UiO-professor Cappelen med ramsalt kritikk:
«Vanstyret ved Det humanistiske fakultet i Oslo er en moderne skrekkhistorie»

Filosofimiljøet ved Universitetet i Oslo (UiO) er et av de sterkeste akademiske miljøene i Norge. Vi er internasjonalt ledende på mange forskningsfelt og får mer ekstern finansiering enn noe annet humanistisk miljø i Norge.

Fra et universitetsstrategisk synspunkt er vårt fagmiljø en kjempesuksess som det har tatt lang tid, og mye ressurser, å bygge opp. Det humanistiske fakultet (HF) ved UiO er nå i ferd med å ødelegge dette fagmiljøet. Måten dette skjer på sier mye om forholdet mellom administrasjon og de faglige ansatte ved UiO og generelt ved andre norske universiteter.

Spesielt belyser vår historie hvor fullstendig ansvarsløse administrasjonen (og fakultetsledelsen) er når de gjør grove feil.

Herman Cappelen

Spesielt belyser vår historie hvor fullstendig ansvarsløse administrasjonen (og fakultetsledelsen) er når de gjør grove feil.

I 2015 ble vi fortalt av daværende dekan, kirkehistorikeren Arne Bugge Amundsen, at vi brukte altfor lite penger. Instituttet vårt, Institutt for filosofi- , idé- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK) fikk i oppgave å rekruttere opp til 18 nye filosofer! Det var en stor jobb, og vi hadde mange møter om hvordan dette skulle gjøres.

Og det tok hundrevis av timer (som vi faglige ansatte egentlig burde brukt på forskning og undervisning). Omtrent ett og et halvt år og åtte ansettelser inn i denne prosessen, fortalte plutselig administrasjonen oss at de hadde regnet feil: Vi hadde ikke brukt for lite penger - vi var tvert imot konkurs!

• Les også: Store økonomiske problemer ved institutt på UiO

Vi hadde en gjeldsbyrde som aldri kunne nedbetales. Resultatet var katastrofe for miljøet: Alle som kunne, fant jobber andre steder. Ingen ville ha eksterne prosjekter knyttet til et institutt som var bankerott, og den nåværende dekanen, Frode Helland, bestemte seg for å beslaglegge penger fra vitenskapelige prosjekter som ansatte hadde jobbet for i årevis.

Det er ubestridelig at vi faglige ansatte gjør jobben vår (undervisning og forskning), så hvem er ansvarlig for denne katastrofen? I 2019 la HF frem en rapport skrevet av Jon Christian Ottersen, Fredrik Emil Olsbu, Erik Handelsby, og Gudleik Grimstad (heretter refereres de til som OOHG). OOHGs konklusjon var overraskende: Det er ikke de som jobber ved økonomiavdelingen ved Det humanistiske fakultet som har ansvar. Det er heller ikke dekan Amundsen, som godkjente alle ansettelser, lønnsøkninger, budsjetter, osv. som har ansvaret. Det legges på Ifikk sitt styre.

I styret sitter det to bachelor-studenter, tre filosofer, en idéhistoriker, en administrativt ansatt, og en instituttleder. Ingen har økonomiutdannelse. Instituttlederen på den tiden var en professor i klassisk som hadde fått et tre dagers kurs i bokføring da hun gikk inn i stillingen som instituttleder. Ifølge rapporten er det denne gruppen som er ansvarlig for at instituttet er konkurs. De godkjente for mange nyansettelser.

Det å legge skylden på disse stakkars ni personene er en absurd ansvarsfraskrivelse. Implikasjonen i OOHGs rapport er at disse studentene og faglige ansatte skal sjekke tallene de får fra økonomiseksjonen. De bør på egenhånd regne seg gjennom et budsjett på over 90 millioner kroner og kontrollere kompliserte langtidsprognoser.

Da økonomiseksjonen i 2015 fortalte dem at det var et underforbruk på mange millioner, var det styrets ansvar å sjekke at dette var riktig. Forfatterne av denne rapporten finner bare en bitteliten feil fra økonomiseksjonen, som blir formulert på følgende obskure og ugrammatiske måte: «...kanskje kan påpekes at IFIKKs tertialrapporter kunne hatt sterkere fokus på vesentlighet.»

Kort oppsummert: Noen administrativt ansatte har fått noen andre administrativt ansatte til å si at de administrativt ansatte ikke har noe ansvar (bortsett fra, kanskje, et manglende ‘fokus på vesentlighet’, hva enn det betyr). Ansvaret har blitt forskjøvet over på tre studenter og noen faglige ansatte som bruker litt av fritiden sin på å sitte i et instituttstyre.

