere, med høy utdanning og uunnværlig kompetanse, sammen driver vi velferdsstaten og sammen utvikler vi kunnskapen som skal ta Norge inn i framtiden.
Etter seks år som leder i Forskerforbundet og leder av Unio stat, kjenner jeg Unio fra innsiden. Jeg ser at potensialet vårt er større enn det vi får hentet ut. Mangfoldet, bredden og kraften vi får når vi samles på tvers er vår styrke. Jeg har lyst til å være den samlende lederen som bidrar til at vi spiller hverandre gode.
Et mer slagkraftig Unio er et Unio som prioriterer bedre enn i dag. Vi kan ikke få fram og få til alt.
Guro Elisabeth Lind
Sammen kan vi bli noe mye sterkere enn fjorten enkeltforbund. Men det krever at alle får bidra med sine styrker inn i Unio-samarbeidet: Både store og små Unio-forbund.
Et mer slagkraftig Unio er et Unio som prioriterer bedre enn i dag. Vi kan ikke få fram og få til alt. Det viktigste for våre medlemmer, er tross alt arbeidet for bedre lønns- og arbeidsvilkår. Det som forener våre medlemmer er de økonomiske og faglige vilkårene for arbeidstakere med høy utdanning: Faglig frihet på jobb, medbestemmelse, gode økonomiske rammebetingelser for yrkesutøvelsen, trygghet i jobben, og konkurransedyktig lønn.
Jeg vil at Unio skal prioritere bedre, og synes mer. Vi kan og må ta større plass i norsk politikk og samfunnsdebatt. Det lykkes vi med når vi får fram hverdagen og utfordringene til hele bredden i Unio-fellesskapet.
Jeg kommer selv fra et mellomstort Unio-forbund. Det mener jeg er en fordel hvis målet er et mer samlet og samstemt Unio. Jeg er både vant til og nødt til å lytte, kompromisse og se hele laget for å gi styrke til Unio-samarbeidet. Streiken i staten denne våren viste kraften Unio-fellesskapet kan mobilisere når det trengs.
Det var et privilegium å få lede Unio i en av de mest prinsipielle arbeidskampene på lenge: En kamp for forhandlingsrett og likeverdighet i partssamarbeidet.
Jeg stiller til valg som Unio-leder fordi jeg er klar for flere slike viktige kamper. Jeg stiller også til valg fordi jeg tror det er sunt og nødvendig med en åpen og konstruktiv debatt om Unios rolle og framtid, og hva som skal til for å styrke den viktigste hovedorganisasjonen for arbeidstakere med høyere utdanning. Jeg håper mange vil delta i den debatten.
