Debatt ● Tor Gaute Syrstad

UiO-rektor Svein Stølen må ta ansvar

– Ledelsen på universitetet og på fakultet må så raskt som mulig sette i gang tiltak som kan kompensere for tap av arbeids- og livskvalitet gjennom de siste to årene.

— Svein Stølens kommentar bærer, slik jeg ser det, preg av at han ikke fullt ut har satt seg inn i, ønsker å møte, eller fullt ut forstår, de midlertidig ansattes krevende arbeidssituasjon de siste to årene, skriver Tor Gaute Syrstad
Tor Gaute Syrstad
Representant for midlertidig vitenskapelig ansatte i fakultetsstyret ved det Samfunnsvitenskapelige fakultet Tor Gaute Syrstad
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Khrono har den siste tiden satt søkelys på stipendiaters krevende situasjon gjennom pandemien. Det er svært viktig journalistikk som får fram hva de siste årenes krise har gjort med motivasjon, effektivitet og ikke minst psykisk helse for en allerede utsatt gruppe. Universitetet i Oslo har ikke gjort nok for å hjelpe stipendiater og andre midlertidig ansatte i denne spesielt krevende situasjonen.

Likevel går rektor Svein Stølen i forsvarsposisjon når han i et kommentarinnlegg skriver at universitetet «har jobbet hardt for å ivareta dem godt gjennom nye og allerede etablerte ordninger».

Svein Stølens kommentar bærer, slik jeg ser det, preg av at han ikke fullt ut har satt seg inn i, ønsker å møte, eller fullt ut forstår, de midlertidig ansattes krevende arbeidssituasjon de siste to årene. La meg derfor gå igjennom Stølens argumenter, punkt for punkt.

Av pandemispesifikke ordninger nevner han først (1) kontraktsforlengelser, (2) tilstedeværelse på kontoret og (3) tilgang til laboratorier.

1) Forlengelse er, og bør være, en selvfølge i situasjoner der forhold utenfor kandidatens kontroll gjør at arbeidet må utsettes eller forsinkes, slik som for eksempel sykdom. Dette prinsippet burde vært overført direkte til pandemisituasjonen fordi arbeidet har blitt forsinket.

Stølen framstiller det som en seier at UiO har tilbudt individuell vurdering av hver søknad. Det er vel og bra med tilpasning, men dette burde skjedd på toppen av en kollektiv forlengelse som svarte til det faktiske arbeidstapet i perioden.

Pandemien har ikke bare utsatt arbeidet til noen få – dette har vært vanskelig for alle! Tilbakemeldingen jeg får fra mine velgere, er at søknadsprosessen om utsettelse har vært omfattende og at resultatet i de fleste tilfeller ble en relativt kort utsettelse. Når søknadsprosessen tok krefter og var forbundet med stor usikkerhet – og når utfallet bare ga en minimal fordel – endte tiltaket med å ha liten reell verdi.

Det er derfor en fullt forståelig uro blant meg og mine kollegaer om at våre avhandlinger kan bli av en dårligere kvalitet enn tidligere, rett og slett fordi vi har fått langt mindre effektiv arbeidstid til å jobbe med graden.

2) Vi setter pris på at Universitetet åpnet for at midlertidig ansatte kunne være på kontoret fysisk. Det er en samstemt holdning om at dette var et viktig tiltak. Effekten av tiltaket skal imidlertid ikke overvurderes, da mye av verdien ved å møte opp, både faglig og sosialt, forsvinner dersom det er få eller ingen andre kollegaer til stede.

3) Laboratoriearbeid har gjennom store deler pandemien vært unntatt fra oppmøtebestemmelsene. Dette gjelder på nasjonalt nivå, og det skulle bare mangle at UiO også rettet seg etter dette.

Å møte en situasjon som pandemien krever ledelse - en offensiv ledelse som først av alt evner å se de ekstraordinære utfordringene vi står i. Akkurat nå opplever jeg ikke at vi har en slik ledelse på Universitetet i Oslo.

Tor Gaute Syrstad, stipendiat ved Universitetet i Oslo

Videre skriver Stølen at han «opplever» at fakultetene generelt, og spesielt under pandemien, er opptatt av arbeidsmiljø. Jeg forstår ikke helt hva som ligger til grunn for hans «opplevelse» av dette, og jeg ber om å få dokumentasjon på hvilke arbeidsmiljøtiltak fakultetene igangsatte spesielt som et resultat av pandemisituasjonen.

Stølen skriver at UiO under pandemien har hatt «tilbud om veiledning i fjernledelse og ledelse i en hybrid arbeidshverdag og kurs om hvordan man leder og følger opp medarbeidere når man ikke kan møtes fysisk.»

