Til Kina på gummisåler

«Jeg leste saken deres om journalisten som ikke fikk være med oss til Kina. Det er med tvende sinn jeg reiser,» sa en av de nærmere 250 utsendte representantene fra landets universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter - og Kunnskapsdepartementet - til meg på telefon dagen før vedkommende skulle sette seg på flyet til Kina for vel en uke siden.

Det som skal være landets fremste forsvarere av akademisk frihet, ytringsfrihet og pressefrihet har gått kvinner og mann av huse for å følge forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) til Kina. I helga var de fleste av dem på vei hjem og har nå gått inn for landing i gamlelandet.

Denne journalisten som ikke fikk være med statsråd Nybø og landets akademiske elite til Kina var tidligere Kina-korrespondent i Aftenposten, Kristoffer Rønneberg.

Han er en av journalistene som etter OL i Beijing 2008 har vært uønsket i Kina. Hans reportasje om de 2500 kung fu-utøverne som hadde levd under umenneskelige forhold i et år for å trene til en perfekt åpningsseremoni, vakte internasjonal oppsikt på en måte som kinesiske myndigheter ikke satte pris på.

Fem dager før den norske UH-sektorens avreise hadde også Rønneberg en dobbelside om Nybøs Kina-tur og om alt som går feil retning i Kina. Han hadde også intervjuet forsker Stein Ringen, som blant annet har skrevet boken Det perfekte diktatur. Ringen advarte de reisende:

— Norske institusjoner bør holde i mente at kinesiske partnere er del av et diktatorisk statsapparat hvor kritisk akademisk virke undertrykkes, sa Ringen til avisen. Forfatter Torbjørn Færevik kalte reisen for «pinlig og uforståelig». Men statsråd Nybø og NTNU-rektor Gunnar Bovim forsvarte turen i Dagsnytt Atten.

Ingen aviser, verken Aftenposten selv, eller Universitetsavisa, som i ukesvis hadde jobbet med å få visum for henholdsvis journalist og redaktør, omtalte visumnekten. Først etter at Khrono hadde intervjuet redaktør Espen Egil Hansen om saken, publiserte Aftenposten en egen sak.

Det var påfallende mange som var veldig travle og utilgjengelige for kommentar da Khrono ringte for å høre hva man mente om at de journalistene som ønsket, ikke alle fikk slå følge med landets uh-topper til Midtens Rike. Dagen etter ble det også kjent at forsker Koen Wellens ved Universitetet i Oslo heller ikke hadde fått svar på sin visumsøknad, noe som i praksis betyr avslag. Underveis på turen har det også kommet fram historier om andre som har hatt visumtrøbbel.

Men verken før eller underveis på turen har det kommet særlige kritiske stemmer fra akademia om visumnekt, verken når det gjelder journalister eller forskere. Sånn sett har ikke turen vært kontroversiell i det hele tatt. Sett fra utsiden kan det se ut som om man har gjort alt man kan for å ikke irritere kinesiske myndigheter, enten man er rektor, redaktør i Aftenposten eller statsråd.

UiO-forsker og Kina-ekspert Harald Bøckmann ble nektet visum til en historikerkonferanse i Kina i 2015, og har siden den gang ikke vært der. Bøckmann skrev den gangen i en kronikk at «Kina trenger i dag hverken 'gamle venner' eller 'gode venner', men zhengyou, venner som sier åpent og ærlig hva de synes om rikets tilstand».

Til Uniforum sa han også nylig han at han synes det er viktig og fint at Nybø og delegasjonen reiste, for å få innblikk i hva som skjer i Kina. Men han var like klar på at den politiske ledelsen i delegasjonen måtte si klart ifra til vertene sine om at visumnekt er «fullstendig uakspetabelt» og at det må få konsekvenser for samarbeidet i framtiden dersom det gjentar seg. Men vi har ikke fått noen nyheter om at dette har vært tema på turen.

Så godt som de eneste som har brukt utestemme i forbindelse med turen er studentlederne i Norsk studentorganisasjon (NSO) og ANSA, som begge var med på turen og opplevde å bli tatt av plakaten og fjernet fra programmet under «Education Day». Angivelig fordi de kinesiske arrangørene og Senter for internasjonalisering av utdanning ikke klarte å finne kinesiske studenter som kunne balansere innslaget til de norske, som allerede før de dro varslet at de ville ta opp spørsmål om akademisk frihet og studentdemokrati på turen. Det fikk de dermed ikke anledning til på det offisielle programmet.

