Uklart om gratisprinsippet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

GRATISPRINSIPPET| I disse dager er regjeringens forslag om å endre egenbetalingsforskriften ute på høring. Forslaget har fått forholdsvis lite oppmerksomhet ut fra den omfattende kursdreiningen forslaget kan medføre. Det er derfor på sin plass med noen kommentarer. I forslaget løftes det frem at gratisprinsippet for ordinære utdanninger ikke skal svekkes. Videre kan det leses ut av forslagets overskrift at man ønsker mer fleksible regler for å tillate institusjonene å oftere kunne ta betalt for studier som gis.

I denne sammenhengen reiser flere spørsmål seg. For det første om gratisprinsippet gjennom forslaget likevel blir svekket?

les også

Venstresiden tar dissens om egenbetaling

Forslaget er svært utydelig med tanke på hva som skal skille ordinære gratis utdanninger fra slike som institusjonene nå skal kunne ta betalt for. Det stilles i forslaget et formkrav ved at studietilbudet må kunne tilbys slik at det kan gjennomføres ved siden av jobb. I dag er situasjonen den at de fleste studenter jobber ved siden av studiene. Å legge opp til en modell der man skal studere ved siden av jobben og derav gi institusjonen anledning til å ta betalt for utdanningen, betyr avveiinger av hva det vil si å studere ved siden av en jobb eller vice versa. Forslaget som skal markere skillet er altfor uklart. Hva slags kriterier skal definere hvilke studier som er innenfor og hva som er utenfor? Og hvem skal stå for definisjonene?

Den andre muligheten er at innholdet i selve utdanningen skal være relatert til arbeidserfaringer hos søker. Siden det i utgangspunktet er snakk om hvordan institusjonene skal kunne ta betalt for emner som allerede tilhører etablerte studieprogram blir logikken inkonsistent. Skal man skreddersy utdanninger som er tilpasset arbeidserfaringer for å kunne ta betalt for disse, så betyr det at utdanninger som i dag gis gratis nå skal kunne tas betalt for. Kravet om minst to års arbeidserfaring løser heller ikke problemet. Hvordan skal alle disse kravene og anordningene kontrolleres og etterprøves? Institusjonene på sin side vil med forslaget kunne bli fristet til å dreie profilen på emner gjennom små symbolske grep for å åpne opp for å kunne overføre kostnader for studiene over på studenten. Økt egenbetaling kan på sikt svekke basisfinansieringen.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Det er også verdt å kommentere forslagets søkelys på fleksibilisering. Man vil gjennom endringene, i form av mer fleksible regler, styrke fleksibiliteten. Dessverre er forslaget i større grad med på å fremme økt rigiditet og byråkratisering. Årsaken er at det må bygges opp lokale systemer av både faglig og administrativ karakter for å arbeide med de problemene som over er tatt opp omkring selve studie- og betalingssystemet. Man får et todelt system som skal hvile på klare distinksjoner mellom når man skal kunne ta betalt, og når man ikke skal kunne gjøre det.

Dette skjer i en tid der de ordinære utdanningene har gjennomgått betydelige endringer i mer fleksibel retning, noe som gir muligheter for at studenter som av ulike årsaker ikke kan studere på heltid, likevel får mulighet til å ta mer utdanning uten at institusjonene må ta betalt. Denne retningen og utviklingen burde man i stedet satse mer på. Det gjør man ikke gjennom å skape et kunstig skille mellom betalings- og ikke-betalingsutdanninger.

Samlet er forslaget med på å skape utydelighet rundt dagens gratisprinsipp. Målsetningen om å verne om dagens gratisprinsipp fremstår som et retorisk skalkeskjul som skal brukes for å bane vei for en amerikanisering av norsk høyere utdanning – at man må betale for sin egen høyere utdanning. Ansvaret for å finansiere høyere utdanning blir privatisert og det bærende gratisprinsippet svekkes.

les også

Mener regjeringen truer retten til gratis utdanning

Det savnes en gjennomgripende helhetlig analyse av hvordan satsningen på livslang læring og regjeringens kompetansereform skal finansieres. Her ser hovedgrepet ut til å være et individorientert fokus der «kjøpesterke» arbeidstakere kan betale for å styrke sin egen kompetanse, enten via egen lommebok, eller ved å få egen arbeidsgiver til å betale. En slik dreining er noe som i tillegg kommer de større byene og studiestedene til gode. Her er rekrutteringsgrunnlaget godt med store offentlige etater og et solid næringsliv med betalingsvilje for egne ansattes kompetanseheving. For distriktene vil derfor et forslag som vil bidra til å vanne ut gratisprinsippet ikke være av det gode. All erfaring viser at små og mellomstore bedrifter i liten grad har betalingsvilje når det kommer til å finansiere arbeidstakerne sin utdanning. Særlig fremtredende er dette i den nordlige landsdelen, der min egen institusjon UiT Norges Arktiske universitet primært rekrutterer studenter fra. Forslaget vil altså ytterlige bidra til å forsterke forskjellene i samfunnet både på individ- og regionsnivå.

Forslaget slik det nå fremstår har for mange svakheter i seg til at det kan anbefales. I stedet for å svekke gratisprinsippet bør prinsippet videreføres på en slik måte at den bebudende kompetansereformen får et langt mer tydelig finansielt fundament å stå på. Skal høyere utdanning settes i stand til å håndtere visjonen om læring gjennom hele livet er økt bruk av egenbetaling verken en del av eller hele løsningen.

les også

Gratisprinsippet truet av digitale læringsressurser