Stjerner eller flokkdyr?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Gunnar Sivertsen og Dag Aksnes fra NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forsking og utdanning) ‘stikker kniven inn i lister over verdens mest siterte … og vrir rundt’, heter det i et opplag i Khrono 21. mars. Utgangspunktet er en fersk artikkel av Aksnes og Kaare Aagaard i Journal of Data and Information Science. Forfatterne tar med rette til orde mot en lettvint bruk av siteringer som grunnlag for vitenskapelig stjernestatus. Her er det mange problemer: Sammenlikning av antall siteringer for forskersamfunnet under ett er meningsløse pga ulik siteringspraksis i forskjellige fag. Det kan ikke settes likhetstegn mellom antall siteringer og vitenskapelig kvalitet. Tall for totalt antall siteringer er ofte inflatert av enkeltartikler som er spesielt mye sitert. Det er artikler som siteres, ikke enkeltforskere. Disse artiklene er gjerne produsert av store forskergrupper som trekker til seg omfattende finansiering.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Debatt ● Gunnar Sivertsen og Dag W. Aksnes

Forskning siteres, ikke forskere

Det er fristende å tenke at de to fra NIFU slår inn åpne dører. Men nyhetsoppslagene om entusiastiske rektorer som har gjenfunnet flere av sine ansatte på lister over høyt siterte forskere, tyder på at det fortsatt er viktig, om ikke med ‘kniv’, så iallfall med litt kaldt vann i blodet.

Samtidig bør vi heller ikke helle barnet ut med badevannet. Fortsatt er siteringshyppigheten et interessant mål på bruken og betydningen av et vitenskapelig arbeid. Vil en bruke siteringsdata til å bedømme den enkelte forsker, er mer sofistikerte mål som H-indeksen (antall artikler, x, som er sitert mer enn x ganger) kan iallfall gi en pekepinn om forskeren er med i forskningsfronten i sitt fag eller ikke.

Aksnes og Aagaard legger stor vekt på at de hyppigst siterte artiklene gjerne har mange forfattere. Veien til berømmelse går altså gjennom å publisere sammen med andre. Dette dokumenterer de overbevisende med data over høyt siterte forskere fra fem land. Men jeg ser to problemer med en for ensidig vekt på antall medforfattere:

World Ranking Of Scientist (2%)

Han er en av 947 forskere i Norge på den prestisjetunge listen

For det første er de store forfatterkollektivene i hovedsak et fenomen fra naturvitenskap og medisin. I de fleste fag innenfor humaniora er nok det dominerende mønsteret fortsatt eneforfatterskap. Samfunnsvitenskap ligger noe sted imellom, men det vanlige er likevel at det er et lite, skjønt økende antall medforfattere, og enegang er fortsatt ikke uvanlig. For å hente et eksempel fra en norsk humsam-forsker som ofte opptrer på rankinglister over mye siterte forskere: Av Jon Elsters 25 mest siterte artikler er det bare én som her flere forfattere. Samme mønster gjelder for bøkene hans.

Viktigere er imidlertid et spørsmål som ikke stilles i artikkelen eller oppslaget i Khrono: Hvordan dannes disse store forfatterkollektivene? Er de dannet spontant? Er de produkter av strategiplaner lagt av forskningsråd eller universiteter? Eller er de kommet i stand ved at produktive og begavede enkeltforskere trekker seg til seg medarbeidere og medforfattere, som i sin tur kan komme til å fungere som selvstendige mentorer og trekke seg til seg nye talenter. Selv heller jeg til den siste hypotesen. Den viktigste grunnen til sammenhengen mellom siteringshyppighet og antall forfattere skyldes i så fall neppe at forskere henger seg på store forfattergrupper, men at de mest talentfulle trekker mange til seg og oppnår både produktivitet, forskningsfinansiering og siteringer.

Kanskje et fristende tema for et nytt prosjekt på NIFU?

koronakrisen

BI trekker seg fra rangering