Debatt Helge høivik

Gratisprinsippet truet av digitale læringsressurser

Som forventet har nå regjeringen foreslått at universiteter og høyskoler kan ta betalt for utdanningstilbud.

Utvikling av digitale læringsressurser kan være god butikk for offentlige utdanningsintitusjoner, med mindre dette reguleres, advarer Helge Høivik.
Utvikling av digitale læringsressurser kan være god butikk for offentlige utdanningsintitusjoner, med mindre dette reguleres, advarer Helge Høivik.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kravet er at det skal være videreutdanning og at mottakeren har minst to års arbeidserfaring før de kan gjøre seg nytte av det. Se Khrono’s oppslag om dette 26. april.

Men må prasksis være etter graden? På samme fagfelt? Eller er det nok med ei budrute med Aftenposten i 2 år på videregående? Spørsmålet kan illustrere det hårete ved forslaget.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.Last ned til iPhone - Last ned til Android-

Forslaget er fremmet mens høyere utdanning er i endring. Man kan nå ta gradsstudier og etter/videreutdanning helt eller delvis online. Det skjer med støtte i interaktive digitale læreverk og andre digitale læringsressurser. Man kan for eksempel ta hele graden eller deler av den som såkalte micro-master og micro-bachelor.

Dette bryter opp den kjente modellene for gradsgivende studier. Det digitale fagstoffet er altså nøkkelen. Her er tre eksempler som leseren selv kan besøke.

  • Det ene er et forkurs i kjemi under akkurat den tittelen. Dette digitale læreverket eller kanskje digitale kompendiet gjentar og utdyper kjemikunnskaper fra ungdomsskole og videregående. Det ble utviklet og tilbys studenter slik at de bedre kan forberede seg om sommeren til studier på høsten for å bli bioingeniør, farmasøyt, bioteknolog og kjemiingeniør. En innloggingsfri variant er tilgjengelig for demonstrasjonsformål på. Det har også en henvisning til boka Kjemi – enkelt forklart av Alexander H. Sandtorv. Den er gitt ut av Universitetsforlaget og selges for kr 299 kroner.
  • Det andre er et digitalt læreverk kalt Hjerte- og lungefysiologi med 1.amanuensis Anne Langaas som redaktør. Det er tilgjengelig i Bokskapet i Universitetsbiblioteket på OsloMet der FEIDE-brukere har fri og direkte tilgang, mens alle andre kan sette opp en gratis konto. Her vokste antall brukere med 300 prosent 18.-21. mars 2020. Folk ville lære mer for å forstå Covid-19 bedre. For testformål er tittelen også innloggingsfritt tilgjengelig.
  • Et tredje eksempel er læreverket i Anatomi, fysiologi og biokjemt med studieleder Kari Gerhardsen Vikestad som redaktør og rådgiver Gabi Hurlen som medieredaktør. Det er også tilgjengelig i Bokskapet. Tittelen har nå om lag 3.500 registrerte brukere fra OsloMet og resten av landet.

Disse tre eksemplene er åpent publisert uten krav til innlogging og avgift, hverken for å komme «inn» på plattformen eller å åpne den enkelte tittel. De ble utviklet i et samarbeid mellom fagmiljøene og Universitetsbiblioteket ved OsloMet.

Det er ikke vanskelig å tegne scenarier der studenter med eller uten forutgående grad og 2 års yrkespraksis kan ha interesse av å bruke disse titlene for egen kompetanseutvikling. Noen offentlige og private helseinstitusjoner vil sikkert også kunne betale for det. Det kan nok også studenter. Noen av dem betaler allerede for tilgang til privat-produserte forelesningsvideoer i blant annet anatomi og fysiologi gjennom firmaet MedEasy’s årsabonnementet til 1.700 kroner.

Offentlige undervisnings-institusjoner skal ikke kunne privatisere digitale læremidler for markedssalg

Helge Høivik

Her lukter det Bør Børson. Derfor trengs det nå prinsipiell analyse.

Oppbygging av slike digitale læringsressurser blir til kunnskapskapital. Den består ikke bare av digitale læreverk, men også læringsobjekter som videoforelesninger og interaktive oppgaver og andre læringsressurser. For å dekke hele bredden av pensumet ved OsloMet på over 10.000 studiepoeng, kan man anslå omfanget til noen tusen titler med opp mot 1 million læringsobjekter.

Denne kunnskapsmassen - disse tekstene i utvidet forstand - bygges opp på offentlige midler via lønnsbudsjett og Diku-bevilgninger m.v. Skal de så kunne omsettes som varer i markedet?

Private institusjoner som Høgskolen Kristiania, BI og VID vitenskapelige høyskole vil kunne innvende at det er konkurransevridende.

Mer alvorlig er det at de offentlige institusjonene vil dreie sine innsatsfaktorer bort fra det å lage god og gratis tilgjengelig undervisning og heller gå over til å produsere lærestoff som lukkede og omsettelige kapitalvarer.

Løsninga er besnærende enkel: Den offentlig finansierte kunnskapsutviklingen skal kun akkumuleres i kunnskapsallmenningen med åpen og fri tilgang til bruk og gjenbruk for alle

Helge Høivik

For å unngå det må det inn et regulerende forbud. Offentlige undervisnings-institusjoner skal ikke kunne privatisere digitale læremidler for markedssalg, – slik det nå i praksis legges et grunnlag for gjennom Learning management system (LMS) som Canvas. All digitalisert kunnskap skal være åpent tilgjengelig.

Løsninga er besnærende enkel: Den offentlig finansierte kunnskapsutviklingen skal kun akkumuleres i kunnskapsallmenningen med åpen og fri tilgang til bruk og gjenbruk for alle. Det er for øvrig dette man har arbeidet for når det gjelder offentlig finansiert forskning.

Det digitale fagstoffet publiseres da som Open educational resource (OER) og bør forvaltes av det offentlige biblioteksystemet. Her må ikke bare offentlige, men også private institusjoner forbys å ta seg betalt for tilgang til det andre offentlig institusjoner legger ut der. Det hele kan formelt håndteres med Creative Commons-lisensen Attribution – Non-commercial – Share alike.

Om man likevel skal ta seg betalt for spesialkurs, skal det bare være anledning til å prise inn det arbeid som forbrukes til organisering, veiledning og sertifisering av eksterne kurstilbud. Man kan for eksempel framvise kurskostnadene knyttet til det egenutviklede betatalingsstoff i markedsføring og kvittering.

Om private vil selge egenutviklede bøker (som forlagene) eller undervisningsvideo (som MedEasy) er uproblematisk. Men det kan oppstå en interesse- og lojalitetskonflikt dersom tilsatte i offentlig undervisning bruker sin stilling, biblioteket, multimedial støtte, sine kolleger og studenter til å opparbeide seg en kunnskapskapital gjennom det offentlige arbeidsforholdet, som de så omsetter privat i markedet.

Dette må analyseres nærmere. Det var Ok før, men endrede (digitale) produksjons- og distribusjonsvilkår krever nye konsekvensvurderinger.

Powered by Labrador CMS