debatt:

Til forsvar for metodisk mangfold

Hvis Nordtug og Engelsrud mener anonyme spørreskjemaundersøkelser i seg selv er uinteressante, inntar de en radikal metodologisk posisjon som få vil støtte i dag, skriver Arve Hjelseth og Mads Skauge.

Publisert Oppdatert

Birgit Nordtug og Gunn Engelsrud kritiserer vår kommentar om Trondheim kommune og Ungdata i Khrono 4. mars. Vi ser oss nødt til å oppklare noen misrepresentasjoner av vårt innlegg.

Vi tror ikke Khronos spalter er de riktige for diskusjoner av de vitenskapsteoretiske kontroversene som ligger til grunn for vår uenighet, og har derfor ikke tenkt å gå inn i spørsmålet om hvorvidt for eksempel Roland Barthes er en hensiktsmessig referanse hvis man vil ha svar på hvorvidt Ungdata er en viktig undersøkelse.

Vi anerkjenner kvantitative undersøkelser som én av mange måter å fremskaffe kunnskap om verden på. Vi er usikre på om Nordtug og Engelsrud gjør det samme.

Arve Hjelseth og Mads Skauge

Vi er godt kjent med kritikken av spørreskjemametodikk. Vi har lest og lært av for eksempel Skjervheim. En av oss har også ganske nylig skrevet kritisk om betydningen av det Nordtug og Engelsrud kaller «evidensbasert forskning». Vi er ikke positivister i noen fornuftig betydning av ordet. Det betyr imidlertid ikke at spørreskjemaundersøkelser er verdiløse. Dessuten kan kvantitative data også forstås med for eksempel en sosialkonstruktivistisk analysestrategi. Vi anerkjenner kvantitative undersøkelser som én av mange måter å fremskaffe kunnskap om verden på. Vi er usikre på om Nordtug og Engelsrud gjør det samme.

Nordtug og Engelsrud tillegger oss det synspunkt at Ungdata er «viktig som redskap for politiske prioriteringer». Dette er en upresis gjengivelse, for vi understreket at dette var på lang sikt. Dessuten virker et «redskap» som Ungdata som regel indirekte. Det er Trondheim kommune (ikke vi!) som er opptatt av kunnskap som skal være til umiddelbar nytte. Det kan jo knapt være kontroversielt at forskning kan ligge til grunn for politiske veivalg på lang sikt: Hvis undersøkelser for eksempel viser at ungdom over tid trener stadig mindre i den organiserte idretten til fordel for kommersielle treningssentre, er det noe politiske beslutningstakere bør merke seg når de gjør prioriteringer i idretts- og anleggspolitikken.

Poenget vårt er altså snarere det motsatte: Nereid vil, slik vi tolker henne, ha data kommunen kan nyttiggjøre seg instrumentelt og på kort sikt i arbeidet med utfordringer i skolen. Det er ikke Ungdatas hensikt, og Ungdata er dessuten slett ikke innrettet bare mot skolehverdagen. Ungdata er ikke til umiddelbar nytte, men den er viktig for den allmenne kunnskapen om ungdoms hverdagsliv, og ikke minst er data uvurderlige i kraft av å utgjøre en tidsserie som gjør oss i stand til å analysere endringsprosesser, både lokalt (kommunalt) og på landsbasis.

Nordtug og Engelsrud skriver at lærere de har snakket med opplever at Ungdata stjeler tid fra undervisningen, og at det finnes flere undersøkelser som tar for seg mange av de samme temaene som Ungdata. Dette er knapt noe argument for å droppe undersøkelsen, og det er heller ikke kommunens begrunnelse. Når vi peker på at mye går tapt dersom flere kommuner trekker seg fra Ungdata, er det blant annet fordi undersøkelsen er den mest omfattende i sitt slag. Normalt deltar hver elev på undersøkelsen to ganger i løpet av de seks årene på ungdomsskolen og videregående. To skoletimer á 45 minutter på seks år, det stjeler ikke mye undervisningstid.

Det er klart at det er mye rart i enkeltsvar på slike spørreskjemaer, i tillegg til at forskeren selv også må fortolke tallene slike undersøkelser produserer. Spørsmål kan misforstås, man kan fylle ut feil fordi man ikke leser svaralternativene ordentlig, og enkelte svarer bevisst i hytt og vær. Det gjelder både unge og eldre. Det viser seg likevel ofte at ulike former for støy har en tendens til å veie opp for hverandre. Det er nok en del tullesvar i politiske meningsmålinger også, men de er ofte forbausende presise samlet sett.

Hvis Nordtug og Engelsrud mener anonyme spørreskjemaundersøkelser i seg selv er uinteressante, inntar de en radikal metodologisk posisjon som få vil støtte i dag. Vi for vår del, tenker pragmatisk og eklektisk: Hvilke data som fungerer best, avhenger både av hvilke data som er tilgengelig eller mulig å fremskaffe innenfor rammene av budsjett og tid, og – ikke minst – av hvilke spørsmål vi stiller. Av og til er spørreskjemaundersøkelser, eller andre kvantitative metoder, uomgjengelige som kunnskapskilde. Det betyr ikke at vi mener fremgangsmåtene Nordtug og Engelsrud trekker fram er mindreverdige.

Nordtug og Engelsrud mener vi fremstiller Ungdata «som et opplagt eksempel på nyttig og viktig forskning, og de som utvikler kunnskap basert på andre metoder og kunnskapssyn, defineres til ikke å forstå forskning». Nei! Vi sier at Trondheim kommunes avgjørelse om å trekke seg fra Ungdata, ser ut til å bygge på at man har misforstått hva Ungdata er. Vi synes det er flott at kommunen ønsker å supplere Ungdata med andre tilnærminger, som kanskje er vel så godt tilpasset kommunens mål på kort sikt.