Ungdata er et forskningsprosjekt, ikke et skoleverktøy!

Det har vakt en del oppsikt at Trondheim kommune melder seg ut av Ungdata-undersøkelsen, som i en årrekke har kartlagt en rekke ulike sider ved ungdoms hverdagsliv. Ungdata har ligget til grunn for svært mye viktig forskning på en rekke felt, fordi undersøkelsen tar opp ungdoms tilværelse i bortimot hele sin bredde. Ikke minst muliggjør undersøkelsene kunnskap om endringer over tid.

Bakgrunnen for beslutningen om å trekke seg er, ifølge oppvekst- og utdanningsdirektør Camilla Trud Nereid, at undersøkelsen har et «overveiende negativt fokus», og at kommunen heller vil bidra med prosjekter som er positive og viktige i ungdoms liv. Spesielt tenker hun på at spørsmål knyttet til psykisk helse er med på å sykeliggjøre ungdom.

Ser vi på mediedekningen av Ungdata, har nok den ganske riktig vært overdrevent opptatt av spørsmål om ungdoms psykiske helse, sett i forhold til det brede spekteret av temaer som undersøkelsen dekker. Vi forstår derfor noe av bekymringen Nereid gir uttrykk for. Det er nærliggende å lese debatten i kjølvannet av en kommentar Janne Lund, PhD-stipendiat ved UiA, skrev i Aftenposten for en drøy måned siden.

Den økte oppmerksomheten om psykisk helse kan for det første i seg selv gjøre utfordringene større, fordi ungdom både gjennom å besvare undersøkelser og lese om resultatene, begynner å tenke over alt de måtte slite med i hverdagen. For, som den danske pop-psykologen Svend Brinkmann formulerer det: «Jo mer du kjenner etter, desto dårligere får du det».

For det andre peker Lund på at interessen for psykisk helse bidrar til at årsakene individualiseres: Det er ikke sikkert at individuelle mestringsstrategier og terapi er til mye hjelp dersom det er samfunnsmessige årsaker til at ungdom sliter mer enn før.

For det tredje er det utvilsomt mye riktig i at når psykisk helse kommer i fokus på denne måten, skaper det en fare for overdreven diagnostisering, ved at nokså hverdagslige og trivielle erfaringer av stress eller dårlig humør tolkes som viktigere enn de i virkeligheten er, slik at de blir mat for en livsmestringsindustri av sterkt varierende kvalitet.

Vi har ikke fagkompetanse på psykisk helse som sådan, men vi registrerer at det er omstridt hvorvidt unges psykiske helse blir dårligere av at de spørres om hvordan de har det. I stedet for å spekulere i dette, vil vi – i likhet med NTNU-professor Frode Stenseng – peke på at kommunens argumentasjon for å trekke seg fra undersøkelsen ser ut til å kretse rundt at undersøkelsen er lite egnet til å plukke opp elver som sliter, fordi den er anonym.

Innlegget til lektor Anders Holstad Lilleng er også basert på denne (feil)oppfatningen: «I motsetning til andre undersøkelser i skoleverket, gir ikke Ungdata lærerne redskaper til å løse utfordringene den får frem», skriver han.

Nereid mener kunnskap om hvordan ungdom i Trondheim har det, bør komme fra lærere og andre som møter dem i hverdagen, og som dermed kan hjelpe dem som sliter. Flere rektorer i kommunen skal ha uttalt seg i samme baner, og argumentet ble gjentatt av Nereid på Dagsnytt 18 26. februar: «Å svare anonymt på en diagnosemanual, er ikke rett måte å fange opp ungdom som strever». Noen må fortelle henne at hun misforstår.

Ungdata er ikke, og har aldri vært, ment som et verktøy for skolen i og for seg, eller som middel til å nå enkeltelever. Det er et statistisk verktøy for å kartlegge hvordan det står til med ungdom. Som Ungdata-leder Anders Bakken ved NOVA uttalte i samme program: Målet er å gi et bilde av hvordan det er å være ungdom i Norge, og hvordan utviklingen har vært over tid. Nereid er derfor dømt til å bli skuffet, dersom hun håper undersøkelsen i seg selv skal bøte på enkeltelevers utfordringer. Det er vel og bra at kommunen utvikler nye strategier for å bedre skolehverdagen til ungdom som faller utenfor, men Ungdatas siktemål er et helt annet.

På lang sikt kan derimot Ungdata være viktig også som redskap for politiske prioriteringer. Samarbeidet mellom universitetssektoren og skoletjenesten har stått særlig sterkt i Trondheim, noe Ungdata har vært en viktig bidragsyter til. At Trondheim trekker seg fra undersøkelsen, har konsekvenser også utover skoletjenesten. For eksempel antyder mye ungdomsforskning at ungdom på sett og vis er seismografer på samfunnsutviklingen. De plukker ofte opp trender før resten av befolkningen. Ungdata er en viktig kilde i så måte, og fra et forskningsperspektiv mener vi det er sterkt beklagelig at kommunen trekker seg, spesielt med en så svak begrunnelse.

