Skuffet over nye nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene

Praksis er den delen av studiet der studenter lærer å knytte teorien opp mot praktisk gjennomførelse og utøvelse av faget. Dersom praksis ikke er tilstrekkelig i omfang, innhold og kvalitet, vil ikke studenten ha utgangspunkt for å lære seg å bruke teorien i praksis. Da ser vi liten nytte av studiet.

Nyutdannet, men ikke klar for å møte arbeidslivet

Blant det viktigste med praksisstudier er å sikre at vi har nok av dem. Velferdssystemene våre er store og sammensatte, og de tar tid å sette seg inn i for en student under utdanning. Å finne ro nok til at man klarer å kommunisere profesjonelt samtidig som man klarer å holde fokus på å lytte, krever øvelse. Øvelse krever både tid og å bli gitt tillit til å få prøve seg i møte med brukere. I våre innspill til de nye retningslinjene har derfor omfanget av praksis vært særlig viktig for FO-Studentene.

Dessverre opplever vi mange skuffelser når retningslinjene nå er vedtatt. Både sosionomenes og barnevernspedagogenes retningslinjer fastsetter 24 uker praksis der minimum 20 uker er i brukerrettet yrkespraksis. 20 uker yrkespraksis utgjør ca. 30 studiepoeng. Av et studium på 180 studiepoeng mener vi at omfanget av praksis kunne vært betydelig mer ambisiøst enn det har blitt i de nye retningslinjene. Det er i praksis vi lærer å integrere teoretisk kunnskap og praktisk utførelse. Hvis vi ikke får tid nok til å lære oss å knytte teori og praksis sammen, får vi ikke brukt de kunnskapen vår i møte med brukerne. Vi jobber for at helse- og omsorgstjenester skal være kunnskapsbaserte. For å få til det trenger vi profesjonsutdannede medarbeidere, heller enn ufaglært arbeidskraft. Men en tittel hjelper lite om vi ikke kan bruke kunnskapen vår i praksis.

Det er bare sosionomenes retningslinjer som anbefaler to praksisperioder. Å dele praksis i to perioder gir studentene erfaring med både forvaltning og miljøterapi, noe som legger grunnlaget for å integrere svært store deler av teorien de lærer med praktiske ferdigheter. Med bare en praksisperiode går studentene glipp av viktig læring, og møter arbeidslivet dårligere forberedt. Dessverre legger de nye retningslinjene opp til at mange studenter, særlig blant dem som studerer barnevern, fremdeles vil måtte klare seg med en praksisperiode.

Les også:

Misforståelser om RETHOS-arbeidet

Vernepleierutdanningen skiller seg fra de andre to ved at det er flere korte praksisperioder. Dette er ikke pålagt i de nye retningslinjene, men det er spesifisert anbefalte felt som studenten bør få erfaring med. Omfanget av praksisstudiene til vernepleierutdanningen har gått fra minimum 35 uker veiledet brukerrettet praksis i høringsnotatet, til minimum 30 uker brukerrettet praksis i forskriften om nye retningslinjer. Det er synd å se praksisstudiene ikke prioriteres så høyt som vi mener er nødvendig for å sikre god nok kompetanse for å møte morgendagens helse- og omsorgstjenester.

Praksis som inngang til arbeidslivet

Praksis er ikke en arena bare for læring, men også for rekruttering. Studenter trenger å knytte kontakter på arbeidsmarkedet, og de som skal ut i en helsesektor som er preget av midlertidighet og deltidsstillinger, er spesielt utsatt. Derfor ga vi tilbakemelding til retningslinjene for vernepleierutdanningen at det burde være mulig å ønske seg et arbeidsområde for en av praksisperiodene.

For distriktene kan det være viktig at studenter etablerer seg i området etter endt utdanning. Dette er vanskelig dersom ikke studentene får mulighet til å bygge nettverk og undersøke arbeidsområder de selv finner interessante. Vi forstår problematikken knyttet til tilgang på praksisplasser, men det er ikke engang åpnet for muligheten, og dette er faktisk ikke godt nok. Vi mener det er et tap for studentene, og for de potensielle arbeidstakerne deres.

Hvor er de kvalifiserte veilederne?

Veiledning er av enorm betydning for læringsutbyttet til studentene. Manglende kompetanse hos veiledere, for få veiledere og veiledere med en annen utdanningsbakgrunn er en stor utfordring når studenter skal ut i praksis. I Nokuts rapport «Til glede og besvær - praksis i høyere utdanning» viser svarene fra studiebarometerundersøken at det i dag er store forskjeller i hvordan studentene erfarer veileders kompetanse, og mange etterspør krav om veiledningskompetanse.

Uten god veiledning har ikke studentene noen de kan reflektere faglig med. Da mister de muligheten til å utfordre seg selv, finne andre måter å møte situasjoner på og knytte teorien opp til praktiseringen av faget sitt.

Forutsetningen om kvalifisert individuell veiledning er ikke ivaretatt i de vedtatte retningslinjene, på tross av at de var foreslått av programgruppene. Det er heller ikke satt krav til veiledere med samme profesjonsbakgrunn som studenten. Dette er svært alvorlig. Altfor mange studenter opplever dårlig og manglende veiledning under praksisstudiene, noe som vi anser som svært alvorlig for utdanningens kvalitet.