stipendiater

Tor Grande ble rektor — men fortsatte å veilede stipendiater

Nora Statle Løndal og Caren Regine Zeiger disputerte på nyåret. Som stipendiater har de hatt Tor Grande som veileder, også etter at han ble rektor. 

Rektor peker og viser to stipendiater hvor han sitter når han er rektor.
Rektor Tor Grande viser fram rektors kontor til stipendiatene Nora Statle Løndal (i midten) og Caren Regine Zeiger.

Caren Regine Zeiger og Nora Statle Løndal vil svært gjerne se rektors kontor før intervjuet starter. Før satt Tor Grande rett «nede i gangen», som de kaller det, men nå holder han til i et stort kontorfellesskap med andre i rektoratet. Rektor peker og viser hvor han sitter. Det er slutt på den tida da alle rektorer holdt til på standsmessige enekontor tronende bak et gedigent skrivebord.

Færre fysiske møter

De to tidligere stipendiatene kjenner rektor godt. Tonen mellom dem er avslappet. Tor Grande har vært hovedveilederen deres siden august 2020. Etter et halvår ble han prorektor, så konstituert rektor og til slutt rektor. 

— Det tok litt tid å skjønne hva som foregikk, men Tor var klar på at han fortsatt skulle være veilederen vår. Vi var usikre, men Tor var ikke usikker, sier Zeiger. 

Løndal forteller at da Grande var prorektor var det i lang tid veiledning hver uke eller annenhver uke. Etter pandemien ble det mer reising på ham, og da ble møtene sjeldnere. 

— De fysiske møtene ble enda sjeldnere da ha ble rektor. Det var ikke tid, så de ble digitale. Det var en endring vi merket. Men vi har fått god oppfølging og ikke vært i tvil om at han var en e-post unna. Særlig har vi fått rask tilbakemelding på tekster, sier Løndal. 

Tungt med covid

— Hvordan har perioden som stipendiater vært?

— Det har vært kjempespennende å fordype seg i ett felt, men det har også vært tungt — særlig siden vi startet da det var covid. Vi hadde mange fag og pliktarbeid som ble mer omfattende enn det skulle være, samtidig som vi ble kastet inn i et helt nytt prosjekt. Det første halvåret ble dermed arbeidsmengden ganske stor. Det tok sin tid før vi landet i prosjektet, sier Løndal. 

Da de først kom seg over denne bøygen, skjønte de mer hvor viktig det er å prioritere, og gjorde at de ble flinkere etter hvert.

— Men det var veldig tungt, absolutt. Det tok litt tid før jeg ble trygg på prosjektet og det faglige. 

Også Zeiger opplevde starten som tung. Men det hjalp at de deltok i forskningsgruppa FACET, der de fikk overlevert mye kunnskap fra tidligere stipendiater. De var med på møter, fikk høre om de ulike prosjektene og traff også hverandre sosialt. 

Mindre bruk av bly

— Hva har dere forsket på?

— Vi har forsket på ferroelektriske materialer, som blant annet brukes fordi de har dielektriske egenskaper og piezoelektriske egenskaper i for eksempel ultralydmaskiner. Vi har jobbet med ett spesielt materialsystem, som heter tetragonal tungsten bronzes. Målsettinga har vært å prøve å finne alternativer til de materialene som brukes i dag, som inneholder bly, forteller Løndal. 

Zeiger skyter inn:

— Til tross for at EU har hatt et forbud mot bly i over 20 år, jobbes det fortsatt med å finne alternativer. Vårt prosjekt tar sikte på å blant annet bytte ut bly med vismut som et mindre miljøskadelig alternativ.

Begge stipendiatene har vært tilknyttet Institutt for materialteknologi på NTNU og har fått publisert sine forskningsfunn. De disputerte på nyåret.

