Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Direktør for Nokut, Kristin Vinje, har i sin egen blogg med tittel Flere universiteter betyr ikke lavere kvalitet og i en forkortet versjon publisert i Dagens Næringsliv, kommentert den pågående debatten om forfallet ved norske universiteter.
På grunn av reise har jeg ikke fått svart før nå. Dette beklager jeg.
Denne debatten må ikke få dø ut nå; den er for viktig til det. Vi diskuterer
landets framtid som kunnskapsnasjon - og i siste instans betingelsene for
rasjonell meningsdannelse, som igjen er et grunnvilkår for den demokratiske
samtalen.
I en tid med tiltakende favorisering, irrasjonalitet og vitenskapsforakt
er dette uhyre viktig. Derfor dette svar.
Universitetenes rolle i dette bildet, ja, hele høyere utdanningssystemets
kvalitet, er avgjørende for å skape kunnskapsrike, kritisk tenkende demokratiske
medborgere. Ikke by dem tynn suppe. Dette perspektivet er helt borte i Kristin
Vinjes innlegg.
Først en kort rekapitulering: Vårens debatt om høyere utdanning startet
2. april i form av en større artikkel av undertegnede i Klassekampen.
Artikkelen ble besvart av statsråd Oddmund L. Hoel i Klassekampen, deretter kommentert av
meg og så løftet opp på regjeringsplan av statsråden gjennom en konferanse der
en rekke instanser i den høyere utdanningssektoren var med.
I Dagens Næringsliv har Eva Grinde kommentert denne debatten. Innleggene har også
stått i Khrono. Kristin Vinjes innlegg er en oppfølger av denne debatten i DN/Khrono.
Det vi drøfter her er hva som skal til for å få betegnelsen
‘universitet’. Helt ukritisk refererer Vinje til den siste reduksjon av kravene
for å kalle seg ‘universitet’. Nå er det nok i dette landet å ha ett
doktorgradsprogram, ned fra fire. Hva er da poenget å kalle slik institusjon
for et ‘universitet’? De er og blir elendige universitetskopier på lavere nivå.
Fall i kvalitet? Nei, mener Vinje, og henviser til det hun mener er
normen i Europa. Som om hva som er gangbart i utlandet umiddelbart har normativ
kraft i Norge. (Sverige innfører ikke flere universiteter nå fordi
undervisningsstatsråden frykter for kvaliteten).
Nå får vi et utall institusjoner «med ulike profiler» (Vinje), en
klassisk eufemisme for begrepsinflasjon.
Vinje gjør intet forsøk på å definere hva kvalitet er, men henviser - på
typisk byråkratisk vis - til
Kunnskapsdepartementets kriterier og til nedsatte ekspertkommisjoner. Dette er å omgå
debatten.
Jeg fastholder mitt hovedpoeng: At inflasjonen i universitetsbegrepet
snarere er en form for nasjonalt selvskudd, bare gjort mulig ved
begrepstriksing av orwelliansk type: Man tar et begrep – et ‘universitet’ - som tradisjonelt er forbundet med bredde,
dybde, kvalitet og krav og tynner det ut
med et nytt innhold. Håpet er at den opprinnelige
prestisjen som fulgte med begrep og sak, overføres til de nye institusjonene.
Nokut bør nedlegges og erstattes av en mindre regjeringsunderdanig institusjon som tenker helhetlig og tør mer.
Bernt Hagtvet
Jeg synes dette rett og slett er en form for språklig forslumming og
undres over hvor kritikkløs en Nokut-direktør kan være.
For meg er det Vinje skriver et symptom på et Nokut som er blitt et
rent sandpåstrøingsorgan, et Nokut som har drevet med de rene petitesser –
hovedsakelig kritikk av de enkelte studieprogrammene - uten å tenke helhetlig
og kritisere prosessen som har ført oss til stankelbenuniversitetene, dvs. jaget
etter universitetsstatus som har resultert i oppløsningen av funksjonsfordelingen
mellom universiteter og høyskoler, bl.a. en uheldig akademiseing av
profesjonsfagene og en meningsløs oppflising av fagene (jf. «kunnskapsledelse»).
I stedet har vi fått dette lett absurde karavaneløpet etter en tittel
som har mistet enhver mening. Dette har gradvis fått et preg av absurditet.
Derfor: Nokut bør nedlegges og erstattes av en mindre
regjeringsunderdanig institusjon som tenker helhetlig og tør mer.
OK, så er det skjedd. Vi får ‘universiteter’ på hvert nes og må
etterlate navnedebatten til fremtidens universitetshistorikere. Statsråd Hoel
har talt og løpet er kjørt.
