Teknologi for læring: Kost og nytte

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Digitalisering er ikke bare et buzz-ord, men teknologiintensive prosjekter gir prosjektmidler for akademisk ansatte. Utlysninger på nasjonalt nivå, har de siste årene hatt en tendens til å nevne digitalisering, eller teknologiintensive prosjekter i utlysningene. Det er i seg selv ikke noe galt i dette, og teknologi kan være så mangt, men vi må passe oss for å tenke at teknologiintensive læringssituasjoner i seg selv gir læring. Og det er viktig å reflektere rundt hvorfor teknologi skal prøves ut i undervisningskonteksten. Teknologi for teknologiens del er ofte ikke godt nok om vi tenker helhetlig rundt læringsmål og kompetanseheving i høyere utdanning. Med andre ord, vi må ha et bevisst forhold rundt pedagogiske mål når vi tester ut teknologier i undervisningssituasjoner. Samtidig må vi også tillate en viss risiko om vi ønsker å drive med utforskende undervisning.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Vi som skriver denne kronikken, er prosjektledere eller prosjektkoordinatorer for prosjekter der vi utforsker hvordan Virtuell Virkelighet (VR) kan være et berikende element i studenter og elevers læringsprosess. Vi forsøker å avdekke i hvilke læringssituasjoner det bør eller kan tas i bruk, og når det bør eller kan unngås, og ikke minst forsøker vi fortløpende å foreta avveininger mellom kost og nytte. Kost og nytte gjelder da særlig tidsbruk og studentenes læringsutbytte. Er det riktig tidsbruk å bruke en hel arbeidsdag på å lage Meta (tidligere facebook) alias-brukere og sette opp et klassesett med nye VR-briller, for å la studentene benytte verktøyet i en dobbelttime dagen etter. Er denne tidsbruken verd det gitt positivt eller negativt læringsutbytte for studentene? Som Nielsen og Brandt er vi enige i «Læring før teknologi».

Debatt ● Ruth Marie Donovan

Kunsten å se det usette

Videre viser det seg at wifi-nettverket i den gitte forelesningssalen, klasserommet eller campusområdet ikke er tilstrekkelig godt nok til å la 15 VR-briller være i bruk samtidig. Skal vi da sende studentene hjem i undervisningstiden for å være en del av det utforskende universitet? Neste gang de skal tas i bruk er det kommet en oppdatering, og de første 30minuttene av timen benyttes til å gjennomføre denne oppdateringen. Med 30 studenter til stede betyr det potensielt 15 timer tapt undervisningstid. Vi er usikre, men mener samtidig at utforsking av nye teknologier er essensielt for at akademia og dets studenter, og for at disse skal møte forberedt til arbeidslivet. Et arbeidsliv som er teknologisk dynamisk og krever at ansatte må være i stand til å sette seg inn i det teknologiske fremvoksende samfunnet vi lever i. Teknologiske utviklinger skjer raskt, og da kan både undervisere og studenter ha positivt utbytte av å ta del i en slik utforskning. Samtidig kan denne utforskingen kanskje gjøre de nye teknologiene avskrekkende både for ansatte og studenter, og på samme tid som det kan tilføre både nye ferdigheter og faglige perspektiv.

Problemstillingene er ikke unike for bruk av VR i læring, men vi tror alle som benytter umoden teknologi for læring kjenner seg igjen. Et viktig element her, er kost versus nytte. Hva er nytten av å ta i bruk «det siste» innen teknologi? Gir det økt læring, økt engasjement eller økt motivasjon for studentene? I mange tilfeller ja, men i mange tilfeller nei. Et eksempel fra geografifaget handler om feltarbeid på en øde øy i Trøndelag. Vi ba studentene ta opp telefonen sin for å få stedsbaserte oppgaver ut fra hvor de beveget seg, men de ble oppgitte – de ville være ute uten å få inn «notifications». Året etter leverte vi ut offline Ipads, for å bruke kartaplikasjonene , og løsningen var vellykket. Applikasjonen var den samme, innpakningen var vidt forskjellig.

Bruken av, og tilnærmingen til teknologi er også et viktig element – studentene skal ut i arbeidslivet og må lære seg å utforske, og ta risiko og ikke være redd for å feile. Da må vi som vitenskapelige ansatte også være modige, og ta i bruk verktøy som potensielt kan feile under bruk. Vi må ha plan B og C for undervisningssituasjonen, men dette krever trygghet og kunnskap. Vi må også velge vår teknologi for læring med omhu, og ikke tenke at teknologi er et udelt gode. Det samme gjelder for de som lager utlysningene der vi som ansatte skaffer prosjektmidler. Hvor er pengene til økt bruk av fysisk feltarbeid for flere fagfelt? Til utvikling av praksissamarbeid, videreutvikling av skriveferdigheter eller andre mellommenneskelige læringsmetoder uten teknologiske tilsnitt?

forskning og utvikling

Redd staten sløser penger på næringslivsprosjekter uten særlig forskning

Vi prøver ikke her å si at alternativet for læring (for mange) «tradisjonelle» forelesninger - der forskningen er klokkeklar i henhold til langtids, - og dybdelæring - er bedre enn å benytte tid til oppdatering av et VR-headset. Er forelesningen middelmådig eller for å snu på det, ikke eksepsjonell, kan to timer for 30 studenter være 60 timer tapt som kunne gått til lesing og skriving i stedet.