Det kan godt tenkes at det er verdt en diskusjon hvorvidt noen av de mest sensitive spørsmålene bør reformuleres. Men disse spørsmålene utgjør mindre enn fem prosent av undersøkelsen, og kommunen velger altså å skrote hele prosjektet på grunn av innvendinger som i beste fall er omstridte.

Primært er det en forskeroppgave å anvende undersøkelsens data, og eventuelt presentere resultatene overfor myndigheter og i offentligheten generelt. Noen av resultatene vil også direkte eller indirekte ha relevans for skolen. Selv har vi gjort dette i skolepresentasjoner av sosiale forskjeller i ungdoms fysiske aktivitet, med særlig relevans for kroppsøvingsfaget.

Trondheim kommunes beslutning fremstår som overilt, og er til stor skade for viktig forskning, særlig om andre kommuner skulle vurdere det samme. Nereid skriver i et debattinnlegg at de i stedet vil «gi ungdommen anledning til å dele mestringsopplevelser og beskrive positive relasjoner», og at målet er å hjelpe barn og unge til å bygge selvtillit og glede seg over livet.

Det er selvsagt vel og bra, men det illustrerer samtidig det tvetydige forholdet mellom forskning og politikk. Kommunens ønske (uttrykt på Dagsnytt 18 26. februar) om å snakke med ungdommen direkte heller enn anonymt, må bunne i at kommunen ønsker å bruke kunnskapen til direkte intervensjon, alternativt mener de at anonyme undersøkelser er verdiløse. Det siste er i så fall et oppsiktsvekkende anti-vitenskapelig standpunkt.

Undersøkelser av typen Ungdata, er naturligvis nyttige som kunnskapsgrunnlag for politikkutforming, men ofte på en mer indirekte måte enn politikere og byråkrater ofte er interessert i eller tenker over. Ikke all forskning er innrettet mot å kunne gi konkrete råd om politikkutforming her og nå, eller å umiddelbart hjelpe ungdom som sliter. Forskning er langsiktig virksomhet, noe ikke minst Ungdata etter hvert er et godt eksempel på.

Kunnskap om psykisk helse blant ungdom, eller for eksempel om at klasseskillet i den organiserte ungdomsidretten ser ut til å være økende, har naturligvis betydelig politisk relevans. Men slike funn skal ikke uten videre bidra til å endre politisk kurs, for forskningsbasert kunnskap er også usikker. Den leder til nye spørsmål, nye undersøkelser, som på sikt kan inngå som premisser for politikkutforming, selvsagt uten at resultatene noen gang bør være de eneste premissene. Slik kunnskap er altså av stor verdi, selv om den kanskje ikke gir noe entydig beslutningsgrunnlag i første omgang.

For samfunnsforskere har Ungdata vært svært viktig. Ungdomsundersøkelser av denne typen går tilbake til 1980-årene, men ble i sin nåværende form etablert for ti år siden, og da utformet på en måte som gjør at vi kan studere utvikling over tid på bakgrunn av spørsmål som er felles for alle som deltar, på tvers av for eksempel geografiske skiller.

Det betyr at vi nå sitter på tidsserier som gir oss godt innblikk i utviklingen på en rekke variabler. For eksempel: Selv om det kan være en viss fare for å overvurdere omfanget og betydningen av psykiske helseplager, er det likevel av stor interesse dersom andelen som oppgir slike plager endrer seg over tid. Dette gjelder enten endringen er positiv eller negativ.

Trondheim kommune er opptatt av å unngå at den negative utviklingen i psykisk helse er i fokus, men ungdomsundersøkelsene har også bidratt til kunnskap om at ungdom er mer fysisk aktive, debuterer senere seksuelt, drikker mindre alkohol og har et bedre forhold til foreldrene sine enn forrige generasjon. Det er data som primært avgjør om resultatene er «positive» eller «negative», ikke spørsmålene.

Ungdata og de tidligere ungdomsundersøkelsene har i det hele tatt gitt oss uvurderlig kunnskap om en rekke sider ved ungdoms liv. Det er svært betenkelig om motstand mot noen få spørsmål om psykisk helse skal hindre oss i å skaffe oss dette kunnskapsgrunnlaget. Svært mye av det vi vet om ungdoms forhold til rus, seksualitet, frivillige organisasjoner, mediebruk og idrett, stammer fra denne undersøkelsen.

Selv om det går an å forstå at noen finner all oppmerksomheten rundt psykisk helse problematisk, må forskningen betale en svært høy pris dersom en såpass unik tidsserie skulle bli brutt. Det er problematisk at en kommunal administrasjon uten videre kan sette en stopper for viktig forskning, forskning som til og med er gratis for kommunen selv. «Kunnskapsbyen» Trondheim burde vite bedre enn dette.

I sum: For det første er det svært problematisk å trekke seg fra et prosjekt på bakgrunn av at en liten del av spørreskjemaet kanskje kunne vært formulert på en annen måte. For det andre ser det ikke ut til at kommunen forstår at dette er et forskningsprosjekt, alternativt at de ikke helt forstår hva forskning er. For det tredje er det ingen motsetning – slik kommunen virker å tro – mellom å hjelpe de som har det verst, og det å delta i undersøkelsen.