Debatt ● Espen Solberg og Siri Brorstad Borlaug
Tvilsom tillitsreform
Det er ikke sikkert at det blir mer tillit og mindre byråkrati ved å overføre mer ansvar og ressurser direkte til institusjonene.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Tillitsreformen er et av regjeringens viktigste prosjekter. Den gjelder hele offentlig sektor, og skal gi mer makt og ansvar til de som står i «førstelinjen». Det vil si en maktforskyvning fra stat til kommune, fra utdanningsbyråkrater til lærere, fra helsemyndigheter til helsepersonell osv. Kontroll og rapportering skal bort og gi økt handlingsrom til de som leverer tjenestene.
Det er vanskelig å si seg uenig i dette. Norge er et utpreget tillitssamfunn, hvor det burde være grobunn for å stole mer på dem som faktisk gjør jobben. Men hvordan det skal skje, er mer uklart. Tillitsreformen er nemlig så tillitsfull at den overlater konkretiseringen til det operative nivået. Forventningene skal komme ovenfra, mens løsningene skal komme nedenfra. Dermed skyves også problemene nedover, sammen med en rekke uavklarte spørsmål.
Innenfor forskning er det for eksempel uklart hvem som utgjør «førstelinjen». Er det Forskningsrådet som skal fris fra departementenes detaljstyring? Er det forskningsinstitusjonene som skal få økt basisbevilgning og frihet til å sikre god forskning og utdanning etter egne mål og metoder? Eller er det den enkelte forsker som skal få rom og ressurser til å følge Bush-doktrinens ideal om «the free play of free intellects, working on subjects of their own choice»?
Signalene så langt tyder på at Forskningsrådet definitivt ikke utgjør noen førstelinje. Tvert imot skal offentlige bevilgninger vris fra nasjonal konkurranse til basisbevilgninger. Det ble tydelig fastslått under Stortingets behandling av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Her understreker komiteens flertall at det skal «forskes på de spørsmålene som forskningsmiljøene selv identifiserer som viktige, og (…) brukes mindre ressurser på søknader».
Videre fjernes resultatindikatorene for forskning fra finansieringssystemet for UH-sektoren, også det nylig vedtatt av et samlet storting i forbindelse med behandlingen av Utsynsmeldingen. Til sammen betyr disse to grepene at sentrale mekanismer og felles standarder for kvalitetssikring flyttes fra eksterne til interne prosesser. Det er helt i tråd med tillitsreformens intensjoner, men kan vise seg lettere sagt enn gjort.
Tellekanter og forskningsrådssøknader har selvsagt alltid vært omdiskutert og gjenstand for misnøye. Våren 2021 raste en debatt i Khronos spalter, hvor Forskningsrådets vurdering av søknader ble grundig kritisert. Mange var misfornøyd med Forskningsrådets søknadsbehandling, og tilliten til rådet var frynsete.
Samtidig har norske universiteter og høgskoler liten tradisjon for å prioritere forskningsmidler uten holdepunkt i eksterne vurderinger og standarder. Intern kamp om interne ressurser skaper fort intern mistillit. Hvis tillitsreformen skal overlate mer kvalitetssikring og ressursfordeling til institusjonene, må de bygge opp et system som skaper legitimitet. Og da kan behovet for nasjonal konkurranse gjenoppstå.
Det samme kan behovet for felles kriterier og standarder. For selv om indikatorene for forskning fjernes fra finansieringssystemet for UH-sektoren, forsvinner ikke behovet for å prioritere forskning. Systemet med tellekanter for forskning ble ikke innført som et kontrollregime for forskningen, men først og fremst for å hindre at UH-sektorens forskning ble for avhengig av svingninger i studenttallene. Når finansieringssystemet i stor grad bringes tilbake til slik det var før 2000, må forskningen prioriteres, skjermes og legitimeres på annet vis.
Tillitsreformen kan også ha oversolgt argumentet om mindre rapportering og byråkrati. Rapportering av publikasjoner, forskningsprosjekter og eksterne inntekter har i all hovedsak foregått gjennom sentrale mekanismer via egen administrasjon og Cristin-systemet. Det er altså en minimal forenklingsgevinst å hente for de faglig ansatte på dette området. I tillegg skal ikke indikatorene begraves helt, men brukes fleksibelt og i kombinasjon med andre indikatorer som vil inngå i institusjonenes utviklingsavtaler med departementet. Paradoksalt nok kan derfor styring etter flere indikatorer og dimensjoner skape mer byråkrati og rapportering.
Selv om tillitsreformen har de beste intensjoner, er det ikke gitt at det blir mer tillit ved å overføre mer ansvar til de som utfører forskningen. Det gjelder særlig hvis ressursene er knappe og forventningene høye. Det er en kjent sak at reformer glir lettere gjennom når de smøres med vekst. Det er lett å akseptere nye ordninger når de kommer på toppen av de gamle. Og denne formen for «lag på lag-ekspansjon» har vært hovedmelodien i norsk forskning og høyere utdanning de siste 20 årene.
Men mye tyder på at endringer heretter må skje innenfor dagens rammer, og kanskje med reduserte bevilgninger. Er for eksempel økt basisbevilgning like populært hvis det betyr færre frie prosjekter i Forskningsrådet? Er avvikling av SFF-ordningen en grei pris å betale for flere faste stillinger? Når slike harde valg kommer på bordet, kan det bli værhardt å stå i førstelinjen med ansvar for å finne løsninger nedenfra på høye forventninger ovenfra.
Den siste langtidsplanen har viet et helt kapittel til å drøfte tillit og forskning, men nevner ikke tillitsreformen med ett ord. Tillit er isteden diskutert opp mot akademisk frihet. Det er selvsagt en viktig problemstilling, men langtidsplanen gir få holdepunkter om hva det faktisk skal innebære å gi institusjonene mer ansvar og frihet. Regjeringen må derfor klargjøre implikasjonene av tillitsreformen før det gjøres store forskyvninger av makt og ansvar i systemet. Hvis ikke, kan tillitsreformen lett bli en politisk ansvarsfraskrivelse og en klam omfavnelse for UH-sektoren.