I et innlegg i Khrono legger nåværende dekan ved HF, Frode Helland, frem sin teori om hvorfor IFIKK er konkurs: «Forklaringen er i hovedsak at instituttet parallelt med fallende inntekter, har pådratt seg økte personalkostnader». Helland utdyper ikke hvordan han har kommet frem til denne konklusjonen, men han har sikkert lest OOHGs inkompetente rapport. Dessverre er diagnosen feil, og viser en fundamental og sjokkerende mangel på forståelse, innsikt og perspektiv. Det høres kanskje litt dramatisk ut, men her er begrunnelsen:

Siden 2014 har Ifikk ansatt åtte nye filosofer (jeg er en av dem). Mellom oss har vi tjent inn over 110 millioner kroner for Ifikk fra eksterne kilder.

Jeg gjentar meg selv bare for å gjøre dette helt klart: Prosjekter som vi åtte nyansatte er «Principal Investigators» på, har siden 2015 tjent inn over 110 millioner kroner for Ifikk og HF. Dette er mye mer penger enn personalkostnadene for oss åtte. Konklusjon: Vi betaler mer enn gjerne for oss selv. Det at vi ble ansatt er ikke grunnen til at Ifikk gikk konkurs. Vi var faktisk en fantastisk investering, antagelig en av de beste investeringene i UiOs historie.

Hvordan kan både en dekanen og OOHG overse et så åpenbart og viktig perspektiv? Grunnen er forholdsvis enkel å forstå: UiO og andre norske universiteter opererer med det man kan kalle «interne liksom-budsjetter»: De later som om institutter er bedrifter som «tjener» penger. Alle våre «inntekter» er basert på tilfeldige interne beslutninger og evalueringer (ikke reelle verdisettinger i et marked).

Når vi tjener 110 millioner kroner fra eksterne kilder, kan HF og UiO late som om de pengene blir lagt i en boks som de ikke kan ta lønnsinntekter fra. Selvfølgelig blir ikke alle disse inntektene direkte brukt til å dekke våre lønninger, men realiteten er at dette er 110 millioner kroner som Ifikk ikke ville hatt hvis vi ikke hadde blitt ansatt (og det meste av det er også penger UiO ikke ville hatt). Liksom-budsjetter er fantasier - våre inntekter er realitet.

Hvem kvalitetssikrer administrasjon og fakultetsledelsen? Vitenskapelig ansatte ved norske universiteter er underlagt kontinuerlig kvalitetskontroll. Våre forskningsprosjekter blir nøye vurdert og gitt karakterer av forskningsrådet. Våre publikasjoner blir evaluert av tidsskrifter. Vår undervisning blir regelmessig evaluert.

• Les også: Uaktuelt at instituttet legges ned

Fakultetsledelsens arbeid på sin side er ikke underlagt samme regelmessig vurdering fra utenforstående. De er heller ikke ansvarlige for å tjene inn eksterne midler: De koster penger og tjener ingenting. Når de gjør hårreisende feil, som i dette tilfellet, blir det hvitvasket internt.

Hva kan gjøres? Ingen har innrømmet feil, ingen har beklaget det som skjedde, og ingen har en plan for hvordan det kan fikses. Etter min oppfatning er det ikke noe som kan gjøres. Administrasjonen og fakultetsledelsen vil aldri innrømme at dette var deres feil.

Dekan Amundsen vil ikke ta ansvar, og er dessuten irrelevant nå når han er tilbake i sin jobb som kirkehistoriker. Den nåværende dekanen, Frode Helland, kan ta penger fra andre institutter for å hjelpe oss, men dette tør han ikke, og hadde han turt det ville han møtt intens motstand i fakultetsstyret. Selv om dette styret har som jobb å sikre at sterke forskningsmiljøer støttes, er ingen der interesserte i å hjelpe kolleger i nød.

• Les også: Instituttet må få hjelp

Å skrive et innlegg som dette har en mild og midlertidig katarsisk effekt, men er også egentlig bortkastet tid (så innlegget du nå leser, og alle de andre innleggene om dette temaet, er enda et eksempel på hvordan vi faglige ansatte ender opp med å kaste bort tid). Etter min oppfatning er det beste vi kan håpe på at Ifikk slås konkurs.

Hvis man skal late som om institutter er bedrifter, burde illusjonen også inkludere at institutter kan gå konkurs. Ifikk bør derfor nedlegges. Filosofi og ex.phil bør overføres til et bedre drevet fakultet.

Dette vil selvfølgelig innebære masse administrativt arbeid som ingen av oss vitenskapelig ansatte har tid til (fordi vår jobb er å drive med forskning og undervisning - ikke administrativ omorganisering). Så administratorene får enda et argument for at vi skal bruke mer penger på administrasjon: De har ødelagt et fagmiljø, så nå får de mer å gjøre. De kan sitte i hundrevis av møter om hvordan et nytt institutt kan bygges opp. Et utmerket argument for at vi må bruke enda mer penger på administrasjonene og mindre på vitenskapelig forskning og undervisning.

Vanstyret ved Det humanistiske fakultet i Oslo er en moderne skrekkhistorie .

Dessverre en skrekkhistorie uten en happy ending.