Debatt ● Bernt Hagtvet
Hvorfor dette jaget etter en tom universitetsstatus?
Nå er det nok i dette landet å ha ett doktorgradsprogram, ned fra fire. Hva er da poenget å kalle slik institusjon for et ‘universitet’? De er og blir elendige universitetskopier på lavere nivå.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Direktør for Nokut, Kristin Vinje, har i sin egen blogg med tittel Flere universiteter betyr ikke lavere kvalitet og i en forkortet versjon publisert i Dagens Næringsliv, kommentert den pågående debatten om forfallet ved norske universiteter.
På grunn av reise har jeg ikke fått svart før nå. Dette beklager jeg. Denne debatten må ikke få dø ut nå; den er for viktig til det. Vi diskuterer landets framtid som kunnskapsnasjon - og i siste instans betingelsene for rasjonell meningsdannelse, som igjen er et grunnvilkår for den demokratiske samtalen.
I en tid med tiltakende favorisering, irrasjonalitet og vitenskapsforakt er dette uhyre viktig. Derfor dette svar.
Universitetenes rolle i dette bildet, ja, hele høyere utdanningssystemets kvalitet, er avgjørende for å skape kunnskapsrike, kritisk tenkende demokratiske medborgere. Ikke by dem tynn suppe. Dette perspektivet er helt borte i Kristin Vinjes innlegg.
Først en kort rekapitulering: Vårens debatt om høyere utdanning startet 2. april i form av en større artikkel av undertegnede i Klassekampen. Artikkelen ble besvart av statsråd Oddmund L. Hoel i Klassekampen, deretter kommentert av meg og så løftet opp på regjeringsplan av statsråden gjennom en konferanse der en rekke instanser i den høyere utdanningssektoren var med.
I Dagens Næringsliv har Eva Grinde kommentert denne debatten. Innleggene har også stått i Khrono. Kristin Vinjes innlegg er en oppfølger av denne debatten i DN/Khrono.
Det vi drøfter her er hva som skal til for å få betegnelsen ‘universitet’. Helt ukritisk refererer Vinje til den siste reduksjon av kravene for å kalle seg ‘universitet’. Nå er det nok i dette landet å ha ett doktorgradsprogram, ned fra fire. Hva er da poenget å kalle slik institusjon for et ‘universitet’? De er og blir elendige universitetskopier på lavere nivå.
Fall i kvalitet? Nei, mener Vinje, og henviser til det hun mener er normen i Europa. Som om hva som er gangbart i utlandet umiddelbart har normativ kraft i Norge. (Sverige innfører ikke flere universiteter nå fordi undervisningsstatsråden frykter for kvaliteten).
Nå får vi et utall institusjoner «med ulike profiler» (Vinje), en klassisk eufemisme for begrepsinflasjon.
Vinje gjør intet forsøk på å definere hva kvalitet er, men henviser - på typisk byråkratisk vis - til Kunnskapsdepartementets kriterier og til nedsatte ekspertkommisjoner. Dette er å omgå debatten.
Jeg fastholder mitt hovedpoeng: At inflasjonen i universitetsbegrepet snarere er en form for nasjonalt selvskudd, bare gjort mulig ved begrepstriksing av orwelliansk type: Man tar et begrep – et ‘universitet’ - som tradisjonelt er forbundet med bredde, dybde, kvalitet og krav og tynner det ut med et nytt innhold. Håpet er at den opprinnelige prestisjen som fulgte med begrep og sak, overføres til de nye institusjonene.
Nokut bør nedlegges og erstattes av en mindre regjeringsunderdanig institusjon som tenker helhetlig og tør mer.
Bernt Hagtvet
Jeg synes dette rett og slett er en form for språklig forslumming og undres over hvor kritikkløs en Nokut-direktør kan være.
For meg er det Vinje skriver et symptom på et Nokut som er blitt et rent sandpåstrøingsorgan, et Nokut som har drevet med de rene petitesser – hovedsakelig kritikk av de enkelte studieprogrammene - uten å tenke helhetlig og kritisere prosessen som har ført oss til stankelbenuniversitetene, dvs. jaget etter universitetsstatus som har resultert i oppløsningen av funksjonsfordelingen mellom universiteter og høyskoler, bl.a. en uheldig akademiseing av profesjonsfagene og en meningsløs oppflising av fagene (jf. «kunnskapsledelse»).
I stedet har vi fått dette lett absurde karavaneløpet etter en tittel som har mistet enhver mening. Dette har gradvis fått et preg av absurditet.
Derfor: Nokut bør nedlegges og erstattes av en mindre regjeringsunderdanig institusjon som tenker helhetlig og tør mer.
OK, så er det skjedd. Vi får ‘universiteter’ på hvert nes og må etterlate navnedebatten til fremtidens universitetshistorikere. Statsråd Hoel har talt og løpet er kjørt.
I og for seg kunne vi alle leve med disse stankelbenuniversitetene - om det ikke hadde vært for spillet av tid og krefter som er gått med over år til planlegging av tynne doktorgradsløp og lobbying for å få denne tittelen, og andpustent holde på den - eksempelvis saker ved Høgskolen i Innlandet og Nord universitet.
Har det ikke slått Vinje at hun her kan stå overfor de rene Potemkin-kulisser?
De to statsrådenes ville ritt med avskrift og kaudervelsk språk må jo få en til å stille spørsmålet om forfallet i sektoren. Vi står antakelig overfor bare toppen av plagiatisfjellet. Plagiatfaren har jeg etter erfaring påtalt i årevis.
Ja, hele Bolognaprosessen må nå evalueres. Jeg har oppfordret Hoel til å nedsette en bredt sammensatt kommisjon tjue år etter Gjennomstrømmingsreformen og 35 år etter Hernes-utvalget (der jeg satt).
Har Vinje tenkt over hva dette løpet har kostet av tid og penger, byråkrati og lobbying? Som kunne ha vært brukt bedre til f.eks. å styrke bachelorløpene pedagogisk og substansielt, til bedre biblioteker, stipender til studenter og ansatte, faglige ekskursjoner, invitasjoner til fremragende utenlandske gjesteforelesere, allmennyttige foredrag for folket, etc.
Og ikke minst å bedre forholdstallet mellom professorer/studenter, som burde være en sentral oppgave i en tid hvor nye befolkningsgrupper uten akademisk bakgrunn melder seg på høyere utdanning (for øvrig et gode).
Det er i kjølvannet av disse kampanjene skjedd en massiv byråkratisering
av universitetet som bl.a. har hatt det paradoksale forløp at de vitenskapelig
ansatte ikke har fått særlig mer hjelp i det daglige. Den vitenskapelige staben
er tvert om blitt mer overøst med papirer og rapporteringsutsatt. Skal man
spare penger, kutt ut fakultetsnivået- det er fullt av overbetalte
papirflyttere - og styrk rektorenes makt til å styre de enkelte instituttene
direkte.
Drivet etter universitetsstatus har vært en gigantisk feildisponering - med Nokut som passiv passasjer.
Det er mer enn 300.000 studenter i Norge nå, innpå 5000 professorer. Studenter er en stor gevinst. Men når så vi Nokut tenke gjennom hva de tilbys og hvilke følger det må få for eksamens- og undervisningssystemet ved universitetene?
Gjennomstrømmingsreformen var ment å være et svar på dette. Men hva er skjedd? Det viser seg nå at ikke flere gjennomfører på normert (ofte altfor kort) tid.
En ny studentgruppe er kommet opp. Tidligere kritiserte vi studentene for å være pensumfetisjister og intet annet. Nå kan vi være glade om de gidder å lese deler av pensum. Og vi er fratatt sanksjonsmulighetene. En holdningsløs snillisme har overtatt, ikke minst i administrasjonen. Nå skal alle gjennom. Uansett. Vi står i fare for å utdanne en generasjon av pseudo-akademikere som for sjelden er blitt utsatt for dyptgående intellektuell prøving.
Er studentene blitt dovne? Undersøkelser viser i alle fall at de ikke arbeider seg i hjel. I alle fall møter vi mange uten nevneverdig erkjennelsesdriv. Og heltidsstudenten må gjenreises, kombinert med mindre slack i forventninger og krav.
Studietiden er hellig, og det må være mulig i dette søkkrike pengelandet å få til en periode av livet der konsentrasjon og intellektuell prøving og feiling er mulig uten uro for husleia.
Dessuten: Allmennkunnskapene er påtakelig svekket; det leses ikke aviser mer, og folk tror de kan lære noe om verden på TikTok.
Covid-19- epidemien har skapt noe helt nytt: en ekstrem individualisering og innelukkethet i mentale, lufttette bokser med betydelige konsentrasjonsvansker for den enkelte som resultat.
Vi står overfor en revolusjon ikke langt fra den gutenbergske for mer enn 400 år siden. Norge er i ferd med å bli et zombie-samfunn der a-sosiale medier, KI og ChatGPT forandrer studiesituasjonen totalt.
Universitetene må derfor tenke gjennom sine evalueringsformer.
Universitetene er steder hvor studentene skal lære å tenke - kritisk og
skapende - om menneske, natur og samfunn, ikke skrive av andre.
Evnen til å stille interessante spørsmål og tenke ut metoder for å undersøke virkeligheten må derfor oppøves fra første stund, helst som del av ex.phil. Derfor mer vitenskapsfilosofi, et fascinerende felt for alle akademikere.
Å tenke forutsetter beherskelse av store mengder informasjon. Bare slik kan man få et grunnlag for å mobilisere kombinatoriske assosiasjoner, forskningens urgrunn. Derfor må universitetene gjeninnføre brede skoleeksamener, som det heter nå, uten adgang til nett. Ikke for å få dem til å reprodusere pensum sterilt, men for å se om studentene kan bruke sin lesning til å utvide sin erkjennelse, sette seg inn i stoffområder som kan brukes for øke forståelse og innsikt.
Midt oppe i alt dette viser det seg altså at Gjennomstrømmingsreformen ikke har ført til at flere gjennomfører studiene på normert tid.
Hvorfor? Blant annet fordi de møter et system der de ikke sees av noen og der muntlig eksamen og seminarundervisning mer elle mindre er borte, og der en intellektuell overfladiskhet sprer seg. Et system uten tilstrekkelig intellektuell temperatur og driv. Et system der instituttene tjener penger på å få folk gjennom, bokstavelig talt til enhver pris, og der stryk straffes i budsjettene. Og der de vitenskapelig ansatte drives bort fra undervisning og offentlig nærvær av et rotterace for å publisere i spesialiserte tidsskrifter som ingen leser. Tidsskrifter som ofte må kansellere artikler fordi de er enten plagiater eller avskrift av tidligere egne artikler eller er uten substans. Og undervisning mer og mer på et hjelpeløst engelsk.
At ex.phil., selve inngangsporten til universitetsstudier er skamfert, utfyller bildet av et system preget av bemerkelsesverdig sterilitet.
Doktorgrader er brede innføringer i hele fagtradisjoner på en graduate school, eller del av profesjonsfag som jus, medisin, o.l. ikke som nå ofte forvokste hovedfagsavhandlinger om snevre tema. Ofte uten en lengre innføring i metode og fagtradisjoner.
Vinje snakker om kommisjoner som skal evaluere universitetssøknader. Når kommer tilsvarende evalueringer av hele den norske doktorgradsordningen?
Ja, den kunne det. Hernes-utvalget (1989) forsøkte å motvirke trenden henimot universitetskopier ved å skape et Norgesnett. Der regionale miljøer oppnådde et tilstrekkelig nivå – ikke sjelden - kunne de bli del av et Norgesnett av fremragende kvalitet - uten at resten av lærestedet kastet seg på universitetsvognen - med de feilslag som vi har berørt, og som vi nå sliter med.
Jeg ser et argument for universitetsstatus (som også Vinje nevner): 1. hver enkel institusjon får mer frihet til å planlegge egne studieopplegg, og 2. at jakten etter denne nye status har utløst mye godt arbeid for nivåheving. Ok.
Mitt svar er likevel at disse fordeler kunne vært oppnådd innen det eksisterende høyskolesystemet med et Norgesnett som incitamentskilde - uten de ulykksalige bi-effekter vi har berørt, særlig forfallet på universitetene.
Det nye nå er at høyere utdanning ikke vil bli tilført mer ressurser i fremtiden. Dessuten synker fødselstallene. Og landets prioriteringer er andre: forsvar og veier. Det betyr at det blir hard kamp om ressurser innenfor eksisterende rammer. Det igjen betyr antakelig at de fire breddeuniversitetene vil bli nedprioritert, med uheldige langsiktige virkninger for kvaliteten i hele systemet.
Sett ned en kommisjon, statsråd Hoel, som kan veilede oss i dette forrevne landskapet. Landets intellektuelle førlighet er i spill.
