Debatt ● Kenth-Arne Hansson
Studiebarometeret er et dårlig kompass
Institusjonene feiltolker og misbruker Studiebarometeret til å skape et glansbilde av seg selv — en fasade som ikke nødvendigvis reflekterer realitetene i norsk akademia.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hvert år publiseres Studiebarometeret, en omfattende spørreundersøkelse som hevdes å gi innsikt i studentenes opplevelse av sin utdanning. Med tallfester og diagrammer presenterer det seg som en objektiv sannhetsbærer om kvaliteten på norske høyere utdanningsinstitusjoner.
Problemet? Studiebarometeret er langt fra et presist verktøy. Det er snarere et vikarierende mål som institusjonene feiltolker og misbruker til å skape et glansbilde av seg selv — en fasade som ikke nødvendigvis reflekterer realitetene i norsk akademia.
Studiebarometeret minner mest av alt om en vaklevoren værhane, snudd i retning av studentenes subjektive dagsform. På overflaten kan det se ut som et verdifullt verktøy for å måle kvalitet, men ved nærmere ettersyn er det snarere en sosiologisk snublestein.
Det fanger opp flyktige inntrykk, stemningsbølger og personlige preferanser, men mislykkes i å gi en dypere forståelse av hva utdanningskvalitet egentlig innebærer. I tillegg preges undersøkelsen av en gjennomgående lav svarprosent, noe som fører til betydelig statistisk usikkerhet. Når kun en brøkdel av studentene velger å svare, blir resultatene ikke nødvendigvis representative for den brede studentmassen. Likevel brukes tallene som om de reflekterer en objektiv realitet.
Utdanningsinstitusjoner bruker ofte Studiebarometeret som en slags akademisk termometer. Dersom skolen scorer høyt på tilfredshet, tas dette til inntekt for at kvaliteten på utdanningen er god.
Men tilfredshet og kvalitet er ikke synonymer. En student kan være strålende fornøyd med et studieløp som er enkelt å fullføre, men som ikke utfordrer intellektet, mens en annen kan være misfornøyd fordi utdanningen er krevende, men like fullt av høy kvalitet.
Når universitets- eller høyskoleledelsen klapper seg selv på skulderen for høye tilfredshetstall, ignorerer de at et godt studium ikke nødvendigvis er et bekvemt studium.
Kvalitet i utdanning er et komplekst samspill mellom dyktige faglige ansatte, velutviklede pensumstrukturer, forskningsforankring og et læringsmiljø som evner å utfordre og utvikle studentene. Det er en prosess, ikke en umiddelbar opplevelse.
Studiebarometeret fanger ikke opp slike nyanser — det registrerer kun overfladiske tilfredshetsindikatorer. Dermed blir det et speilbilde som ikke nødvendigvis viser sannheten, men snarere et fordreid refleksjonsbilde av studentenes subjektive opplevelser.
Studiebarometeret fanger ikke opp slike nyanser — det registrerer kun overfladiske tilfredshetsindikatorer.
Kenth-Arne Hansson
Et annet problem er hvordan enkelte institusjoner bruker Studiebarometeret som en form for markedsføringsverktøy. Gode tall blåses opp i glitrende pressemeldinger, mens dårlige resultater dysses ned eller bortforklares med metodiske svakheter. Resultatet blir en «cherry picking»-kultur der enkelte utdanningsinstitusjoner benytter selektive data for å fremstå bedre enn de faktisk er.
Men dette er ikke bare et spørsmål om institusjonenes ærlighet. Det handler også om hvilken autoritet Studiebarometeret tillegges i offentlig debatt.
Politikere og byråkrater anvender disse tallene i beslutningsprosesser, til tross for at de ikke nødvendigvis sier noe om reell kvalitet. Vi risikerer at finansiering og satsingsområder baseres på et skjevt bilde, der det som er lett å måle — studentenes tilfredshet — blir vektlagt over det som er vanskeligere å kvantifisere: den akademiske dybden og samfunnsrelevansen i utdanningene.
Dette er spesielt problematisk når den lave svarprosenten innebærer at små, ikke-representative utvalg av studentene i realiteten former institusjonenes omdømme og politiske prioriteringer.
Et ytterligere problem er at Studiebarometeret opererer med standardiserte spørsmål for alle studieretninger, uavhengig av fagfelt. Dette innebærer at en medisin- eller ingeniørstudent vurderer sin utdanning på samme premisser som en kunsthistorie- eller litteraturstudent.
Utdanninger med fundamentalt forskjellige pedagogiske metoder, vurderingsformer og arbeidslivsrelevans blir derfor vurdert etter en felles mal — en metodisk forenkling som gjør sammenligninger meningsløse.
Vi risikerer at finansiering og satsingsområder baseres på et skjevt bilde, der det som er lett å måle — studentenes tilfredshet — blir vektlagt over det som er vanskeligere å kvantifisere: den akademiske dybden og samfunnsrelevansen i utdanningene.
Kenth-Arne Hansson
Videre er undersøkelsen utelukkende basert på studentenes subjektive oppfatninger, ikke objektive indikatorer for utdanningskvalitet. En student kan for eksempel oppleve en utdanning som arbeidslivsrelevant uten at dette nødvendigvis betyr at den faktisk gir de nødvendige ferdighetene og kompetansen som arbeidslivet etterspør.
Når slike subjektive inntrykk legges til grunn for evaluering av utdanningstilbudet, blir resultatene lite egnet som grunnlag for strategiske beslutninger.
Når en skipskaptein navigerer i ukjent farvann, er et upresist kompass farligere enn intet kompass i det hele tatt. Det gir en falsk trygghet, en illusjon av retning.
På samme måte er Studiebarometeret et feilkalibrert styringsverktøy for norsk høyere utdanning. Det gir oss inntrykket av at vi kan måle kvalitet ved hjelp av enkle spørreundersøkelser, men det vi egentlig måler, er studentenes umiddelbare følelser — ikke utdanningens reelle verdi.
Hvis vi skal sikre høy kvalitet i norsk høyere utdanning, må vi våge å stille mer krevende spørsmål enn dem som Studiebarometeret tillater. Vi må se forbi enkle tilfredshetsskalaer og i stedet diskutere læringsutbytte, forskningsbasering, kritisk tenkning og de faktiske ferdighetene studentene tar med seg ut i arbeidslivet.
Fremfor å stirre oss blinde på Studiebarometeret, bør vi ta et steg tilbake og spørre: Måler vi egentlig det vi ønsker å måle?
