Debatt Knut Olav Skarsaune

Tellekantsystemet forskjellsbehandler

Dagens regler for tellekantsystemet favoriserer de internasjonalt kalibrerte fagene slik som medisin og matematikk, skriver Knut Olav Skarsaune.

Bibliotek og tidsskrifter. Foto: Mina Ræge
Bibliotek og tidsskrifter. Foto: Mina Ræge
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Å sutre over tellekantsystemet er en gammel sjanger, men jeg vil her beskrive en skjevhet i systemet som kanskje ikke alle er klar over, og som kan repareres med relativt enkle grep.

Skjevheten gjelder hvor stor andel av tidsskriftene i de ulike fagene som kan være på nivå 2. I utgangspunktet er regelen enkel: nivå 2 skal bestå av de mest fremragende tidsskriftene og forlagene, og størrelsen på nivå 2 skal justeres slik at disse kanalene til sammen utgir 20% av fagets vitenskapelige publikasjoner. I visse fag finnes det lett tilgjengelig statistikk over artikkelvolumet i alle verdens tidsskrifter, slik at man kan bruke internasjonale publiseringstall til å beregne 20%-kvoten for nivå 2. Kall disse fagene internasjonalt kalibrerte fag.

I andre fag har man ikke slik statistikk tilgjengelig (fordi for få av fagets tidsskrifter er indeksert i Scopus). For disse fagene skal det, ifølge NSD/DBH sine nettsider, «foretas en skjønnsmessig vurdering hvor statistikk fra norsk UH-sektor sammenholdes med internasjonal statistikk samtidig som man tar hensyn til fagenes bokpublisering» (nedlastet 15. oktober 2021). Men i praksis møter de nasjonale fagrådene, i hvert fall det jeg har erfaring fra, følgende krav fra UHR sine overordnede publiseringsutvalg: maks 20% av tidsskriftpublikasjonene (mer presist: forfatterandelene) til ansatte ved norske institusjoner, siste fem år, kan være på nivå 2. Kall fagene som behandles slik nasjonalt kalibrerte fag.

La oss se på effekten av nasjonal kalibrering over tid. Ordne alle tidsskriftene i et fag etter prestisje i synkende rekkefølge. Trekk en strek slik at 20% av artikkelvolumet havner over streken, og sett disse tidsskriftene på nivå 2, de under streken på nivå 1. Siden norske forskere har sterke incentiver til å publisere på nivå 2, vil tidsskriftene i regionen over streken (og særlig de som er rett over streken) tiltrekke seg kunstig mange norske publikasjoner, mens tidsskriftene i regionen under streken (og særlig rett under streken) vil tiltrekke seg kunstig få norske publikasjoner. Dermed vil andelen av norske publikasjoner på nivå 2 vokse til over 20%, og streken må flyttes oppover. Deretter vil publikasjonene forskyves på ny, så streken må flyttes oppover igjen, publikasjonene vris igjen, og så videre. Kall dette Hunger Games-effekten.

Nasjonalt kalibrerte fag blir utsatt for Hunger Games-effekten, mens internasjonalt kalibrerte fag slipper, fordi deres 20%-kvote beregnes ut fra hele verdens produksjon, ikke den norske. Deri ligger forskjellsbehandlingen.

Man kan innvende at om denne effekten er reell, er den neppe særlig sterk, siden forskere uansett vil ønske å plassere artiklene sine i så prestisjefylte tidsskrifter som mulig. Dermed vil de fleste artikler titreres inn så høyt opp i tidsskrifthierarkiet de kan komme, upåvirket av skillet mellom nivå 1 og 2. Nivå 2 sin magnetiske virkning på norske forskere vil kun ha betydning i de tilfellene der en artikkels kvalitet plasserer den i nærheten av streken (slik at forskeren sender den rundt til tidsskrifter rett over streken helt til hun får napp, heller enn å sende den til et under streken). Og dette kan godt, for alt jeg har sagt så langt, utgjøre kun en liten andel av artiklene.

Nasjonalt kalibrerte fag blir utsatt for Hunger Games-effekten, mens internasjonalt kalibrerte fag slipper, fordi deres 20%-kvote beregnes ut fra hele verdens produksjon, ikke den norske.

Knut Olav Skarsaune

Men vent, det blir verre. For det er ikke egentlig snakk om ett tidsskrifthierarki, og én strek, men mange. En typisk akademisk disiplin har riktig nok en del generelle tidsskrifter, som dekker hele disiplinen. Men de fleste vitenskapelige tidsskrifter dekker i dag mer begrensede felt, eller subdisipliner. Mange slike subdisiplin-tidsskrifter er svært prestisjefylte, og hører dermed hjemme på nivå 2. La oss si at en gitt subdisiplin har tre prestisjefylte tidsskrifter, X, Y og Z. De er relativt jevnbyrdige, men det nasjonale fagrådet vurderer X som et strå hvassere, og plasserer derfor det på nivå 2, mens Y og Z lander på nivå 1. Etter dette vil stort sett alle norske artikler i subdisiplinen sendes først til tidsskrift X, hvilket opplagt øker sannsynligheten for at de ender i X heller enn Y eller Z. Denne effekten kan man forvente vil være sterk, og bringe med seg store tall når den aggregeres over 10-20 subdisipliner.

Mine egne, riktignok usystematiske, observasjoner fra eget fag stemmer godt med denne forventningen. Vi ser at andelen publikasjoner på nivå 2 vokser år for år, og får dermed krav om å rykke tidsskrifter ned hvert år. Det er mulig at vi får stadig flere produktive forskere på høyt nivå (at dette skal føre til at nivå 2 må krympes er en annen litt pussig konsekvens av nasjonal kalibrering), men jeg er relativt sikker på at mekanismen beskrevet ovenfor er en viktig årsak.

Dagens regler for tellekantsystemet favoriserer altså de internasjonalt kalibrerte fagene (slik som medisin og matematikk) over de nasjonalt kalibrerte fagene (slik som mange humanistiske fag). Dette er for så vidt irriterende i seg selv, men kan også ha mer alvorlige konsekvenser, som å forvrenge ressursfordelingen mellom fag. Både direkte (publiseringspoeng utløser statlige midler), og indirekte (mange institusjoner favoriserer fagmiljøer med gode publiseringstall).

Jeg kan se to relativt enkle løsninger:

  1. Innfør nasjonal kalibrering for alle fag
  2. Simuler en nasjonal kalibrering av de internasjonalt kalibrerte fagene, og bruk tallet som kommer ut som måltall for de nasjonalt kalibrerte fagene
Powered by Labrador CMS