Rektor sammen med to stipendiater han har veiledet. Han sitter overfor dem på et møterom med langt, avlangt bord og røde stoler.
Rektor Tor Grande har vært veileder for sannsynligvis siste gang. Caren Regine Zeiger (fra venstre) og Nora Statle Løndal er de siste han var hovedveileder for.

— Dårlig samvittighet

Tor Grande sier at når han ble travel prorektor og deretter travel rektor, så hjalp det at de tidligere stipendiatene støttet hverandre og var en del av et større fagfellesskap. De har også fått god hjelp av medveilederne. 

— Det har vært utrolig morsomt å følge Nora og Caren. Heldigvis fikk vi litt bedre tid i starten. Jeg spurte på et tidspunkt om det var så klokt at jeg skulle fortsette som hovedveileder, men det ville de. Da hadde heller ikke jeg noe problem med å si at dette vil jeg fortsette med. 

Rektoren er imponert over det arbeidet stipendiatene har lagt ned. 

— Jeg visste at de var flinke, sier han. 

— De lyktes i stor grad og har fått veldig gode tilbakemeldinger under evalueringa. Sånn sett har det vært et privilegium å være veileder for dem, men jeg har også hatt dårlig samvittighet for ikke å strekke til. 

— Stimulerende

Tor Grande har vært veileder i snart 30 år. Men nå er det sannsynligvis slutt. 

— Dette er noe av det mest stimulerende jeg har gjort som universitetsansatt, så det vil bli et savn. Å ta en doktorgrad er et maratonløp, hvor det også er motbakker. Det å ta med seg den erfaringa og komme seg gjennom utfordringene, er det spesielle ved å ta en doktorgrad. Dette er en type kompetanse det er vanskelig å sette ord på. Men når du har vært gjennom et slikt løp, så skjønner du det. 

Hadde det vært slik at Zeiger og Løndal skulle startet opp nå, ser rektoren for seg at han kanskje kunne vært medveileder, men ikke hovedveileder fra starten av som rektor.

— Det ville ikke vært noen god idé. Jeg er for lite til stede, rett og slett. Man skal aldri si aldri, men nå er det nok antakeligvis slutt som veileder. Men jeg har fleipet med at jeg kan legge ut på Finn.no at veileder søker student, spøker Grande. 

Som leder har det vært nyttig å ha kjennskap til hverdagen til stipendiatene, ikke minst under pandemien. 

— De samtalene jeg hadde med Caren og Nora, ga meg innsikt i hva som var utfordrende og viktig. Hver gang jeg skal holde tale under doktorpromosjonen, så tenker jeg tilbake til hvor tøft det var å være stipendiat under pandemien. Men det er sikkert noen som har hatt det enda tøffere enn dere som stipendiater, sier han henvendt til Løndal og Zeiger. 

— Maraton, ikke en spurt

Caren Regine Zeiger gikk rett ut i jobb etter disputasen. Hun har fått seg forskerjobb i Sintef. Nora har sett det litt an. Hun har ikke vært helt sikker på hva hun vil gjøre. Men hun har vært på et jobbintervju og er nå i gang med å søke jobber. 

Begge har lagt noen arbeidsomme år bak seg. Etter dem kommer det nye, ferske stipendiater. Khrono ber dem gi noen tips om hva det er lurt å tenke på. 

— Det er dette med å se på det som en maraton og ikke en spurt. De må huske å ta seg fri, de kan ikke jobbe hele tida. Dessuten er det veldig viktig å være sosial og spise lunsj med andre stipendiater hvis det er mulig, er Løndals tips. 

Zeiger er enig:

— Det er viktig at de ikke føler seg alene. Når man hører at andre også har de samme problemene, går det lettere. 

Begge vil berolige og si at man får mer overblikk etter hvert.

— Det var tungt i starten, men så blir det lettere og selvtilliten blir større. Det er en reise. Du kjenner på slutten at du står støtt i det på en helt annen måte enn i starten, sier Løndal.

Powered by Labrador CMS