I og for seg kunne vi alle leve med disse stankelbenuniversitetene - om
det ikke hadde vært for spillet av tid og krefter som er gått med over år til
planlegging av tynne doktorgradsløp og lobbying for å få denne tittelen, og andpustent
holde på den - eksempelvis saker ved Høgskolen i Innlandet og Nord universitet.
Har det ikke slått Vinje at hun her kan stå overfor de rene
Potemkin-kulisser?
De to statsrådenes ville ritt med avskrift og kaudervelsk språk må jo få
en til å stille spørsmålet om forfallet i sektoren. Vi står antakelig overfor bare
toppen av plagiatisfjellet. Plagiatfaren har jeg etter erfaring påtalt i
årevis.
Ja, hele Bolognaprosessen må nå evalueres. Jeg har oppfordret Hoel til å
nedsette en bredt sammensatt kommisjon tjue år etter Gjennomstrømmingsreformen
og 35 år etter Hernes-utvalget (der jeg satt).
Har Vinje tenkt over hva dette løpet har kostet av tid og penger,
byråkrati og lobbying? Som kunne ha vært brukt bedre til f.eks. å styrke bachelorløpene
pedagogisk og substansielt, til bedre biblioteker, stipender til studenter og
ansatte, faglige ekskursjoner, invitasjoner til fremragende utenlandske
gjesteforelesere, allmennyttige foredrag for folket, etc.
Og ikke minst å bedre forholdstallet mellom professorer/studenter, som
burde være en sentral oppgave i en tid hvor nye befolkningsgrupper uten
akademisk bakgrunn melder seg på høyere utdanning (for øvrig et gode).
Det er i kjølvannet av disse kampanjene skjedd en massiv byråkratisering
av universitetet som bl.a. har hatt det paradoksale forløp at de vitenskapelig
ansatte ikke har fått særlig mer hjelp i det daglige. Den vitenskapelige staben
er tvert om blitt mer overøst med papirer og rapporteringsutsatt. Skal man
spare penger, kutt ut fakultetsnivået- det er fullt av overbetalte
papirflyttere - og styrk rektorenes makt til å styre de enkelte instituttene
direkte.
Drivet etter universitetsstatus har vært en gigantisk feildisponering -
med Nokut som passiv passasjer.
Det er mer enn 300.000 studenter i Norge nå, innpå 5000 professorer. Studenter
er en stor gevinst. Men når så vi Nokut tenke gjennom hva de tilbys og hvilke
følger det må få for eksamens- og undervisningssystemet ved universitetene?
Gjennomstrømmingsreformen var ment å være et svar på dette. Men hva er
skjedd? Det viser seg nå at ikke flere gjennomfører på normert (ofte altfor kort)
tid.
En ny studentgruppe er kommet opp. Tidligere kritiserte vi studentene
for å være pensumfetisjister og intet annet. Nå kan vi være glade om de gidder å
lese deler av pensum. Og vi er fratatt sanksjonsmulighetene. En holdningsløs snillisme
har overtatt, ikke minst i administrasjonen. Nå skal alle gjennom. Uansett. Vi
står i fare for å utdanne en generasjon av pseudo-akademikere som for sjelden
er blitt utsatt for dyptgående intellektuell prøving.
Er studentene blitt dovne? Undersøkelser viser i alle fall at de ikke
arbeider seg i hjel. I alle fall møter vi mange uten nevneverdig erkjennelsesdriv.
Og heltidsstudenten må gjenreises, kombinert med mindre slack i forventninger
og krav.
Studietiden er hellig, og det må være mulig i dette søkkrike
pengelandet å få til en periode av livet der konsentrasjon og intellektuell
prøving og feiling er mulig uten uro for husleia.
Dessuten: Allmennkunnskapene er påtakelig svekket; det leses ikke aviser
mer, og folk tror de kan lære noe om verden på TikTok.
Covid-19- epidemien har skapt noe helt nytt: en ekstrem individualisering
og innelukkethet i mentale, lufttette bokser med betydelige
konsentrasjonsvansker for den enkelte som resultat.
Vi står overfor en revolusjon ikke langt fra den gutenbergske for mer
enn 400 år siden. Norge er i ferd med å bli et zombie-samfunn der a-sosiale
medier, KI og ChatGPT forandrer studiesituasjonen totalt.
Universitetene må derfor tenke gjennom sine evalueringsformer.
Universitetene er steder hvor studentene skal lære å tenke - kritisk og
skapende - om menneske, natur og samfunn, ikke skrive av andre.