Det er sterkt beklagelig dersom dette kun har vært et «tilbud». Da har det i tilfelle vært rene tilfeldigheter som avgjorde om den enkelte stipendiat hadde en leder som var skolert til å takle situasjonen.

Rektoren nevner at UiOs bedriftshelsetjeneste tilbyr «råd og samtaler». Jeg vet ikke hva han legger i dette begrepet og ber ham om å utdype hvilket psykisk helsetilbud midlertidig ansatte har krav på i kraft av å være ansatt på UiO, og hvordan denne tjenesten eventuelt har blitt formidlet til vår gruppe, særlig de nyansatte.

Så skriver han at «vi må bli bedre på involvering i hverdagen». Hvem er det her han sikter til? Er det oss midlertidig vitenskapelig ansatte som skal bli bedre? Mitt inntrykk er at midlertidig vitenskapelig ansatte er veldig gode å involvere seg, men at vi mangler velfungerende fellesarenaer. Vi har ikke sett kraftfulle initiativer fra UiO for å skaffe slike arenaer, så dette er først og fremst noe dagens ledelse bør bli bedre på.

Det er viktig å bemerke at jeg har svært god erfaring med oppfølging fra eget institutt, veiledere og kollegaer. Dette er også den samstemte tilbakemeldingen til meg fra andre midlertidig ansatte, både stipendiater og postdoktorer. Kritikken i dette innlegget er derfor rettet mot systemet på Universitetet i Oslo, fakultetsledelse og universitetsledelse.

Det er gode arbeidsmiljøer og fantastiske kollegaer på dette universitetet. Det er vi stolt av – og det vil vi ta vare på. Det er derfor mange av oss nå reagerer og krever tiltak. Stipendiater og postdoktorer på UiO leverer forskning i internasjonal toppklasse – samtidig som vi står i en vanskelig og uforutsigbar livssituasjon.

I tillegg til at situasjonen som midlertidig er krevende i seg selv, så rammet nedstengningen av samfunnet denne gruppa hardest blant de universitetsansatte (merk at midlertidig vitenskapelig ansatte har et svært sterkt engasjement for studentenes vanskelige situasjon i denne perioden).

Pandemien har vært spesielt vanskelig for oss fordi mange i min gruppe har lite faglig og sosialt nettverk, lav levestandard og trang økonomi, og fordi kravene til arbeidet hele tiden må være på topp for å sikre en videre framtid i akademia.

Det ble unektelig langt vanskeligere å forske under pandemien, men husk at det også ble mer krevende å undervise. Selv om stipendiater i liten grad får formell pedagogisk opplæring på universitetet, utgjør vi en bærebjelke i undervisningen på UiO, særlig seminarundervisningen. Dette gjelder også postdoktorer.

Da undervisningen gikk over til digitale plattformer måtte den pedagogiske planen tenkes igjennom helt på nytt. Det tar tid og det krever ny kompetanse. Jeg ber Svein Stølen svare på hvor mye uttelling midlertidig ansatte har fått for dette arbeidet, og hvilke undervisningsopplegg for digital universitetspedagogikk vi har blitt tilbudt innenfor arbeidstiden.

Utfordringene til vår gruppe er fint beskrevet gjennom dekningen i Khrono den siste tiden. Det er viktig å få fram at våre innvendinger og krav ikke bare handler om akademisk kvalitet – det handler om livskvalitet.

De som har hatt best forutsetninger for å komme seg fint gjennom pandemien er mennesker med en trygg jobb, de som er i en forutsigbar livssituasjon, som har faste og stabile nettverk rundt seg og romslige boforhold – i en kultur de kjenner godt fra før. Ledelsen på universitetene er stort sett i denne gruppa. Midlertidige ansatte har ofte ingen av de nevnte kjennetegnene.

Å møte en situasjon som pandemien krever ledelse – en offensiv ledelse som først av alt evner å se de ekstraordinære utfordringene vi står i. Akkurat nå opplever jeg ikke at vi har en slik ledelse på Universitetet i Oslo. Rektorens bloggpost gjorde meg ikke beroliget.

La kravet fra de midlertidig vitenskapelig ansatte ved det samfunnsvitenskapelige fakultet derfor være helt klart: Ledelsen på universitetet og på fakultet må så raskt som mulig sette i gang tiltak som kan kompensere for tap av arbeids- og livskvalitet gjennom de siste to årene.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

stipendiat uio debatt meninger postdoktor psykisk helse tor gaute syrstad svein stølen
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS