… men den lineære modellen var ikke død

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Det er ingen som tror på den lineære modellen, så den kan vi legge helt død», slo Svein Stølen fast på det første møtet i Universitets- og høgskolerådets webinarserie om innovasjon i UH-sektoren. Men i innlegget fra ni dekaner og prodekaner ved de gamle universitetene 20. mars er det som om ånden til selveste Vannevar Bush reinkarneres i Khronos spalter.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Bush la grunnlaget for amerikansk forskningspolitikk i etterkrigstiden, ikke minst med rapporten «Science: The Endless Frontier» fra 1945. Grunnforskning hadde spilt en sentral rolle under krigen, og nå skulle også etterkrigstidens teknologiske kappløp vinnes ved hjelp av forskning. Til grunn lå det vi gjerne kaller den lineære innovasjonsmodellen: Grunnforskning gir ny kunnskap som senere kan tas videre i form av anvendt forskning og teknologiutvikling, og til slutt skape samfunnsnytte i form av innovasjon. Nye produkter, nye næringer og flere jobber krever at vi stadig lærer mer om naturlovene, og denne kunnskapen kan vi bare fremskaffe gjennom grunnforskning, skriver Bush i innledningen til rapporten.

Dekanene og prodekanene er inne på samme spor: «Det er liten tvil om at fremragende grunnleggende forskning fremmer nyskaping og innovasjon», skriver de, og videre at «hvor radikal innovasjonen blir er i betydelig grad styrt av hvor fremragende vår grunnleggende forskning er».

Grunnforskning kan selvsagt bidra til innovasjon, og det finnes mange gode eksempler på innovasjon som kommer fra grunnforskning. Problemet er bare at de siste 60 årene med forskning på innovasjon ettertrykkelig har tilbakevist den lineære modellen. Grunnforskning blir ikke automatisk til innovasjon, og mye innovasjon – også radikal innovasjon – blir til helt uten forskning.

Debatt ● Jamtveit M. FL.

Store utfordringer krever mer grunnleggende forskning

For å starte med det siste: Det var ikke et senter for fremragende forskning som fant opp hjulet, eller et ERC-prosjekt som gjorde at vi oppdaget ilden. Svært ofte er det slik at innovasjonen kommer først, og deretter forsker vi for å forstå hvordan eller hvorfor noe fungerer. Innovasjon oppstår som regel når man må løse et problem. Det kan være at man trenger grunnforskning for å løse problemet, men som regel handler det om å sette sammen det man allerede vet på en ny måte. Dette involverer ofte prøving og feiling og bygger gjerne på erfaringer fra å lage eller bruke et nytt produkt eller en ny prosess.

Dette forklarer også hvorfor grunnforskning sjelden blir til innovasjon helt av seg selv. Det kan være at den nye kunnskapen ikke løser noe problem. Det kan også være at problemet finnes, men at de som skal løse det enten ikke kjenner til forskningen, ikke forstår den eller ikke klarer å bruke den. Derfor trenger vi virkemidler som knytter forskere sammen med de som skal bruke kunnskap fra forskning.

Dekanene og prodekanene er negative til slike virkemidler. «Tematiske programmer krever nesten uten unntak næringslivspartnere», skriver de. I stedet ønsker de mer penger til ordninger som gjør at man slipper å snakke med brukere, som sentre for fremragende forskning, FRIPRO eller ERC. Det er nok også fortsatt slik at det er bevilgninger fra disse programmene som gir mest status i forskningsmiljøene, på samme måte som publiseringer i høyt rangerte tidsskrifter er viktigere for forskernes karriereutvikling enn bidrag til å løse problemer. Hvis bidrag til innovasjon verken er meritterende eller gir status i forskningsmiljøene, er det grunn til å tvile på hvor mye innovasjon som kommer ut.

Debatt ● Kristian Gundersen

Grunnforskning: Bjelken i universitetets øye

Dekanene og prodekanene mener det er i næringslivets interesse at forskerne får styre på med sitt. Jeg er ikke så sikker på at budskapet går rett hjem i målgruppen. Næringslivet har for lengst innsett at innovasjon ikke er noe som skjer i den interne FoU-avdelingen. I stedet har de gått over til åpne innovasjonsmodeller hvor de deler kunnskap og involverer kunder, leverandører og forskere i utviklingen av nye løsninger. Bedriftene lærer gjennom å samarbeide og dele kunnskap med andre. Det kan formodentlig også gjelde for forskningsmiljøene. Når vi spør forskere som faktisk deltar i samarbeid med brukere, rapporterer for eksempel et stort flertall at samarbeidet har gitt nye forskningsideer.

Det betyr selvsagt ikke at grunnforskning ikke er viktig. Søken etter sannhet og forståelse for hvordan naturen, samfunnet og mennesket er skrudd sammen er en grunnleggende menneskelig drivkraft som er viktig i seg selv. Grunnforskning skaper også kunnskap og forskningsmiljøer som vi ikke vet når vi vil få bruk for, noe ikke minst pandemien nylig har vist oss.

Det er lett å forstå at man ønsker å kjempe for grunnforskning og for å styrke viktige finansieringskilder. Men innovasjon kan ikke brukes som et påskudd, i hvert fall ikke uten at man setter seg inn i hva forskningen på innovasjon faktisk viser. Universitetene må jobbe forskningsbasert også når det gjelder hvordan de skal bidra til innovasjon.

Det er kanskje ikke så mange som bekjenner seg til den lineære modellen. Men den ser likevel ut til å leve i beste velgående.