Evnen til å stille interessante spørsmål og tenke ut metoder for å
undersøke virkeligheten må derfor oppøves fra første stund, helst som del av
ex.phil. Derfor mer vitenskapsfilosofi, et fascinerende felt for alle akademikere.
Å tenke forutsetter beherskelse
av store mengder informasjon. Bare slik kan man få et grunnlag for å mobilisere
kombinatoriske assosiasjoner, forskningens urgrunn. Derfor må universitetene
gjeninnføre brede skoleeksamener, som det heter nå, uten adgang til nett. Ikke
for å få dem til å reprodusere pensum sterilt, men for å se om studentene kan bruke
sin lesning til å utvide sin erkjennelse, sette seg inn i stoffområder som kan
brukes for øke forståelse og innsikt.
Midt oppe i alt dette viser det seg altså at Gjennomstrømmingsreformen
ikke har ført til at flere gjennomfører studiene på normert tid.
Hvorfor? Blant annet fordi de møter et system der de ikke sees av noen
og der muntlig eksamen og seminarundervisning mer elle mindre er borte, og der
en intellektuell overfladiskhet sprer seg. Et system uten tilstrekkelig
intellektuell temperatur og driv. Et system der instituttene tjener penger på å
få folk gjennom, bokstavelig talt til enhver pris, og der stryk straffes i
budsjettene. Og der de vitenskapelig ansatte drives bort fra undervisning og
offentlig nærvær av et rotterace for å publisere i spesialiserte tidsskrifter
som ingen leser. Tidsskrifter som ofte må kansellere artikler fordi de er enten
plagiater eller avskrift av tidligere egne artikler eller er uten substans. Og
undervisning mer og mer på et hjelpeløst engelsk.
At ex.phil., selve inngangsporten til universitetsstudier er skamfert,
utfyller bildet av et system preget av bemerkelsesverdig sterilitet.
Doktorgrader er brede innføringer i hele fagtradisjoner på en graduate
school, eller del av profesjonsfag som
jus, medisin, o.l. ikke som nå ofte forvokste hovedfagsavhandlinger om snevre
tema. Ofte uten en lengre innføring i metode og fagtradisjoner.
Vinje snakker om kommisjoner som skal evaluere universitetssøknader.
Når kommer tilsvarende evalueringer av hele den norske doktorgradsordningen?
Ja, den kunne det. Hernes-utvalget (1989) forsøkte å motvirke trenden
henimot universitetskopier ved å skape et Norgesnett. Der regionale miljøer
oppnådde et tilstrekkelig nivå – ikke sjelden - kunne de bli del av et Norgesnett
av fremragende kvalitet - uten at resten av lærestedet kastet seg på
universitetsvognen - med de feilslag som vi har berørt, og som vi nå sliter med.
Jeg ser et argument for universitetsstatus (som også Vinje nevner): 1. hver
enkel institusjon får mer frihet til å planlegge egne studieopplegg, og 2. at
jakten etter denne nye status har utløst mye godt arbeid for nivåheving. Ok.
Mitt svar er likevel at disse fordeler kunne vært oppnådd innen det eksisterende
høyskolesystemet med et Norgesnett som incitamentskilde - uten de ulykksalige bi-effekter
vi har berørt, særlig forfallet på universitetene.
Det nye nå er at høyere utdanning ikke vil bli tilført mer ressurser i
fremtiden. Dessuten synker fødselstallene. Og landets prioriteringer er andre:
forsvar og veier. Det betyr at det blir hard kamp om ressurser innenfor eksisterende
rammer. Det igjen betyr antakelig at de fire breddeuniversitetene vil bli
nedprioritert, med uheldige langsiktige virkninger for kvaliteten i hele
systemet.
Sett ned en kommisjon, statsråd Hoel, som kan veilede oss i dette forrevne
landskapet. Landets intellektuelle førlighet er i spill.
Nyeste artikler
Jublet og gråt da de fikk gladmeldingen fra Norge. — Det er helt surrealistisk
Fikk bekreftet mistanken: — Dette var ikke en småfisk
Hvorfor dette jaget etter en tom universitetsstatus?
NTNU bør fryse samarbeidsavtalen sin med Kongsberg Gruppen
Medisinstudentene får komme til Norge
Mest lest
Sofia kjøpte ikke mat på tre måneder. Her er supersparerens sparetips
Han er en av åtte menn på studiet. 70 er kvinner
Kunstig selvbilde og en ny opplysningstid
Toppuniversiteter innfører «si ingenting»-vedtak. — Hyklersk, mener student
Reagerer på nye praksiskrav. Må ta igjen alt fravær, uansett årsak