Praksisdelen av utdanningen kan representere en bro mellom utdanning og arbeidsliv, men bare hvis det er stor grad av sammenheng mellom det studentene lærer i undervisningen og det de får prøve ut i praksis. Foto: Mina Ræge
Praksisdelen av utdanningen kan representere en bro mellom utdanning og arbeidsliv, men bare hvis det er stor grad av sammenheng mellom det studentene lærer i undervisningen og det de får prøve ut i praksis. Foto: Mina Ræge

Svarer ikke helse- og sosialutdanningene på samfunnets behov?

Utdanning. Når helse- og sosialutdanningene samfunnsrelevans diskuteres, kan det skyldes at det er vanskelig å utforme virkemidler som griper inn i utdanningsinstitusjonenes og profesjonenes etablerte forståelsesmåter og praksisformer.

Publisert   Sist oppdatert

Det er en utbredt oppfatning at helse- og sosialutdanningene ikke svarer godt nok på samfunnets behov og framtidens kompetansebehov. Denne forståelsen er sentral i Stortingsmelding 13 «Utdanning for velferd» fra våren 2012, og i den etterfølgende Rethos-prosessen for å utvikle Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene.

Utdanningsinstitusjonene har også ambisjoner om å være samfunns- eller praksisrelevante. OsloMet sier på sine nettsider at det skal være et universitet som er «tett på samfunns- og arbeidslivets behov». OsloMet er ikke alene om slike strategi- eller visjonsformuleringer.

Det er altså enighet om at utdanningene bør svare på samfunnets kompetansebehov. Når temaet fortsatt diskuteres, kan det henge sammen med at vi ikke har gode nok svar på hvordan utdanningene kan bli mer praksisrelevante eller hvilke virkemidler som kan tas i bruk. Dette har vært en bakgrunn for forskningsprosjektet «INLOG» ved OsloMet. Her presenterer vi noen svar som har kommet fram i våre analyser.

Det er ikke nok at praksisopplæringen har god kvalitet, det som læres i praksis må også integreres med det som læres i undervisningen.

Et svar er at praksisdelen av utdanningen kan representere en bro mellom utdanning og arbeidsliv. Ja, hvis det er stor grad av sammenheng mellom det studentene lærer i undervisningen og det de får prøve ut i praksis. Det er ikke nok at praksisopplæringen har god kvalitet, det som læres i praksis må også integreres med det som læres i undervisningen. Da kan praksisopplæringen ha en nøkkelrolle i utviklingen av den samlede kompetansen de nyutdannede har med seg.

Et annet svar er at brukerne av helse- og sosialtjenestene trekkes aktivt inn i for slik å bidra til økt kvalitet og relevans på tjenester, utdanning og forskning. Ja, hvis brukerinvolvering prioriteres i form av arbeid, tid og ressursbruk. Men brukerrepresentantene som involveres, vil være «deltidsdeltakere» i organisasjonene, og organisasjonene kan betrakte brukerinvolvering som en «ekstra-oppgave» på siden av den daglige driften. Brukerinvolveringen kan derfor lett bli noe som ikke får konsekvenser for praksisen i tjenestene, utdanningene og forskningen.

Et tredje svar er at praksisfeltet får mer innflytelse i styringen av utdanningen. Et eksempel er arbeidet med å utvikle nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS-prosessen) der helse- og velferdstjenestenes arbeidsorganisasjoner fikk plass i gruppene som skulle utarbeide retningslinjene, og det var en omfattende høringsrunde der både brukerne, tjenestene og profesjonene fikk anledning til å kommentere forslagene til retningslinjer. Vi har studert prosessen for sosionom- og sykepleierutdanningen.

Rethos-prosessen viser at tjenestenes involvering ikke nødvendigvis betyr at profesjonenes kontroll over utdanningene reduseres. Det var de etablerte utdanningene som det skulle utarbeides retningslinjer for, og utdanningene selv ble gitt stor grad av kontroll med resultatet gjennom den plassen de fikk i gruppene som utarbeidet retningslinjene.

Illustrerende for hvordan etablerte utdanningsstrukturer legger premissene, er ambisjoner om mer vekt på tverrfaglig samarbeid og på felleselementer i utdanningene, som har vært et gjennomgående tema siden 1970-tallet. I Stortingsmeldingen Utdanning for velferd fra 2012 argumenteres det for bredde i grunnutdanningene og spesialisering på masternivå. Videre krever Felles rammeplan at utdanningenes retningslinjer skal vektlegge at yrkesutøverne «kan samhandle både tverrfaglig, tverrprofesjonelt, tverrsektorielt og på tvers av virksomheter og nivåer, og initiere slik samhandling». Forslagene til retningslinjer inneholder derfor formuleringer om dette. I høringsprosessen understreket både brukere og arbeidsorganisasjonene i helse- og velferdstjenestene behovet for tverrfaglighet. De mest radikale reform-forslagene fra høringsprosessen – om felleselementer i utdanningene – fikk få konsekvenser for de endelige retningslinjene. Den enkelte utdanning fikk forme sine egne retningslinjer; det var lite føringer om samarbeid på tvers.

På flere områder ser det ut til at helse- og velferdstjenestenes arbeidsorganisasjoner og brukere i stor grad har samme perspektiver som profesjonene. Alle er opptatt av tjenestenes og brukernes behov. Imidlertid viser mange av våre analyser at det også finnes ulike perspektiver:

Utdanningsinstitusjonene fremmer en profesjonsagenda. De legger vekt på at utdanningene må løfte de enkelte profesjonenes kjerneområder, og markerer dermed at i deres perspektiv finnes det et eget område som hver profesjon har eierskap til.

Helse- og velferdstjenestenes arbeidsorganisasjoner ønsker ansatte som kan bidra til å løse den oppgaven tjenestene er satt til å løse. De ønsker ikke bare eksperter, men personer som er egnede, engasjerte og som identifiserer seg med organisasjonens samfunnsmandat og som ser sin egen oppgave i lys av den helheten som organisasjonen utgjør. I profesjonenes pensumlitteratur, her illustrert med kjernelitteratur i sosialt arbeid, er trekk ved arbeidsorganisasjonene lite synlige, og verdier ved organisasjonsbyråkratiet lite anerkjent.

Brukerne ønsker seg profesjonelle som er tilgjengelige, positivt utforskende og fokuserer på brukerens ressurser i stedet for mangler og begrensninger. Det ønsker profesjonelle som kjenner systemet, og har kompetanse i tverrfaglig samarbeid. Både brukere og arbeidsgivere synes å legge større vekt på tverrfaglighet og samarbeid på tvers av ulike tjenester enn det utdanningsinstitusjonene gjør.

Tilsynelatende er det stor enighet om at helse- og velferdsutdanningene skal være samfunnsrelevante. Når spørsmålet om utdanningenes relevans fortsatt er like aktuelt, tror vi en forklaring kan være at det er vanskelig å utforme virkemidler som griper inn i utdanningsinstitusjonenes og profesjonenes etablerte forståelsesmåter og praksisformer.

Dette temaet vil vi belyse nærmere i sluttseminaret fra INLOG-prosjektet. Her vil analyser bli presentert av forskerne og kommentert av representanter for studentene og praksisfeltet. Seminaret holdes i Pilestredet 35 på OsloMet torsdag 21. november kl 12-16 og er åpent for alle.