Det argumenteres tidvis med at «aktiv læring» er oppskrytt, og et ønske om å «ta tilbake» forelesningene.

På juridisk fakultet, UiO, gikk jussprofessor Benedikte Høberg så langt som å mene at universitetets ansatte ikke trenger pedagogiske egenskaper, og at det utelukkende er opp til studentene å tilegne seg kunnskap. Med det snakket hun også varmt om forelesningen som egenart, og trakk linjene til gamle Hellas. Høgberg virker med dette ikke å ha inngående kjennskap til pedagogikk, og ei heller forvalter hun sitt mandat som underviser når hun kun vil forholde seg til å lære bort gjennom bruk av frontalpedagogikk. Det virker faktisk også som hun ikke hadde fått med seg at først boktrykkerkunsten, senere internett har kommet for å bli. Forelesninger ble «funnet opp» slik at studentene kunne tilegne seg kunnskap de ellers ikke ville hatt mulighet til å få tak i.

I henhold til Stortingsmelding nr. 27, 2000−2001, s. 4 og Stortingsmelding nr. 16, 2016–2017, s. 13–14, er vi også som universitetsansatte forpliktet til å gi variert og tilpasset opplæring skriver Midtaune med flere. Dette er utfordrende å gjennomføre med mange studenter per underviser, men med varierte innfallsvinkler til læring vil flest mulig studenter «treffes» og det er løsbart. Teknologi er i denne sammenhengen essensiell, men vi må ta diskusjonen om hvordan teknologien skal benyttes, og vi må sette av tid og ressurser til å utforske hvordan. Det er dessverre en tendens til at «gammeldags» undervisning overføres til det digitale format uten fornying. Dette vil vi her argumentere med at tilsvarer endring fra overhead til PowerPoint. Ja det ble enklere å vise bilder, men det stoppet egentlig der. Tilsvarende er fokuset på karaktersatt summativ vurdering et element av utdanningen som er overmoden for revisjon. Det kan settes andre krav (oppmøte, rapporter, innleveringer, podcasts, presentasjoner, teater, film, kronikker, artikler, medstudentvurderinger for å nevne noe) til fordel, eller i tillegg til karaktersatt summativ vurdering. Dette er tidkrevende å organisere, men det er også karaktergivende eksamen med dertil sensur og klagesensur.

Debatt ● rune Dahl Fitjar

… men den lineære modellen var ikke død

Når teknologien stadig utvikler seg må vi diskutere hvor vi vil, og fordi teknologiutviklingen i seg selv ikke styres av hverken befolkningens, forskning eller universitetsmiljøer, men av globale teknologiselskap, med helt andre mål enn læring, må vi stille oss spørsmål ved hvordan vi skal ta i bruk teknologien uten å gå teknologiselskapenes ærend.

Dette koker i bunn og grunn ned til hva vi vil at universitetet skal være, nå og inn i dette århundret. Dersom målet er å produsere flest mulig studiepoeng på kortest mulig tid, kan vi avskaffe de fysiske møtene og heldigitalisere universitetet. Da er det heller ikke så viktig hvordan vi lærer bort, eller om læringen gir langtidslæring, dybdelæring eller generiske ferdigheter for fremtidens arbeidsliv. Studenter er heller ikke kunder som kjøper et ferdig produkt, og det bør de heller ikke være.

Dersom vi ønsker at universitetet skal være en møteplass for idèutveksling, for dannelse, for utvikling av vennskap, møteplass for kjærligheten, et sted å bli voksen samtidig som man lærer, der læring i seg selv er et mål, ikke eksamen, må vi tenke annerledes, og allokering av penger må gå dit de fører til langtids endringer av hvordan vi tenker om undervisning, eller for å snu på det, hvordan vi tenker om læring. Her har teknologien en integrert plass, men kun der det pedagogisk sett gir en merverdi.

Når det kommer til langsiktige satsninger og utvikling av kultur på campus er det nærliggende å tenke på, og berømme satsningene på sentere for fremragende utdanning, og ERASMUS+ prosjekter der skaper internasjonale emner for studenter fra flere land der lærere og studenter møtes for ukelange feltarbeid, og lærer av hverandre. Det er i møte mellom mennesker vi utvikler sosiale fellesskap, og felles referansepunkter. Og det er i det sosiale fellesskap vi utveksler ideer og erfaringer, og det er det som er den viktigste arena for å legge til rette for faglige fellesskap. Her har både teknologi og «gammeldagse» forelesninger sin misjon, men vi må uansett tenke Læring før teknologi.