Debatt ● Magnus Stray Vyrje
Ulovlig plagiatkontroll?
Mye av den plagiatkontroll som foretas av universiteter og høyskoler kan være ulovlig, fordi den medfører uhjemlet bruk og deling av studentenes åndsverk. Praksisen skjer systematisk og har pågått over tid.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Universiteter og høyskoler bruker dataverktøy til å avdekke plagiat. Ved å laste studentenes besvarelser opp i løsninger som «Ouriginal», kan lærestedene avdekke om studentenes arbeider har tekstlikheter med dokumenter i lærestedenes databaser eller andre kilder som plagiatverktøyet gis tilgang til.
Selv om lovverket ikke inneholder noen uttrykkelig hjemmel om det, må det legges til grunn at institusjonene kan foreta den digitale kontroll som er påkrevd for å avdekke om studentens besvarelse inneholder plagiat. Universitets- og høyskoleloven gir lærestedene hjemmel til å gjennomføre sensur. I dette ligger at besvarelsene kan kontrolleres for fusk. Studentene må også anses å gi lærestedene slik samtykke når de takker ja til å bli tatt opp på studiet.
Men det er dermed ikke sagt at lærestedene kan bruke studentenes arbeider for andre formål, f.eks. for å avdekke om andre studenter har fusket. Eksamensbesvarelser og masteroppgaver er vernet av opphavsrett. Lærestedene kan derfor ikke «fremstille eksemplarer av» eller «tilgjengeliggjøre» slike arbeider uten hjemmel i lov eller avtale (åndsverklovens begreper).
Studentene har som opphavere samme opphavsrett til sine arbeider som f.eks. lærebokforfatterne har til pensumlitteraturen. Når plagiatverktøyene kontrollerer studentenes besvarelser for plagiat, kopierer og tilgjengeliggjør ikke bare programvaren de arbeider som kontrolleres. Plagiatkontrollen medfører samtidig en form for kopiering og tilgjengeliggjøring av de dokumenter som studentarbeidene kontrolleres opp mot.
Den nye Sikt-avtalen omfatter ikke studentarbeider. Dette er åndsverk som Kopinor ikke forvalter rettighetene til. Her er det den enkelte student som besitter rettighetene.
Magnus Stray Vyrje
Det har lenge være kjent at opphavsretten ikke tillater lærestedene å laste opp pensumlitteraturen i plagiatverktøyet. «Sikt» (kunnskapssektorens tjenesteleverandør) har derfor inngått en avtale med Kopinor som tillater slik bruk av den litteratur som Kopinor forvalter rettighetene til. Uten denne avtalen måtte lærestedene ha inngått avtale med hver enkelt lærebokforfatter, eventuelt også vedkommendes forlag. Dette lar seg for praktiske formål ikke gjøre. Plagiatkontrollen har derfor hatt store huller.
Den nye Sikt-avtalen omfatter ikke studentarbeider. Dette er åndsverk som Kopinor ikke forvalter rettighetene til. Her er det den enkelte student som besitter rettighetene. Utgangspunktet er derfor at universiteter og høyskoler må ha samtykke fra den enkelte student før lærestedet kan bruke hens arbeider til å kontrollere andre.
Et slikt samtykke kan ikke uten videre innfortolkes. Studenter er ikke arbeidstakere. Lærestedene kan derfor ikke påberope seg noen ulovfestet «arbeidsgiverregel». Argumentet om at lærestedene må anses å ha studentenes «stilltiende samtykke» er uforenlig med åndsverklovens spesialitetsprinsipp. Studentene kan ikke anses å avstå flere rettigheter til lærestedene enn det som er påkrevd for å sensurere studentenes egne arbeider.
Fordi studentenes masteroppgaver er vernet av opphavsrett, har det lenge vært fast praksis at lærestedene innhenter studentenes skriftlige samtykke før masteroppgavene offentliggjøres i «vitenarkiver». Samtykket kan ikke tolkes utvidende. Den omstendighet at studentene tillater lærestedet å offentliggjøre masteroppgaven i vitenarkivet, medfører ikke at lærestedet kan gjenbruke og dele oppgaven i forbindelse med plagiatkontroll av andre.
Universitets- og høyskoleloven åpner ikke for at institusjonene kan avkreve studentene et mer omfattende samtykke enn det som er nødvendig for å sensurere studentenes egne arbeider.
Magnus Stray Vyrje
Lærestedene kan heller ikke betinge seg en slik bruksrett ved å oppstille vilkår om det, f.eks. i eksamensreglementet. Universitets- og høyskoleloven åpner ikke for at institusjonene kan avkreve studentene et mer omfattende samtykke enn det som er nødvendig for å sensurere studentenes egne arbeider. Dersom lærestedene skal basere plagiatkontrollen av andre på medstudentenes samtykke, må dette samtykket være informert og frivillig.
Flere læresteder følger her en tvilsom praksis. Studentene blir ikke bedt om å samtykke før institusjonene bruker deres arbeider til å avdekke plagiat hos andre studenter, også ved andre institusjoner. Flere læresteder åpner nå for det som Sikt omtaler som en «forsiktig, manuell deling av databasene».
I motsetning til i amerikansk opphavsrett, gjelder det ingen «fair use-doktrine» i Norge. Lærestedenes behov for å gjennomføre en effektiv plagiatkontroll går ikke foran studentenes lovbestemte opphavsrett. Mye av den plagiatkontroll som foretas av universiteter og høyskoler kan derfor være ulovlig, fordi den medfører uhjemlet bruk og deling av studentenes åndsverk. Praksisen skjer systematisk og har pågått over tid. Et stort antall studenter kan ha krav på å få etterbetalt vederlag.
Lærestedenes plagiatkontroll kan også stride mot personopplysningsloven. Lærestedene må naturligvis kunne foreta den behandling av studentens personopplysninger som er påkrevd for å avdekke om hen har fusket. Men denne hjemmelen gir nødvendigvis ikke rett til å behandle studentenes personopplysninger for å avdekke plagiat hos andre.
Man kan derfor spørre om ikke lærestedene benytter seg av bevis som er skaffet til veie på ulovlig eller utilbørlig måte når de gjenbruker og deler studentenes besvarelser for å avdekke fusk hos andre. Ifølge Høyesterett kan ulovlige og utilbørlige bevis nektes ført dersom bevisføringen medfører krenkelse av tungtveiende hensyn til personvern eller rettssikkerhet.
