Debatt ● Gjermund Forfang Rongved
Tvungen samskriving er både skadelig og unødvendig
Tvungen samskriving av bacheloroppgaver ved Høgskolen i Innlandet er ikke bare skadelig, det fremstår også unødvendig. Det finnes alternativ som ikke er «langt verre», men som tvert imot er bedre og akseptable.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Khrono kunne fredag følge opp en viktig sak fra Gudbrandsdølen Dagningen og NRK om at Handelshøgskolen — Fakultet for økonomi og samfunnskunnskap ved Høgskolen i Innlandet har hastebesluttet å innføre tvungen samskriving av alle BA-oppgaver. Dette skyldes høgskolens økonomi. Dekan Roland er sitert på at «alternativet er langt verre», og at dette kommer istedenfor andre kutt.
Det er dårlig økonomi i universitets- og høgskolesektoren. Høgskolen i Innlandet er i tillegg kommet i en særskilt dårlig stilling, på grunn av prosessen for å forsøke å bli et universitet.
Målet virker å være nådd, men studenter og mange ansatte vil nok oppleve dette som en Pyrrhos-seier. Det som har vært en god høgskole på nasjonalt plan på Lillehammer, har måttet kutte massivt i det som en gang var institusjonens viktigste aktiva, nemlig studiekvalitet, i jakten på prestisjen som ligger i å smykke seg med universitetstittel.
I denne prosessen har ansatte ved fakultetet for økonomi og samfunnskunnskap fulgt lojalt opp, selv om vi har måttet svelge mange kameler. Ledelsen har fortalt at vi ikke skal utsettes for ostehøvelkutt. Men ostehøvelkutt har det blitt, og det til gagns. De som rammes er studentene i form av stadige kutt i studiekvaliteten — mindre tid til forelesninger, mindre tid til veiledning, mindre tid til oppfølging. Og de ansatte blir bedt om å løpe raskere, skrive fortere — kort sagt gjøre mer på mindre tid — for å bidra til å få orden i økonomien igjen.
Selv om de ansatte skjønner at det må kuttes, og bidrar konstruktivt til å få det til på hensiktsmessige måter, så er det engang slik at ostehøvelkutt rammer ganske ulikt. Alle som har brukt en ostehøvel vet at det må være ost igjen for at det ikke skal gå utover kjøkkenbenken. Noen kutt er rett og slett skadelige. For studenter på mitt studieprogram, Internasjonale Studier, så er den foreløpige beslutningen om tvungen samskriving av BA-oppgaver nettopp et slikt skadelig ostehøvelkutt.
De som rammes er studentene i form av stadige kutt i studiekvaliteten.
Gjermund Forfang Rongved
La meg poengtere at studentsamarbeid kan være helt topp — og det gjør våre studenter mye av allerede og fra første dag. Innenfor noen fagfelt kan også samskriving av BA-oppgaver ha en positiv pedagogisk verdi. For slike fag er ikke tvungen samskriving et like stort problem.
For Internasjonale studier derimot, er dette imidlertid en rød strek. Vårt studium består av flere fag — historie, statsvitenskap og noe filosofi — som alle har det til felles at en helt essensiell del av fagtradisjonen er selvstendig fordypning og analyse. Dette er tradisjonelle humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag innenfor akademia, hvor den individuelle intellektuelle tenkningen og skrivingen er helt sentral. Den selvstendige fordypningen i et selvvalgt tema, og den individuelle skrivingen har en faglig-utviklende og pedagogisk hensikt. Det betyr at hos oss kan man ikke bare beslutte tvungen samskriving fordi det må kuttes.
Våre dyktige og reflekterte studenter på Internasjonale studier har argumentert godt i både lokale og nasjonale medier for hvorfor dette er en uakseptabel beslutning. Fra ansatthold kan jeg ikke annet enn å slutte meg til studentene. Og ikke bare pulveriseres viktige kjerneelementer i studiet: Beslutningen fører til at studenter ikke kan komme inn på masterprogram de ønsker i utlandet fordi å vise til selvstendige fordypningsarbeid fra lavere grad mange steder kan være en forutsetning for opptak. Tydeligere kan devalueringen av graden egentlig ikke være.
Dette kuttet er ikke bare skadelig, det fremstår også unødvendig. Via våre tillitspersoner har de ansatte lenge forsøkt å få ledelsen i tale, hvor vi i samarbeidets ånd kan presentere andre lokale kutt og omdisponering av ressurser som vil ha samme økonomiske effekt, uten at det på kritisk vis går ut over studentene og studiekvaliteten. Vi mener altså at det finnes alternativ som ikke er «langt verre», men som tvert imot er bedre og akseptable.
Det er i alles interesse at samarbeidet fortsetter, og ledelsen ved høgskolen bør ha tillit til at de ansatte kan gjøre gode vurderinger og har noe å bidra med i denne prosessen. Når rektor Svenkerud i mai presenterte den økonomiske miseren og «oppfordret alle ansatte til å puste med magen og stole på at ledelsen tar fornuftige valg», så kan det være på sin plass å sende denne oppfordringen tilbake til ledelsen både sentralt og på Fakultet for økonomi og samfunnskunnskap.
For tross de økonomiske vanskelighetene bruker de ansatte enormt med tid på å bygge studiekvalitet, det publiseres, det jobbes gratis, og mange er villig til å strekke seg enda lengre for å samarbeide om å komme over avgrunnen.
Kort sagt legger de ansatte ned enorme ressurser hver eneste dag for at det som nå skal bli et universitet skal ha god nok kvalitet, og ikke bare fremstå som en billig genser med påsydd fancy merkelapp. Men da må også ledelsen ha tillit til de ansatte, og være villig til å diskutere løsninger og samarbeide om å oppnå felles mål uten at beslutningene som er mest ødeleggende for studiekvaliteten blir tredd ned over hodet på oss. Hvis ikke er det nok slik at tilliten fort blir tynnslitt, og det blir svært vanskelig å «stole på at ledelsen tar fornuftige valg».
Som en frustrert ansatt ved Internasjonale studier håper jeg at ledelsen ved Fakultet for økonomi og samfunnskunnskap nå benytter denne anledningen til å komme de fagansatte i møte og åpner opp for dialog. Gi oss anledning til å samarbeide om og foreslå kutt som kan spare inn like mye penger som den tvungne samskrivingen ville gjort — men da uten at studiene våre ødelegges, studentene rammes, og tilliten — og de ansatte — forsvinner.