Kinas president Xi Jinping uttalte allerede i 2016, ifølge Reuters, at han syntes det var for mye vestlige verdier som ble spredt rundt på Kinas universiteter og høgskoler og at kommunistpartiet skulle ta mer styring over utdanningsinstitusjonene og kreve at de skulle sverge troskap til Partiet.

Nybø presiserte i et innlegg i Aftenposten rett før hun dro at Kina er i ferd med å bli en av de største kunnskapsprodusentene i verden. Mye tyder på at Kina på få år vil passere USA i investeringer i forskning og utvikling, skrev hun, og understreket at formålet med turen var å videreutvikle norsk-kinesisk samarbeid mellom forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner.

I fjor passerte også Kina USA når det gjelder fusk i forskning. De siste dagene har Finansavisen omtalt avsløringen i det amerikanske magasinet Foreign Policy, der det kommer fram at det kinesiske kommunistpartiet oppretter lokale enheter på en rekke amerikanske og europeiske universiteter. Studenter skal skremmes fra opposisjonelle tanker.

Verken Kunnskapsdepartementet eller Universitetet i Oslo har svart Finansavisen offisielt, kun via anonyme kommunikasjonsmedarbeidere, som sier at de ikke kjenner til slike celler i Norge og at det sånn sett er hypotetisk spørsmål.

Jeg vet i grunnen ikke hvor viktig det er for Kina at samtlige universitetsrektorer, samt en rekke høgskolerektorer og forskere kommer på offisielt besøk dit. Antakeligvis er det viktigere for Norge enn for Kina. Etter nesten sju år i unåde fordi Nobelkomiteen var så frimodig å dele ut fredsprisen til Liu Xiaobo er det sterk symbolpolitikk når landets akademiske elite reiser samlet.

Ingen av dem har så langt verken kritisert visum-nekt til journalist og forsker, eller at studentene ikke kom til orde i offentlig sammenheng på turen. UiO-rektor Stølen, for eksempel, ville ikke kritisere at en av hans forskere ikke fikk blitt med, men konstaterte at det var «synd». Mari Sundli Tveit mener prinsipielt at journalister bør kunne bli med på delegasjonsreiser til Kina, og det samme har statsråd Nybø sagt. Men ingen av dem har kritisert eller problematisert at enkelte ikke kommer gjennom den kinesiske sensuren når det gjelder visumsøknader.

Og hvis ikke rektorer ved høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner skal stille seg i front for å forsvare den akademiske friheten, fri forskning og fri informasjonsformidling og pressefrihet - selv overfor Kina - hvem skal gjøre det da?

Jussprofessor Hans Petter Graver ved UiO har vært i Kina og undervist om menneskerettigheter.

— Jeg opplever kinesiske kolleger ganske åpne og interessante å diskutere med så lenge man ikke kritiserer regjeringen eller partiet, sa Graver i Khrono den gangen.

Og kan hende var det samme strategi de 250 besøkende la seg på sist uke. Jeg har ikke noe imot akademisk samarbeid - rent prinsipielt er det bra. Men det går en grense for hvor mye man skal lefle med diktatoriske ettpartistater. Men kan hende går ikke den grensen ved at ettpartistaten nekter frie og uavhengige forskere og journalister tilgang til riket.

NTNU-rektor Gunnar Bovim og leder i Universitets- og høgskolerådet, Mari Sundli Tveit, snakket med hverandre i en video på facebook siste kvelden i Kina, der de oppsummerte at de hadde hatt det kjempefint, og ifølge Bovim, fått anledning til å diskutere akademias rolle i vesten og i Kina. Han kalte det for åpne diskusjoner på uformelle arenaer, men at statsråd Nybø også i formell sammenheng skulle ha tatt opp demokratisk debatt, kildekritikk og likestilling blant annet. Det samme sier hun selv i et intervju med UA mandag ettermiddag.

Men ellers? Ellers var alle enige om at det var en fin tur - på gummisåler.