Debatt: Nasjonalt kunnskapsprogram for covid-19 og FHI
Tre fallgruver utfordrer norsk koronaforskning
En hustavle med velkjente grep kan vise vei, skriver blant andre Camilla Stoltenberg, John-Arne Røttingen og Trygve Ottersen.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
(Se oversikt over samtlige forfattere nederst i saken).
Ved inngangen til 2020 visste vi lite om koronavirus-pandemien som skulle komme. Spørsmålene har vært mange, og forskere over hele verden har kastet seg rundt for å finne svar. Hvordan begrenser vi effektivt smittespredningen? Hvordan forbedrer vi behandling til de syke? Og hvordan kan vi raskest og tryggest mulig utvikle en vaksine?
Innsatsen kom tidlig i gang, også i Norge. Norske sykehus meldte seg tidlig på WHO-ledede studier for å teste ut nye behandlingsmuligheter, og de regionale etiske komiteene innførte i mars hastebehandling av covid-19-prosjekter.
Forskningsrådet hasteutlyste forskningsmidler sammen med Trond Mohn-stiftelsen. For å ytterligere styrke arbeidet med å dekke sentrale kunnskapsbehov ga regjeringen FHI tidligere i år oppdrag i opprette et Nasjonalt kunnskapsprogram for covid-19. Flere av kronikkens forfattere sitter i styringsgruppen for programmet, hvor universitets- og høyskolesektoren, de regionale helseforetakene, kommunene og instituttsektoren har funnet sammen.
Aldri har det kommet så mye forskning på ett tema på så kort tid. Det er inspirerende. Men det er også mulig at vi ikke får så mye og så god kunnskap som vi kunne fått.
I Norge har koronaforskningen møtt tre fallgruver: Vi vet ikke nok om hvilken forskning som mangler, for mange forskere holder på alene, og det er fare for at befolkningen går lei stadige forespørsler om deltakelse i studier. Vi mener at mer og bedre forskning kan oppnås dersom vi unngår disse fallgruvene.
I dag finnes ikke en fullstendig oversikt over alle pågående forskningsprosjekter for koronaforskning i Norge. Det betyr at vi ikke vet hvilke kunnskapshull som mest sannsynlig vil bli dekket, og hvor ny innsats bør settes inn. Denne utfordringen ble anerkjent tidlig. En nasjonal oversikt over planlagte og pågående kliniske studier koordineres av Helse Midt-Norge og flere partnere. Alle universitetssykehusene har koordinatorer for interne covid 19-prosjekter.
Tre fallgruver: Vi vet ikke nok om hvilken forskning som mangler, for mange forskere holder på alene, og det er fare for at befolkningen går lei stadige forespørsler om deltakelse i studier.
Innleggsforfatterne
På noen fagområder nærmer vi derfor oss derfor bedre nasjonal oversikt, mens på andre områder er vi langt unna. Sentrale aktører i alle sektorer og fagområder bør samarbeide om å utvikle egne oversikter og dele disse med Nasjonalt kunnskapsprogram for covid-19. For eksempel ferdigstiller FHI nå en oversikt over sin pågående forskning for deling nasjonalt og internasjonalt.
Forskning er ofte desentralisert, med gode grunner. Det er med på å øke sannsynligheten for innovasjon, blant annet ved at ildsjeler får større frihet. Men mangel på koordinering har også en kostnad. Vi risikerer at forskningsprosjekter besvarer de samme spørsmålene og at miljøer samler inn hvert sitt datasett i stedet for å dele. Små studier kunne vært samlet i større prosjekter med høyere kvalitet.
Dette dobbeltarbeidet koster penger, og påfører studiedeltakere unødvendig belastning. Dette er et vanlig problem i forskningen, men under pandemien er det enda viktigere å ha felles innsats. Det er fremdeles mange ubesvarte spørsmål, tida er knapp og det er begrenset med ressurser tilgjengelig.
En tredje fallgruve er at befolkningen kan bli trøtte av å delta i studier. Vi skal sannsynlig stå i denne pandemien lenge, og nye kunnskapsbehov kan dukke opp. Da må vi sikre at befolkningen ikke er lei av å svare på forskernes spørsmål. Innsamling av data bør koordineres på tvers av prosjekter når det er mulig, slik at de samme spørsmålene ikke blir stilt om igjen og prøvene blir tatt to ganger hvis det holder med én.
