Studentmobilitet: Utfordringer og paradokser i krisenes tid

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Stortingsmeldingen om internasjonal studentmobilitet skal behandles av Stortinget i nær fremtid. Vi ønsker derfor å sette fokus på noen prinsipielle betraktninger om hva man vil oppnå gjennom økt mobilitet, og noen konkrete forslag til tiltak i lys av den krevende situasjonen vi er inne i.

Internasjonalisering gjennom studentmobilitet har vært et viktig virkemiddel i kvalitetsutviklingen av høyere utdanning i lang tid. Det er i hovedsak to grunner til dette: for det første at studenter som reiser ut får erfaringer med andre forsknings og læringsmiljø. For det andre, og dette henger til en viss grad sammen med det første; kvaliteten på kunnskapsutviklingen øker ved at man lærer gjennom opphold ved læresteder som er annerledes.

• Les også: Utveksling utanfor Europa er avlyst våren 2021

Man lærer å se faget på en ny måte, man ser nye problemstillinger, man lærer seg nye metoder og man erfarer at både forutsetninger for kunnskapsutviklingen og betydningen av den, kan være en helt annen enn den man er vant til fra Norge.

Dette er slik kunnskapen utfordres. Når studenter reiser til et annet land for å ta deler av studiet sitt der, blir selve oppholdet blir en del av læringen. Man lærer ikke bare i de organiserte læringssituasjonene: man lærer også gjennom å treffe andre studenter, gjennom såkalte «extra-curricular activites» både på og utenfor campus. Denne delen av læringen må ikke undervurderes. Det er gjennom praten på kantinen, gjennom møter med studentorganisasjoner, opplevelser i nabolaget der man bor, osv. at man ser hvilken kontekst, både kulturelt og sosialt, faget utvikles innenfor.

Dette kan vi kanskje kalle for en form for «meta-læring»; man lærer om hvordan kunnskapen utvikler seg i en større sosial kontekst. En medisinstudent som lærer om infeksjonssykdommer i Uganda eller på Fiji for eksempel, vil uten tvil skjønne at det er ulike måter å oppfatte sykdom på, og at kunnskapsutviklingen foregår i veldig ulike kontekster og under ulike forutsetninger. Dette gir en grunnleggende forståelse: kunnskap både oppfattes, og ser, annerledes ut, andre steder.

Økt mobilitet er derfor et mål for UH-institusjonene selv, og UiB har satt seg ambisiøse måltall. I 2020 har vi likevel i økende grad blitt bevisst på mobilitetens paradokser. For det første: reisevirksomhet generelt har vært en sterk bidragsyter til økende smittetall på global basis. For det andre: vi vet også at mobilitet er et begrenset gode: alle kan ikke reise langt, hele tiden, hvis vi skal nå klimamål og reduksjon i utslipp raskt nok.

• Les også: Utveksling betyr lite for studenters jobbmuligheter

Det er stemmer som nå tar til orde for at man bør korte ned kravet til lengden på oppholdet, fordi det vil gjøre flere i stand til å dra. I et slikt perspektiv blir klimautfordringen enda større, med flere og kortere reiser. Det er selvsagt mulig å reise mer klimavennlig, men mobilitet utenfor Europa er i hvert fall vanskelig å gjennomføre uten å fly. Mange har derfor begynt å ta til orde for digitale former for mobilitet. Noen institusjoner har til og med begynt å gjennomføre dette. Det kan umiddelbart virke tiltalende: man kan få i pose og sekk.

Man kan unngå å faktisk reise, og dermed hindre spredning av virus og unngå karbonutslipp, men likevel få møte andre utdannings- og forskningsmiljø. Globalt kunnskapssamarbeid er viktigere enn noensinne, og digitale former for samhandling har fungert bedre enn vi kunne forestille oss for bare noen måneder siden. Vi vil imidlertid advare mot et altfor stort fokus på digitale former for utveksling. Selv om det helt klart kan er et godt alternativ i noen situasjoner, er det langt fra en god erstatning for mobilitet. Det vi over beskriver som «meta-læring», altså læring om hvordan en lærer og utvikler kunnskap i andre sosiale og kulturelle kontekster, vil ha langt dårlige forutsetninger i digitale varianter.

I lys av disse paradoksene, at mobilitet er viktigere enn noen gang men vanskeligere enn noensinne, vil vi avslutningsvis har vi tre punkt vi mener vi bør ha i mente når stortingsmeldingen nå kommer:

1. La oss gjøre mobiliteten reell og fysisk så langt som mulig. Digitale former kan aldri erstatte reell mobilitet.
2. Studentmobilitet skal være av kvalitet. Når vi reiser, så la oss være på læringsstedet i et helt semester. La oss unngå kortere opphold som vil ha negativ klima-påvirkning
3. La oss unngå å «måle» mobilitet i kvantitet; antallet som reiser. La oss heller fokusere på utbytte av mobilitet, mer enn antallet studenter som drar.