Debatt ● Erik Knain, Tom Skauge og Stig A. Larssæther
UH-sektorens ansvar for bærekraft: Handling eller grønnvasking?
Verdens universiteter og høgskoler må bidra til omstilling til bærekraftig utvikling. Det handler om kompetanser vi gir studentene våre, og om hvilken kunnskap og løsninger vi bringer til torgs gjennom forskning, formidling og innovasjon.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Høyere utdanningsinstitusjoner må ta sterkere grep i en verden i dyp krise. Alarmen går over ødeleggelsen av klodens livsgrunnlag, og den har gått en god stund. FN har i sine kunnskapsoppsummeringer aldri før gitt så dramatiske krisebeskrivelser som nå. Innsatsen for å oppfylle FNs bærekraftmål er også langt fra tilstrekkelig for å komme i rute til 2030: På områdene sult, rent vann og gode sanitære forhold og anstendig arbeid er det betydelig stagnasjon eller forverring. Det gjelder også målene for redusert utslipp av klimagasser og naturødeleggelser på land og til vanns.
Vi mener derfor det er maktpåliggende at verdens universiteter og høgskoler styrker sine bidrag for å få til omstilling til bærekraftig utvikling. Det handler om kompetanser vi gir studentene våre, om hvilken kunnskap og løsninger vi bringer til torgs gjennom forskning, formidling og innovasjon.
Tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister, Sandra Borch, uttalte i Khrono 16. januar at hun forventet at utdanningsinstitusjonene blir flinkere til å tilpasse sine studietilbud til det samfunnet har behov for. Hun signaliserte også at i 2024 forventer regjeringen at universitetene og høyskolene tar en tydeligere rolle for å dimensjonere og tilpasse studietilbudene til kompetansebehovet i samfunnet. Vi velger å tolke dette utspillet som en klar støtte til arbeidet med å innarbeide bærekraft som en sentral premiss for sektoren, på tvers av alle virksomhetsområder.
Universitets- og høgskolesektoren har også fått en tydelig marsjordre: Universitets- og høyskoleloven har nemlig fått en utvidet formålsparagraf hvor det å bidra til en bærekraftig utvikling blir sidestilt med tradisjonelle virksomhetsområder innen undervisning, forskning og formidling. Også i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023-2032 blir den tredelte bunnlinjen - miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft - sidestilt med tidligere mål om styrket konkurransekraft og innovasjonsevne og høy kvalitet og tilgjengelighet i forskning og høyere utdanning.
Tiden er knapp for at høyere utdanning skal rustes til å møte samfunnets utfordringer og kandidatenes behov for kompetanse.
Erik Knain, Tom Skauge og Stig A. Larssæther
En viktig arena for diskusjon om sektorens rolle i bærekraftig omstilling er Bærekraftskonferansen i Bergen (SDG Bergen) som springer ut av den nasjonale komiteen for UH-sektorens arbeid med Agenda 2030. Årets konferanse vektlegger universitetenes evne til å bidra til såkalt transformativ endring, det vil si dyptgripende endring på alle samfunnsområder og som omfatter endring i strukturer, kultur og verdier.
Vi spør om universitetene rigger forskning som svarer til kriseforståelsen og våre samfunnsoppdrag. Konferansen utforsker hvordan vi som samfunn og individer utfordres til å tenke nytt om hvordan vi lever, hva en ønsket framtid kan være, og hvordan vi kan se for oss andre retninger på utviklingen. Vi retter også fokuset på hvilken rolle kunnskap og ekspertise har i endringsprosesser og hvordan universitetene kan utvikle samarbeid og relasjoner til ulike samfunnsaktører, inkludert skolen.
Konferansens siste dag er i sin helhet satt av til å undersøke om norske universiteter og høyskoler tar på alvor sitt ansvar for å innarbeide bærekraft i utdanning, i samsvar med samfunnets forventinger.
Det blir gjort mye godt arbeid i sektoren på bærekraft, og konferansen vil vise fram flere gode eksempler på dette. Men vi spør også om det går raskt nok. Vi har fulgt diskusjonen om alt mulig ‘grønt’ i policy-dokumenter og strategier i sektoren ligner mer på grønnvasking og overfladisk tilpasning, enn mer dyptgripende og varige endringer.
Tiden er knapp for at høyere utdanning skal rustes til å møte samfunnets utfordringer og kandidatenes behov for kompetanse. Vi vil her peke på noen momenter som etter vårt syn er viktige for å lykkes med dyptgripende endring i høyere utdanning:
1. Ikke mist kompleksiteten av syne. Det har blitt vanlig å dele inn i økonomisk, sosial og klima- og miljømessig bærekraft, jf Universitets- og høyskolelovens utvidete formålsparagraf og Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Bærekraftutfordringene ligger i interaksjonen mellom disse områdene. I den siste SDG-rapporten vist til, advares det mot å se SDG-målene kun enkeltvis, og ikke i sammenheng. Spesielt er det viktig å ikke gjøre bærekraft til et ensidig teknisk anliggende uten at samfunnsforhold og relasjoner til natur, verdensbilder og kultur også inngår.
2. Innse at bærekraft som begrep ikke kan gis et entydig, stabilt innhold. Begrepet må utforskes i møte med ulike praksisfelt, yrker, utfordringer og gjennom handling.
3. Det er nødvendig å gå inn i en tverrfaglig diskusjon om hvordan bærekraft kan inngå i emner uten å være hovedtema, med tanke på et bredt bærekraftsbegrep og handlingskompetanse. En rapport fra Circle U fra 2023 peker på at høyere utdanning lykkes bedre på den innholdsmessige delen av bærekraft, mens det å utvikle mer generiske kompetanser ikke har kommet like langt, det vil si kompetanser som kritiske ferdigheter, håndtere kompleksitet og systemforståelse (de store systemene i natur og samfunn).
4. Studentene har viktige erfaringer og perspektiver som er en ressurs i undervisningen. De må få direkte erfare kompleksitet og bli involvert i å skape endring, og delta i å stille kritiske spørsmål og utforske alternativer. De vil måtte være endringsaktører i framtidige fag og yrker. Studentene er kanskje den viktigste koblingen mellom universitet og samfunn. Det gjelder i særlig grad studenter i profesjonsutdanninger, men bærekraft kan også bli en viktig del av disiplinutdanninger. Det trengs mer utprøving av modeller for hvordan dette kan gjøres.
Det haster nå. Allerede må vi innse at vi utdanner studenter til en verden som er varmere enn 1.5 grader. Høyere utdanning har et overordnet ansvar ikke bare for å bidra med løsninger, men også med å være en kritisk og uavhengig samfunnsaktør overfor myndigheter og marked.
Ellers i samfunnet er nå ulike former for grønnvasking et av de største hinderne på veien til å nå sentrale bærekraftsmål. Universiteter og høyskoler må arbeide i dybden i sine utdanninger for å kunne ta nødvendig grep i en verden i krise.