Disse tre utfordringene kan møtes med bedre samordning. Det er ikke et mål i seg selv, men et viktig verktøy for å få mer ut av vår felles forskningsinnsats. Det krever at alle gjør sitt—forskere og forskningsinstitusjoner må dele ideer og informasjon og ta initiativ til samarbeid.
- Les også: Oppretter senter for pandemiforskning
Tidlig kommunikasjon med beslutningstakere og ulike målgrupper kan bidra til at forskningsfunn blir vurdert før beslutningene tas. Forskere bør vurdere om viktige funn kan deles underveis i forskningsprosessen, forutsatt at kvalitetssikring av funn lar seg gjøre før fagfelleprosesser i vitenskapelige tidsskrifter er fullført.
For å vise vei har Nasjonalt kunnskapsprogram for covid-19 laget en hustavle som er en sjekkliste for forskere som planlegger og utfører kunnskapsprosjekter om covid-19. Hustavlen skal være en hjelpsom veiviser. Målet er å minske belastningen på studiedeltakere, at helsetjenesten og myndighetene får mer kunnskap gjennom studier av høyere kvalitet, og oppnå optimal utnyttelse av fellesskapets ressurser. Hvis vi alle følger den, vil gevinstene være store: mye mer og bedre kunnskap fra felles innsats.
Hustavlen er presentert nedenfor.
- Les også: Mer om hustavlen
1. Bygg på forskning som allerede er gjort
Vurder alltid kunnskapsoppsummeringer og gjennomførte studier når du utformer egne problemstillinger.
2. Del dine ideer og sjekk hva andre gjør
Kommuniser med andre forskningsmiljøer og diskuter dine planer. Se om andre jobber med like problemstillinger eller samler data du også kan bruke. Gjennom å dele ideer og forskningsspørsmål og fortelle andre om din koronaforskning så kan vi få til mer sammen.
3. Samarbeid med andre
Vurder om deler av prosjektet ditt kan slås sammen med et annet. Kanskje det er mulig å lage felles protokoller, dele data og samarbeide om analyser. Koordiner henvendelser til pasienter og befolkningen for å forenkle kommunikasjonen og minimere belastningen.
4. Fortell om hva du selv driver med
For noen fagområder finnes lokale og nasjonale oversikter man kan melde sine prosjekter til, mens for andre fagområder er det ønskelig at forskningsinstitusjonene utvikler egne oversikter. Ved å holde oversikt over koronaforskning i Norge kan forskningsinnsatsen prioriteres bedre og potensielle samarbeidspartnere finne sammen.
5. Del data og forskningsresultater
Planlegg fra starten hvordan innsamlet data kan deles trygt og effektivt. Ha mål om kvalitetssikring og deling og formidling av forskningsresultater så tidlig som mulig. Vurder forhåndspublisering. Kommuniser tidlig med potensielle målgrupper og beslutningstagere, og vurder om funn kan deles underveis.
Disse har skrevet under innlegget:
Fra Styringsgruppen for Nasjonalt kunnskapsprogram for covid-19:
John-Arne Røttingen, administrerende direktør i Forskningsrådet, og leder for styringsgruppen for Nasjonalt kunnskapsprogram for covid-19
Camilla B. Dunsæd, kommunedirektør Kristiansand kommune
Sveinung Hole, daglig leder, Trond Mohn stiftelse
Linda Nøstbakken, forskningsdirektør, Statistisk Sentralbyrå
Stig Slørdahl, administrerende direktør, Helse Midt-Norge RHF
Tanja Storsul, direktør, Institutt for Samfunnsforskning
Fra Folkehelseinstituttet:
Camilla Stoltenberg, direktør ved Folkehelseinstituttet og ansvarlig for Nasjonalt kunnskapsprogram for covid-19
Trygve Ottersen, områdedirektør
Line Vold, avdelingsdirektør
Siri Håberg, fagdirektør
Ane Lunde, seniorrådgiver
Eirik Vikum, seniorrådgiver
Unni Gopinathan, seniorforsker
