Høgskolen i Østfold tilbyr vernepleierutdanning ved Campus Fredrikstad. Utviklingshemming må inn i vernepleiernes formål, mener Lars Rune Halvorsen og Jon Arne Løkke. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Høgskolen i Østfold tilbyr vernepleierutdanning ved Campus Fredrikstad. Utviklingshemming må inn i vernepleiernes formål, mener Lars Rune Halvorsen og Jon Arne Løkke. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Dårlige tjenester og detronisert profesjon for vernepleiere

RETHOS. Argumenter som er 25 år gamle, spiller seg ut i høringen om nye retningslinjer for vernepleierutdanningen i det såkalte RETHOS-arbeidet (RETningslinjer for Helse- Og Sosialfagutdanningene). Lars Rune Halvorsen og Jon Arne Løkke er sterkt kritiske.

I boken «Fra særomsorg til særlig omsorg» (Visnes, 1992), som kom i kjølvannet av reformen for personer med utviklingshemming, får vernepleierutdanningen dårlig skussmål. Det antydes at vernepleierne blir «nissen på lasset» fra det fylkeskommunale HelseVernet for Psykisk Utviklingshemmede (HVPU). Dersom vernepleierne fikk prege tjenesten til personer med utviklingshemming, ville særomsorgen reproduseres i kommunene. Andre profesjoner ville ikke ta ansvar når vernepleierne breiet seg på sitt tradisjonelle område, og utviklingshemmede ville fortsatt få de dårlige tjenestene som preget HVPU.

I høringen til de nye retningslinjene for vernepleierutdanningene er det bedt spesielt om at høringsinstansene skal vurdere om «utviklingshemmede» skal nevnes i formålet. Flere instanser og medlemmer av arbeidsgruppen som utformer retningslinjene, svarer «nei». Vi mener de som konkluderer med «nei» gjør det uten å ha tenkt skikkelig gjennom premissene. Vi skal legge ut vår tenking som er preget av et klart «ja». Det finnes flere gode grunner til å si ja, men vi følger opp med et eksempel som dreier seg om skole.

Antagelsen om at mennesker med utviklingshemming vil få mindre tilgang på gode liv, og at grunnleggende menneskerettigheter brytes dersom vernepleierne inkluderer utviklingshemming i sitt samfunnsmandat, er svært tvilsomt.
Lars Rune Halvorsen og Jon Arne Løkke
Førstelektor, dosent og vernepleiere, Høgskolen i Østfold

Det første premisset som innebærer å ekskludere utviklingshemmede fra formålet til vernepleierne kan gå slik: a) Vernepleiere, og noen små interesseorganisasjoner, har i sine formål inkludert å støtte utviklingshemmedes rettigheter og å anstrenge seg for at utviklingshemmede skal leve livet i tråd med sine verdier og med god livskvalitet. Det neste premisset: b) Dersom bestemte grupper, som personer med utviklingshemming, knyttes til bestemte profesjoner og organisasjoner, følger stigmatisering, diskriminering og manglende interesse fra andre profesjoner og organisasjoner. Konklusjon: c) Utviklingshemmede får det dårligere dersom en bestemt profesjon (vernepleierne) og særskilte organisasjoner viser en spesiell interesse for utviklingshemmede. Utviklingshemmede bør ikke nevnes i formålet til vernepleierne, praksisperioder bør ikke prioriteres til erfaring med utviklingshemming og det trengs ikke mange læringsutbytter som nevner utviklingshemming i retningslinjene.

Det er premiss b) vi mener er dårlig gjennomtenkt eller rett og slett ikke riktig. Dersom premiss b) ikke er riktig, er også konklusjonen feil. Vi skal derfor sannsynliggjøre at en kopling mellom vernepleiere og utviklingshemmede ikke fører til stigmatisering og påfølgende elendighet og dårlige tjenester: Det finnes arenaer eller tjenesteområder som er allmenne og som ikke er innrettet på en bestemt gruppe eller diagnose. Det er få vernepleiere på disse arenaene.

Et eksempel er NAV, et annet eksempel skolen, et tredje eksempel det generelle helsevesenet. Hvordan er så kvaliteten på tjenestene til utviklingshemmede på disse arenaen som er frikoplet fra vernepleierne? Tjenestene fra NAV er elendige – utviklingshemmede står i fare for kjapt å få tilbud om utføretrygd uten at gode tiltak er prøvd ut. Det er tvert imot slik at særorganisasjoner for utviklingshemmede fronter muligheten for arbeidsinkludering. SamordningsRådet (SOR), med prosjektet HELT MED, er et godt eksempel på en særskilt støtte for å få utviklingshemmede ut i ordinært arbeid – NAV har stort sett meldt pass. Hva med skolevesenet?

Situasjonen til barn og ungdom med utviklingshemming i skolen kan, selv med noen få lyspunkter, best karakteriseres som utilfredsstillende. Barn med utviklingshemming møtes med påfallende lave forventninger om å lære noe på kort og lang sikt, fremtidsmuligheter i voksen alder neglisjeres og det er åpenbare manglende faglige ambisjoner på vegne av gruppen. Familier rapporter om en rekke vanskelig og fastlåste situasjoner i sitt strev med å få adekvate og faglig tilfredsstillende skoletilbud til sine barn. Skoletilbudet fremstår som unødvendig ekskluderende der det burde vært inkluderende.

I nyere tid har flere offentlige utredninger, slik som NOU’en «På lik linje» (2016), Barneombudets rapport «Uten mål og mening» (2017) og nå sist, Ekspertutvalget (2018), utvetydig dokumentert disse utilfredsstillende forholdene. Wendelborg, Kittelsaa og Wik (2017) viser også i sine arbeider at overgangen fra et stort system til et annet stort system, nemlig overgangen fra skoletilbud og inn i arbeidslivet, fungerer svært dårlig for personer med utviklingshemming.

Profesjonene som i hovedsak har det faglige ansvaret og ledelsen av skoletilbudet til barn og ungdom med utviklingshemming, har ikke en særinteresse for utviklingshemmede, men er bredt anlagt og har barn og ungdom generelt som sitt nedslagsfelt. Manglende ambisjoner gir seg eksempelvis utslag i liten forskningsaktivitet på området og utstrakt bruk av assistenter fremfor pedagogisk kompetente profesjonsutøvere. Faktisk er det slik at 50 prosent av all spesialpedagogisk opplæring, til en gruppe som i utgangspunktet trenger ekstraordinært faglig tilbud, blir gjennomført av assistenter. Skoletilbudet til unge med utviklingshemming er jamt over utilstrekkelig og med for dårlig kvalitet og uten noen kopling til vernepleierprofesjonen.

Ubetenksomt RETHOS-arbeid kan føre til dårligere tjenester og en detronisert profesjon i form av at profesjonen på sikt kan oppfattes som overflødig dersom utviklingshemmede ikke trenger spesiell oppmerksomhet. Antagelsen om at mennesker med utviklingshemming vil få mindre tilgang på gode liv, og at grunnleggende menneskerettigheter brytes dersom vernepleierne inkluderer utviklingshemming i sitt samfunnsmandat, er svært tvilsomt. Vi trenger en fortsatt styrking av vernepleierprofesjonen slik at en allerede marginalisert gruppe ikke blir enda mer skjøvet ut i periferien. Det er ikke noen kø av profesjoner som ønsker å inkludere utviklingshemming blant sine kjerneoppgaver. Utviklingshemming må inn i vernepleiernes formål.